mini|Moderne mekanisert tømmerfløting i Vancouver. thumb|Lensemuseet ved Fetsund er et fredet sorteringsanlegg for tømmer ved Glommas utløp i Øyeren.
miniatyr|Tømmeret ble om vinteren lagt på elveisen slik at når isen smeltet om våren fløt stokkene nedover Tømmerfløting og brøtning er transport av tømmer nedover vassdrag eller over sjøer. Tømmeret kunne fløtes som «løstømmer» (enkeltstokker) eller i «tømmerflåter» (flåter av sammenbundet tømmer). Disse tømmerbuntene kunne lokalt ha navn som «flak», «sopper» eller «moser»Bilder av moseapparat, Digitalt Museum. Løstømmerfløting i elver anses historisk sett som den «opprinnelige» fløtinga. Tømret måtte barkes før fløtingen slik at det fløt lettere.
Fløting og brøtning Ved enkelte elver og vassdrag blir fløting benyttet som betegnelse for transporten av tømmer på strie elver, rolige elver og vann. Men i mange vassdrag skiller man mellom fløting og brøtning. Begrepet brøtning kommer fra at tømmeret kunne "brøtte seg", det vil si at det satte seg fast og lagde demninger som blokkerte for alt som kom etter, andre betegnelser for dette var "vase" eller "knute". Derfor ble brøtning brukt i elver eller elvestrekninger hvor elven var stri og det var innsnevringer. Fløting ble brukt for transporten over vann og i større rolige elver.
Historie Stokkene hadde forskjellige merker ette hvor de skulle fløtes til, til lokale sagbruk eller papir/cellulosebedrifter, fløterne sorterte dem før de ble buntet til flåter eller fløtet videre som løstømmer. I Drammensvassdraget er det registrert ca. 600 forskjellige merker gjennom tidene og en tømmerfløter måtte vite forskjellen på ca. 140 tømmermerker. Tømmerfløting i Norge ble særlig viktig da skogen langs kysten ble hogget ut og eksportert rundt år 1600. Fløting ga mulighet til å utnytte de store skogene i innlandet.
Siden tømmerfløting var avhengig av store vannmengder, har den med få unntak vært gjennomført i sammenheng med vårflommen. I sideelver og andre steder med liten vannføring, ble det bygget fløtingsdammer for å samle opp vannet slik at man bedre kunne kontrollere tømmertransporten nedover vassdraget eller tømmerrenna. For å vedlikeholde og betjene dammene ble det ansatt fløtere som også hadde som oppgave å føre tømmeret fram og løsne stokker som satt fast, en ikke ufarlig beskjeftigelse. Fløterne var ofte organisert i en fellesfløtingsforening som var et samarbeid mellom tømmeroppkjøpere i hvert enkelt vassdrag.
Tømmerfløting spilte en avgjørende rolle for utnyttelsen av skogeiendommer i en tid da transport langs land ikke var gjennomførbar. I dag har lastebiler overtatt det aller meste av denne transporten.
Beskrivelse av tømmerfløting i Østerdalen i 1900 Hentet fra oppslagsverket Norge i det nittende aarhundre, fra kapittel Østerdalen av Jacob B. Bull.
Alt hvad der om høsten er hugget og om vinteren kjørt frem til fløtbart vand, skal nu af flommen bæres sydover fra dal til dal, fra bygd til bygd, saa langt elven rækker. Fra hundreder af smaaelver skal tømmerstok paa tømmerstok stødes ind i de større, og fra dem videre til selve Glommen. Med tømmerhake og øks, kaffekjel og nisteskræppe møder fløterlagene op til sit farlige arbeid. Dag efter dag staar de stærke mænd i det isnende vaarvand til langt op paa livet for at løsne lunner og lempe tømmer i strykene. Ombytte bliver der ikke tale om eller tid til, søvn blir der lidet af, og kaffekoppen og den stærke niste sammen med den friske luft og den store legemlige anstrengelse er det, som hjælper fløteren til at holde ud, ofte fjorten dage i træk i et arbeid, som synes at skulle overstige menneskelige kræfter. Uden betænkning gaar de til sin vaagsomme bedrift, springer fra sten til sten i det fossende stryk, hvor et feiltrin er døden, hopper fra stok til stok.
