thumb|right|upright=1.67|Fordelingen av katolisismen (blå) og protestantismen (oransj) i Tyskland thumb|right|upright=1.67|Katolske bispedømmer i Tyskland Den katolske kirke i Tyskland har en oppslutning på 23,7 % av befolkningen (2024).Religionszugehörigkeiten 2024 fowid.de Flesteparten av disse bor i de sydlige og vestligste delstatene. Kirken er organisert i 27 bispedømmer, derav sju erkebispedømmer.
Struktur I den følgende oversikten er kirkeprovinsene fremhevet i fet og metropolitanbispedømmer i kursiv.
Kirkeprovinsen Bamberg: Bamberg erkebispedømme Eichstätt bispedømme Speyer bispedømme Würzburg bispedømme Kirkeprovinsen Berlin: Berlin erkebispedømme Dresden-Meißen bispedømme Görlitz bispedømme Kirkeprovinsen Freiburg: Freiburg erkebispedømme Mainz bispedømme Rottenburg-Stuttgart bispedømme Kirkeprovinsen Hamburg: Hamburg erkebispedømme Hildesheim bispedømme Osnabrück bispedømme Kirkeprovinsen Köln: Köln erkebispedømme Aachen bispedømme Essen bispedømme Limburg bispedømme Münster bispedømme Trier bispedømme Kirkeprovinsen München og Freising: München og Freising erkebispedømme Augsburg bispedømme Passau bispedømme Regensburg bispedømme Kirkeprovinsen Paderborn: Paderborn erkebispedømme Erfurt bispedømme Fulda bispedømme Magdeburg bispedømme
Immediate strukturer: Militærordinariat Apostolisk eksarki for Tyskland og Norden (for den ukrainske gresk-katolske kirke)
Personer Primas Av historiske grunner er det erkebiskopen av Salzburg (Østerrike) som bærer tittelen primas Germaniae, dvs. «Tysklands primas». Tittelen stammer fra 1648, da dagens Tyskland og Østerrike fremdeles var deler av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.
Nuntius Pavens nuntius i Tyskland er Jean-Claude Périsset (per 2009).
Kardinaler Det er tradisjon at erkebiskopene av Köln, München-Freising og Berlin er kardinaler. For tiden (2009) er dette Joachim Meisner, Friedrich Wetter (emeritert, uten stemmerett) og Georg Maximilian Sterzinsky. I tillegg er Paul Josef Cordes, Walter Kasper og Paul Augustin Mayer (uten stemmerett) kardinaler.
Helgener Av spesiell betydning for helgendyrkelsen i Tyskland var/er erkeengelen Mikael (det tyske folkets skytshelgen), Bonifatius («Tysklands apostel») og Ansgar av Bremen. Det fins en lang rekke andre helgener som hadde tilknytning til Tyskland, eller dyrkes i Tyskland. Noen av disse er: Adalbert av Magdeburg Adelheid av Det tysk-romerske rike Afra av Augsburg Anno II av Köln Bruno Karteuseren Elisabeth av Thüringen Emmeram av Regensburg Gertrud av Helfta Hedvig av Andechs Hildegard von Bingen Irmgard av Süchteln Korbinian av Freising Kunigunde av Luxemburg Norbert av Xanten Edith Stein Ulrich av Augsburg
Paver Fem paver ble født innenfor grensene for (dagens) Tyskland: Clemens II (1046–47) Damasus II (1048) Leo IX (1049–54) Viktor II (1055–57) Benedikt XVI (2005–d.d.)
Klostre og valfartssteder Det fins tallrike klostre i Tyskland. Tettheten er høyest i Bayern og Baden-Württemberg. Spesielt i landskapet Schwaben fantes det mange riksklostre, hvorav imidlertid de fleste ble opphevet i løpet av Napoleonskrigene. Noen av de viktigste klostrene som fremdeles består er: Altomünster Andechs Beuron erkeabbedi Frauenchiemsee Kornelimünster Neresheim Ottobeuren Roggenburg Rot an der Rot St. Ottilien erkeabbedi Waldsassen Weingarten
Altötting, Kevelaer, Marienborn og Werl er katolske valfartssteder i Tyskland .
