mini|Jean-Jacques Rousseau, 1712-1778, opplysningsfilosof og førromantiker; en av de store inspirasjonskilder for europeisk romantikk. mini|Henrik Wergeland (1808-1845) er blant de norske romantiske dikterne. Romantikken er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk. I tillegg er romantikken, i likhet med andre kulturelle strømdrag, tilbøyelig til å dukke opp igjen i nye variasjoner i åndslivet med visse mellomrom. Romantikk benyttes også som typologisk begrep, det vil si som et allment begrep som ikke er knyttet til noen bestemt periode. I den betydning kan eksempelvis middelalderens eller renessansens kunst, eller kunst fra vår egen tid, også omtales som «romantisk».
Denne artikkelen handler først og fremst om romantikken som periodebetegnelse. I Norden kom romantikken senere og eksisterte lenger enn i de store europeiske kulturlandene. Romantikken i Norge har mottatt impulser fra fransk og britisk førromantikk – og fra tysk romantikk, via Danmark og Sverige. Den unge Henrik Wergeland kjente til både Jean-Jacques Rousseau og James Macpherson (jf. sistnevntes Ossians sanger) og tok sterke inntrykk av Shakespeare. Romantikken slo igjennom i norsk litteratur med nettopp Henrik Wergeland omkring 1830. Den variant av romantikken som kalles poetisk realisme eksisterte dels uavhengig av, dels parallelt med, dels i kombinasjon med nasjonalromantikken. Den brøt for alvor fram i Norge i 1840-årene. I 1890-årene fikk Norge en nyromantisk bølge som delvis festet røtter tilbake til den eldre romantikken. Romantikken i første halvdel av 1800-tallet hadde røtter tilbake til middelalderen.
Begrepet «romantikken» har sitt språklige utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling», det vil si fortelling på et romansk språk, som var ett av folkespråkene, i denne sammenheng fransk, italiensk eller spansk.«romance», Online Etymology Dictionary Fortellingene er knyttet til ridder- og høvisk litteratur på 1100-tallet, og handler gjerne om ulykkelig/ulovlig kjærlighet og ridderidealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles «den gotiske romantikken» i høymiddelalderen. Typisk er historien om Tristan og Isolde. Begrepet roman knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, til forskjell fra «legendene» som var på latin. jf. Chanson de geste.
Opplysningstid, førromantikk og romantikk thumb|left|Goethe i Campagna Romantikken brøt fram i Europa i kjølvannet av den franske revolusjon og under Napoleonskrigene. Opplysningstiden på 1700-tallet var antiautoritær, fornuftbasert, vitenskapsorientert, optimistisk og hadde stor tro på menneskets intelligens (jf. rasjonalisme). Slagordene var frihet, likhet og brorskap. Estetikken var overveidende klassisistisk, det vil si preget av antikkens dogmer for hva som var god kunst.
thumb|Johann Gottfried von Herder Førromantiske tendenser viste seg både i Frankrike, England og Tyskland i opplysningstiden, blant annet ved påvirkning fra Jean-Jacques Rousseau og Montesquieu. Den sveitsiskfødte, franske revolusjonsteoretikeren Rousseau var sentral i opplysningstiden, men bidro sterkt til å forberede grunnen for romantikken med sine frihetsideer, sin insistering av følelsenes rett og ved sin naturoppfatning. I 1750 gav han ut en artikkel som het Discours sur les sciences et les arts (Samtaler om vitenskapene og kunsten)Rousseau, Jean-Jacques (1750): Discours sur les Sciences et les Arts (PDF), Édition électronique v.: 1,0 : Les Échos du Maquis, 2011 hvor han mente at mennesket var godt av natur, men at vitenskap og sivilisasjon hadde ødelagt og fordervet menneskesinnet. Han konkluderte med at teknologiens fremgang hadde økt innflytelsen til de regjerende makter i verden på bekostning av enkeltmenneskets frihet. Løsningen på dette, mente han, var at mennesket måtte «tilbake til naturen»; det opprinnelige og naturlige.«Back to Nature» , The Art of the Enlightenment Denne naturoppfatningen spredte seg til England og Tyskland. Montesquieus klimateori, fremmet i boken Lovenes ånd (1748) spredte seg på liknende vis.Lupşor, Andreea : «Montesquieu’s climate theory» , Historia.ro Den gikk ut på at de ulike folkeslag ble avgjørende preget av klima, landskap og historie på sine respektive bosteder. I England hadde dessuten sterke platonske strømninger gjort seg gjeldende i universitetsmiljøet i Cambridge fra 1600-tallet av, noe som medvirket til at romantikken fikk et sterkt innslag av platonisme/nyplatonisme.«Nyplatonisme» , Litteraturhistorier
Tyskland fikk, dels med bakgrunn i Roussaus tanker, en Sturm und Drang-bevegelse, der Goethe og Friedrich Schiller var ledende skikkelser. Sturm und Drang la stor vekt på følelsene og representerte et opprør mot den franske, borgerlige rasjonalismen. Goethes Die Leiden des jungen Werthers og Schillers Die Räuber var typiske uttrykk for Sturm und Drang.Rudolph, Dennis (20. juli 2014): Sturm und Drang: Deutsche Literatur und Epoche
Historiefilosofen Johann Gottfried Herder var nok opplysningmann, men tok inntrykk av de førromantiske ideer til Rousseau, Montesquieu og Kant. Med sin samling av Volkslieder i 1778-79 banet han veien for nasjonalromantikken og dermed også for folkeminnevitenskapen. Goethe og hans samtidige ivret for en tysk nasjonal litteratur. De førromantiske tendensene kom til full utfoldelse i romantikken ved overgangen mellom 1700-tallet og 1800-tallet, først i England og Tyskland, og dernest i resten av Europa.