Tømmerfløtning i Norge Allerede før 1350 ble det drevet tømmerfløting i Drammensvassdraget. Da var det også fløting med flåter over Eikeren til Drammensvassdraget. Først var det tømmerstokker til laftede bygninger, senere kom vanndrevene sager som gjorde tømmerdriften lettere og eksporten økte. I løpet av 1600-tallet ble hele Glommavassdraget brukt til tømmerfløting. Lenge var det forbudt å eksportere tømmer i elver som rant over til Sverige. Tømmer fra Trysilelva måtte derfor fraktes på snøføre over kjølen fra Jordet til Osensjøen og Glommavassdraget. Men etter forhandlinger ble restriksjonene lempet i 1791, og tømmer kunne fløtes videre nedover inn i Sverige på Trysilelva/Klarälven.
Hvert år ble millioner av stokker transportert på Drammenselva og mye av tømmeret ble eksportert fra Bragernes og Strømsø, først var det England mesteparten av eksporten gikk til, men senere ble hollendere og frieslendere dominerende. Men eksporten gikk også i mindre skala til andre kontinenter som Australia, Nord- og Sør-Amerika. Alt tømmeret førte til at Drammen ble Norges største havn for eksport av trevirke. I tillegg til eksporten hadde bergverksdriften behov for store mengder brensel og også saltkokeriene langs kysten var store kunder. Senere var det all treforedlings-industrien langs elva som hadde behov for store mengder tømmer.
Det første reglementet angående tømmerfløting i Norge ble laget for Drammensvassdraget og Kverk hengsle i 1702. Hovedprinsippet i dette reglementet var at det ikke måtte slippes mer tømmer fra Kverk enn at de hengslene (lensene) som tok imot lasten i løpet av 3-4 dager kunne få kontroll over tømmeret slik at elva igjen kunne åpnes for alminnelig ferdsel. Det var behov for at transport til både Kongsberg Sølvverk og Hassel Jernverk kom frem på elva. I 1733 ble reglementet erstattet av et nytt hvor bjelkehogst ble forbudt ovenfor Kverk, det ble derfor kun sagtømmer som skulle slippes fra Kverk. Bjelketømmeret ble nå samlet ved Stenberg hengsle.
I 1807 ble «Drammensvassdragets Fellesfløtning» etablert. Det var flere som hadde involvert seg i sagbruksdrift og trelasthandel og mengden tømmer økte så det ble stadig vanskeligere å bli enige. Det var den den nye «plankeadelen» (borgerskapet i Drammen) som hadde tatt over etter at Kongen når hans embetsmenn ikke lenger eide gårdene og sagene. Herman Wedel-Jarlsberg, som var amtmann i Buskerud, hadde tatt initiativet og alle trelasthandlere som drev med fløting i vassdraget var med.
I 1849 var Sootkanalen ferdig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. Ifølge lov om tømmerfløting og elverensking av 26. august 1854 krevdes opprettelse av tømmerfløtingsforeninger.
Sagbrukene lå tett i tett langs Glommas nedre løp. De ble opprinnelig drevet av vannhjul, kjent i Tyskland fra 1337. Fredrikstad ble i sin tid kalt for «Plankebyen», et tilnavn som den industrielle tømmerfløtinga hadde bidratt til.
Tista kanal i Haldenvassdraget (1909), Svanfoss sluser i Vorma (1912) og slusene mellom Vråvatn og Nisser (1914) var med på å befordre tømmerfløting.
Over innsjøer ble det laget flåter som ble seilt, varpet eller det ble brukt såkalte spillflåter for å trekke tømmeret over til der elvestrømmen igjen kunne overta. Det kunne unntaksvis være nødvendig å frakte tømmeret oppstrøms, eller endog overføre tømmeret fra ett vassdrag til et annet. For å løse dette problemet, ble ulike teknikker tatt i bruk, blant annet i Sootkanalen (nevnt ovenfor), ved Støa kanal i Trysil, ved Kjerraten i Åsa og opp Vestfosselva ble flåtene trukket med hester og senere med kjettingbåt.
Egnede båter var viktig for fløtingen, det førte til at det ble laget spesielle båttyper som Nersetterbåten i Drammensvassdraget og Lensebåten i nedre Glomma.
Den siste løstømmerfløtinga i Norge ble avviklet i Trysilelva i 1991. Inntil 2005 ble det fremdeles fløtt sopptømmer i Skiensvassdraget med Union papirfabrikk i Skien som mottaker.