Historie Tidlig historie Kirkens historie går tilbake til tidlig romersk tid. Det første kjente tyske bispedømmet, Trier, ble opprettet på 200-tallet. Kort etter oppstod bispedømmer som Köln (omkring 300) og Mainz. Med romerrikets undergang kom det til en stillstand i misjonen, til tross for enkelte irske og skotske vandremunkers virksomhet. Først med Bonifatius kom det på ny bevegelse i kirken i Germania, og en rekke nye bispedømmer ble grunnlagt. Mainz, Köln og Trier ble opphøyet til erkebispedømmer og ble dermed de første kirkeprovinsene. Det tysk-romerske rikes østekspansjon i det 10. århundre medførte misjonering og grunnleggelser av nye bispedømmer. På begynnelsen av 1100-tallet kan organiseringen av kirken betraktes som fullført og forble forholdsvis uendret frem til reformasjonen. En særegenhet ved de tyske bispedømmene var deres størrelse, som var vesentlig større enn bispedømmene i Vestfrankerriket og Italia.
Bispedømmer i middelalderen thumb|right|upright=1.67|Kirkeprovinser og bispeseter i Tyskland og tilstøtende områder rundt 1500 Den følgende oversikten gjengir de historiske kirkelige strukturene, dvs. kirkeprovinser og bispedømmer som per 1400 lå helt eller delvis i dagens Tyskland. Fete navn viser at bispesetet lå innenfor dagens tyske grenser, erkebispedømmer er kursivert.
Kirkeprovinsen Mainz: Mainz erkebispedømme Augsburg bispedømme Eichstätt bispedømme Halberstadt bispedømme Hildesheim bispedømme Konstanz bispedømme Paderborn bispedømme Speyer bispedømme Straßburg bispedømme Verden bispedømme Worms bispedømme Würzburg bispedømme Kirkeprovinsen Magdeburg (hele): Magdeburg erkebispedømme Brandenburg bispedømme Havelberg bispedømme Merseburg bispedømme Naumburg bispedømme Kirkeprovinsen Köln: Köln erkebispedømme Lüttich bispedømme Minden bispedømme Münster bispedømme Osnabrück bispedømme Utrecht bispedømme Kirkeprovinsen Salzburg: Salzburg erkebispedømme Chiemsee bispedømme Freising bispedømme Passau bispedømme Regensburg bispedømme Kirkeprovinsen Bremen (hele): Bremen-Hamburg erkebispedømme Lübeck bispedømme Ratzeburg bispedømme Schwerin bispedømme Kirkeprovinsen Trier: Trier erkebispedømme Metz bispedømme Kirkeprovinsen Lund: Roskilde bispedømme Schleswig bispedømme Kirkeprovinsen Gnesen: Lebus bispedømme
Immediate strukturer: Bamberg bispedømme Cammin bispedømme Meißen bispedømme Corvey fyrsteabbedi Ellwangen fyrsteprosti Fulda riksabbedi Salem riksabbedi
Siden Det hellige romerske rike av den tyske nasjon var betydelig større enn dagens Tyskland, omfattet det mange flere bispedømmer enn de ovennevnte (se den katolske kirke i Belgia, [Vest-]Frankrike, [Nord-]Italia, Nederland, Polen, Slovenia, Sveits, Tsjekkia og Østerrike). Selv noen av de tyske erkebispesetene hadde suffraganbispedømmer som lå helt utenfor dagens Tyskland (Köln: Cambrai; Mainz: Chur; Trier: Toul, Verdun). Også bispedømmene i De tyske riddernes ordensstat (dvs. Rigas kirkeprovins) ble i noen henseender betraktet som del av Det tysk-romerske rike.
Biskoper som riksfyrster thumb|right|upright=1.67|Kirkelige stater i Det tysk-romerske rike per 1648. Kartet viser territoriene (ikke bispedømmene!) der fyrsterkebiskoper, fyrstbiskoper, fyrstabbed(iss)er, fyrstproster eller andre riksprelater var verdslige såvel som geistlige herskere. thumb|right|upright=1.67|Utbredelsen av protestantismen (rød) og katolisismen (blå) i Det tysk-romerske rike per 1618 (rekatoliserte områder er merket med liggende skravering) Fra tidlig i middelalderen fikk biskopene en viktig politisk funksjon som støttespillere for den tysk-romerske keiseren. Dette ble etterhvert formalisert ved at biskopene fikk tildelt fyrsterang med personlig møterett ved riksdagen. Rundt år 1200 var det således ca. 90 geistlige riksfyrster (fyrsterkebiskoper og fyrstbiskoper) mot 22 verdslige sådanne (konger og hertuger). De tre viktigste embedene i riket (etter keiseren) var også forbeholdt geistlige fyrster: Erkebiskopen av Mainz var den fremste blant kurfyrstene og erkekansler for Germania (Tyskland). Erkebiskopen av Köln var kurfyrste og erkekansler for Italia (dvs. de norditalienske riksdelene). Erkebiskopen av Trier var kurfyrste og erkekansler for Gallia (Frankrike, dvs. i praksis Burgund). På det kirkelige plan var det derimot erkebiskopen av Magdeburg som hadde den høyeste rang, og som ble betegnet som Tysklands primas (primas Germaniae) og som pavens stedfortreder i Tyskland (legatus natus).
