right|thumb|Supermånen 19. mars 2011 (høyre) sammenlignet med en mer gjennomsnittlig måne 20. desember 2010 (venstre), sett fra Jorden. right|thumb|Supermåne over Münster i Tyskland 19. mars 2011. En «supermåne» er et sammentreff av en fullmåne (eller en nymåne) med den minste avstanden mellom Jorden og månen i sistnevntes elliptiske bane. Denne avstanden er også kjent som apsis. Sammenhengen mellom månen og oseaniske tidevann og tidevann som følge av jordskorpen har ført til påstander om at supermånen kan være forbundet med økt risiko for hendelser som jordskjelv og vulkanutbrudd. Bevis for en slik tilknytning anses imidlertid ikke å være overbevisende. Ved supermåne kan diameteren til månen se 14% større større ut enn gjennomsnittlig.

Definisjon Avstanden til månen varierer hver måned mellom ca. 357 000 km og 406 000 km på grunn av dens elliptiske bane rundt Jorden (avstander gitt fra sentrum til sentrum).

Størrelsen og lysstyrken til et objekt følger en invers kvadrat-lov, noe som betyr at en fullmåne ved apsis er 12% større og lysere enn en midlere fullmåne. Men ettersom forskyvningen av månens bane i forhold til dens faser kun er på to dager, skjer denne forandringen i utseende gradvis fra måned til måned og er av den grunn ikke merkbar for en tilfeldig observatør.

Terminologi Navnet «supermåne» (eng. supermoon) ble skapt av astreologen Richard Nolle i 1979 og definert som:

Begrepet «supermåne» er ikke allment akseptert eller brukt i astronomi eller vitenskapelige samfunn, som heller foretrekker begrepet apsis-syzygy (eng. perigee-syzygy). Apsis er det punktet der månens omløpsbane er nærmest Jorden, og syzygy er en fullmåne eller nymåne når Jorden, månen og solen er på en rett linje. En supermåne kan dermed betraktes som en kombinasjon av de to, men det hender at de ikke sammentreffer helt hver gang. Ved en supermåne kan syzygy finne sted oppimot 12 timer etter apsis, og ved en ekstrem supermåne bare én time etter apsis.

Effekt på tidevann Den kombinerte effekten av solen og månen på Jordas hav, kjent som tidevann, er størst når månen enten er ny eller full. Ved månen i apsis er tidevannskreftene enda større, noe som resulterer i større gjennomsnittlige flo og fjære, men selv på sitt største er denne kraften fortsatt svak.

Ettersom tidevannskreftene følger en invers kube-lov, er den kraften 18% større enn gjennomsnittlig. Men som følge av at den virkelige amplituden til tidevannet rundt omkring i verden varierer, er det usikkert om det er en direkte effekt.

Det har blitt hevdet at supermånen 19. mars 2011 var årsaken til at fem skip gikk på grunn i Solent i Storbritannia. Slike utsagn er imidlertid ikke støttet av vitenskapelige bevis.

Spekulativ sammenheng med naturkatastrofer Richard Nolle har hevdet at innen tre dager før eller etter en supermåne er Jorden mer utsatt for naturkatastrofer som jordskjelv og vulkansk aktivitet på grunn av månens økte gravitasjonskraft. Spekulasjoner har utvidet grensen til en eller to uker rundt en supermåne for å hevde et kausalt forhold med spesifikke naturkatastrofer som jordskjelvet og tsunamien ved Tōhoku i 2011 og jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet i 2004. En slik forstørring av effekten understøttes ikke av faktiske observasjoner, da månen i begge tilfeller var lenger unna Jorden enn gjennomsnittlig avstand, noe som gjør det umulig å ha en supermåne-effekt.

Noen studier har rapportert en svak korrelasjon mellom måneaktivitet og grunne, svært små jordskjelv. Imidlertid har ingen bevis blitt funnet for slik korrelasjon med større jordskjelv. Ubegrunnede påstander om at tidevannet utløser jordskjelv kommer av manglende forståelse om at den mekaniske spenningen i Jorden beskrives av en tensor med seks uavhengige parametre og at jordskjelv finner sted som glidning på eksisterende, svake og feil plater. En hvilken som helst forandring i spenningen, måtte det komme av tidevann, oppfylling av et reservoar eller et stort jordskjelv i nærheten, fører til endringer i den lokale spenningstensoren i spesifikke retninger. Hvis en ønsker å beregne hvorvidt en gitt forandring styrker eller svekker glidningen på platen, må en kjenne til orienteringen av den platen. Det er like sannsynlig at spenningsforandringen på grunn av månen presser platen mot den andre platen som det er for at de glir videre. Dette er grunnen til at OhtakeOhtake, M. & Tsuruoka, H. (1995). Tidal effect on earthquake occurrence, Kagaku, 65, s. 285-287. nøye vurderte retningen til de platene det var noe feil med ved jordskjelv som han viste var korrelert med tidevann.

Jordskjelvet og tsunamien ved Tōhoku i 2011 er det eneste registrerte jordskjelvet med en styrke på 8,0 eller større på Richters skala som har funnet sted i supermåne-perioden på to uker (før/etter supermåne) for de 14 supermånene som har blitt observert fra 1900 til dags dato. Dette indikerer at påstanden om supermånen innvirkning på større jordskjelv er uberettiget.

Referanser

Eksterne lenker

Kategori:Månen Kategori:Astronomiske fenomener Kategori:Astrologi Kategori:Artikler i astronomiprosjektet