I 2006 var det slutt på all kommersiell tømmerfløting i Norge.Astrid Blikom (15. juli 2006). Siste reis for det siste fløtetømmeret. Varden
Lenser
Se hovedartikel: Tømmerlenservenstre|miniatyr|Steinberg hengsle (Modell på Temte Gård og Bygdesamling), tømmeret kommer inn i hengsle/lense (oppstrøms, venstre side) blir sortert og senere buntet/sopping|350x350pk miniatyr|Kart over hengslene i Drammenselva. Heftahængsle, Hyttestøhængsle, Kværkhængsle og Stenberghængsle. I sideelvene var det også hengsler som Strandhængsle i Simoa. miniatyr|Tømmermerker Lenser (også ved enkelt vassdrag omtalt som tekster) er flytende stengsler som skal holde løstømmer i flytende reservoar, ofte i påvente av gunstigere vannføring for fløtinga, Attholdslenser. Eller stengsler for å samle tømmeret til sortering eller sopping (bunting), sorteringslenser eller hengsler.
Lederlenser ble benyttet for å lede tømmeret nedover elvene og hindre at tømmeret la seg i bakevjer, på grunner eller i sideløp. Og for å hindre at det ble til hinder for møller, sagbruk eller kraftverk.
En lense bestod av stokker som var sammenkjededet ende mot ende med stålkramper og kjettingløkker. Ofte ble to stokker koblet parallelt for å gjøre lensen mer solid. Vanligvis var hengslene laget av gran fordi dette treslaget flyter lettest.
For å holde lensene på plass benyttet man flere metoder, i noen vassdrag lensekar. Dette var laftede trekister som var fylte med stein. Ved Bingen lenser i Glomma finner man eksempler på lensekar. En annen metode var å benytte pælebukk (duc d’alben) som var tre eller flere stokker slått ned i elvebunnen og som skrådde mot hverandre slik at toppendene møttes i et punkt hvor de var gjennombrutt av bolter. Mellom pælene var det strukket kjettinger, som tjente som forankringspunkt for tverrstokker som holdt ledelensa i en viss avstand. Dette var i bruk i blant annet Stjørdalsvassdraget. Men det mest vanlige var å benytte dopper (påler) som var slått ned i elve-bunden til å feste lensene i. Om vinteren måtte doppene «vekkes», det vil si å hogge vekk isen rundt doppene så ikke is og høyvann løftet dem fra bunnen. Arbeidet ble utført med issager og langskaftede økser.
I en elv kunne det ligge mange attholdslenser og sorteringslenser (hengsler). For eksempel i Drammenselva lå Buskerud hengsle ved Åmot, Hyttestø hengsle ved Skotselv, Kverk hengsle ovenfor Hellefossen, ved Hokksund lå Hoenselva og Nøste (Nøstetangen) hengslene og Steinberg hengsle.
Fløterne
Se hovedartikel: Tømmerfløtervenstre|miniatyr|Fløterhaker Fløtere var en yrkesgruppe som utstyrt med fløterhake ga seg i kast med å få tømmeret nedover elva. Når tømmeret var «kasta» og lå i vannet overtok fløterne arbeidet. Fløternes oppgave var å passe på at stokkene ikke vaset seg sammen eller ble liggende igjen langs land og i bakevjer. Arbeidet var manuelt, hardt og kunne også være farlig, man ble mye våt og det slet på helsa.
Tusenvis av husmenn og husmannssønner, småbruker- og bondesønner, tjenestefolk og løsarbeidere livnærte seg av trelastindustrien. Mange arbeidet som tømmerhoggere fra september til jul, tømmerkjørere så lenge snøen lå i skogen, og fløtere fra slutten av april til litt ut på sommeren.
Fløting nedover elvene, gjerne i vårflommen, forbi stryk i strie deler av elven kunne være et farlig arbeid der det forekom flere dødsulykker. Det hendte ofte at tømmeret satte seg fast og ble til digre tømmervaser som fløterne måtte løse opp. Det var her erfaring og dyktighet var viktig, man måtte vite hvilke stokk man skulle løsne for å få løsnet hele vasen så tømret kom i gang, men man måtte også komme seg unna når den først løsnet. Noen ganger måtte de ty til dynamitt for å få løsnet vasene.
Fløterne gikk eller løp fra stokk til stokk og det hente ikke sjeldent at de datt imellom og ble våte på beina eller på hele kroppen. De fleste av fløterne kunne ikke svømme, men de passet på hverandre best mulig.