Fyrstbiskopene klarte også å erverve egne territorier, dvs. såkalte høystift der biskopene ikke bare var geistlige, men også verdslige herskere. Høystiftene var en del mindre enn bispedømmene (dvs. biskopenes geistlige ansvarsområder), men kunne oppnå betraktelige størrelser (de største var erkestiftet Salzburg, patriarkatet Aquileia og høystiftet Münster). Antallet fyrstbispedømmer ble etter hvert redusert (53 i 1521, 38 i 1755); grunnene var både sekulariseringer i sammenheng med reformasjonen og at bispedømmer havnet utenfor Det tysk-romerske rike (spesielt i Nord-Italia).
Reformasjonen Reformasjonen tok sitt utgangspunkt i Tyskland, med Martin Luthers 95 teser, som ble publisert i 1517. Tankene spredte seg fort i store deler av Tyskland og nabolandene, men ble bekjempet av katolske geistlige, keiseren og mange riksfyrster. Utover 1500- og 1600-tallet ble det ført en rekke kriger om disse trosspørsmålene, den mest langvarige av disse var trettiårskrigen (1618–1648). Således ble flere protestantiske områder rekatolisert (jf. motreformasjonen). Prinsippet som etter hvert gjorde seg gjeldende, og som ble bekreftet i freden i Westfalen (1648), var at territorialfyrstene – og ikke keiseren – kunne bestemme undersåttenes trosretning i sine respektive områder (cuius regio, eius religio – «hvem sitt område, dem sin religion»).
Reformasjonen fikk størst utbredelse i de nordlige og østlige områdene av Tyskland. Bispedømmene i de reformerte områdene ble sekularisert og opphevet (med fyrstbispedømmet Lübeck som eneste unntak). I noen tilfeller (f.eks. fyrsterkebispedømmet Magdeburg) ble sekulariseringen slått fast i freden i Westfalen, men ikke gjennomført før den siste biskopen hadde avgått ved døden. Delvis eksisterte bispedømmene i en overgangsperiode videre med protestantiske biskoper.
De romersk-katolske bispedømmene som hadde forsvunnet innen 1648, var dermed: hele kirkeprovinsen Magdeburg (Magdeburg, Brandenburg, Havelberg, Lebus, Merseburg, Naumburg), hele kirkeprovinsen Bremen (Bremen, Lübeck, Ratzeburg, Schwerin), hele kirkeprovinsen Lund (med de delvis tyske bispedømmene Roskilde og Schleswig), hele kirkeprovinsen Riga (i den grad den ble regnet til Tyskland), de immediate bispedømmene Cammin og Meißen, dessuten Halberstadt og Verden i kirkeprovinsen Mainz.
De «tapte» områdene i Nord-Tyskland og Norden ble etter hvert sammenfattet i Det apostoliske vikariatet i nord (formelt oppretta i 1667). Den apostoliske vikaren med sete i Hannover var direkte underordnet den pavelige nuntius i Köln.
Hildesheim og Osnabrück bispedømme havnet i protestantiske områder, men biskopen forble katolsk og riksfyrste, selv om både sogn, besittelser og inntekter ble drastisk redusert. Også noen andre (erke)biskoper måtte tåle til dels kraftige territoriale reduksjoner i deler av bispedømmene sine (fremfor alt Mainz, Speyer og Konstanz).
Da Magdeburg som var erkebispedømme for Tysklands primas, også ble opphevet under reformasjonen, ble primastittelen overført til erkebiskopen av Salzburg. Den siste erkebiskopen av Magdeburg kunne bruke tittelen frem til sin død i 1680. Etter den gang – og (uberørt av at Salzburg siden 1805 ligger i Østerrike) frem til i dag – er erkebiskopen av Salzburg altså Tysklands primas.
Sekulariseringen