En grensesprengende tendens thumb|left|Friedrich Schlegel. Skjald! I Himle, hvor Tiden ei aabenbarte sig end
boer Seerens Geist jo med Seiren før Striden,
og svæver med Haabet jo foranfor den.
Glimter ei foran Jorden, foranfor Tiden hans Syn?
Bagom Jordkloden drøner Historiens Torden
Men Seerens Sang er et foranskudt Lyn.
(Wergeland: Til en ung Digter, i Digte anden Ring 1834) Romantikken er ofte definert som en grensesprengende tendens. Virkelighetsforståelsen utvides og utdypes. Oppfatningen av naturen går fra å være nærmest mekanistisk til å bli organisk. Gudsoppfatningen går fra å være overveiende deistisk til å bli panteistisk eller panenteistisk. Kunsten frir seg fra klassisismens rigide krav til dogmer og regler. Det gjelder alle kunstarter. Romantikken åpner for eksperimentering med de kunstneriske former, blander genrene og skaper nye, og verdsetter fortellinger om det fantastiske, inspirert av eventyr og myter. Kunsteventyret, eventyrspillet og lesedramet er romantiske genrer. Romantikkens teoretiker var først og fremst Friedrich Schlegel.
I romantikken var det ikke tilstrekkelig at kunstneren var en dyktig håndverker, han skulle helst også være original, et nytenkende geni, en gudebenådet visjonær som kunne trenge inn i naturens og livets skjulte sannheter.«Digteren som geni» , MinilexSitterson,Joseph C. (2000): Romantic Poems, Poets, and Narrators, Kent State University Press, s. 27 Kunstnerens skulle med andre ord være en tolker av tilværelsens gåter og det guddommelige, og formidle sin innsikt gjennom kunsten. Kunsten ble dermed å betrakte som en nøkkel til høyere erkjennelse både for kunstneren selv og for mottakeren. Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket.
Tysk romantikk Høyromantikken Napoleonskrigene virket til at ulike romantiske strømninger samlet og forsterket seg på det tyskspråklige området og spredte seg derfra med fornyet kraft. Romantikken hadde dertil viktige filosofiske forutsetninger i Kants og Fichtes spekulative tenkning, og ble selv en forutsetning for Hegels filosofi.
Den tyske romantikkens fødsel knyttes spesielt til en artikkelserie utgitt av Friedrich Schlegel mellom 1798 og 1800. Forestillingen om en «progressiv universalromantikk» går tilbake til ham.«Friedrich Schlegel», Stanford Encyclopedia of PhilosophyMaertz, Gregory (1998): Cultural Interactions in the Romantic Age: Critical Essays in Comparative Literature, SUNY Press, s. 14 Friedrich Schleiermacher opponerte mot rasjonalismen, og mente at uendelighetsfølelsen var religionens dypeste vesen.«Friedrich Daniel Ernst Schleiermacher», Stanford Encyclopedia of Philosophy Friedrich Schelling, den «nye Platon» som han er blitt kalt, er uløselig forbundet med den romantiske naturfilosofi (se nedenfor).«Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling (1775—1854)», Internet Encyclopedia of Philosophy August Wilhelm Schlegels oversettelser av blant annet William Shakespeare, gav også viktige impulser til romantikken.Paulin, Roger (2016): The Life of August Wilhelm Schlegel, Cosmopolitan of Art and Poetry, Open Book Publishers, s. 91 Schelling, Fichte, Goethe, Schleiermacher og brødrene Schlegel reiste sammen en (natur)filosofisk preget romantikk som knyttes til universitetsmiljøet i byen Jena, og betegnes gjerne som Jenaromantikk, høyromantikk/universalromantikk.Johnson, Laurie Ruth (2002): The Art of Recollection in Jena Romanticism, Walter de Gruyter GmbH & Co KG, kapittel 1 Retningen ble toneangivende for en rekke romantiske tyske diktere, eksempelvis Novalis, Ludwig Tieck og E.T.A. Hoffmann.
Nasjonalromantikken thumb|Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm var fra Heidelberg. Den nasjonalromantiske retningen, også kalt Heidelberg-romantikken etter den tyske byen Heidelberg,«Heidelberg Romanticism 200 Years On» , Universitetet i Heidelberg 23. oktober 2006 tar utgangspunkt i filosofen Herder og hans tanker om folkekultur (Volksgeist).Hamilton, Andrew (20. mai 2011): Herder’s Theory of the Volksgeist, Counter-Currents PublishingSteinby, Liisa (2009): The Rehabilitation of Myth: Enlightenment and Romanticism in Johann Gottfried Herder’s Vom Geist der Ebräischen Poesie (PDF), Universitetet i Oslo, DOI: http://dx.doi.org/10.7557/4.2760 Han hadde alt på 1700-tallet gitt ut en samling folkeviser fra ulike deler av verden, for å vise og begrunne at alle folkeslag hadde hver sin særpregede kultur. Dette ga støtet til den nasjonalromantiske vekkelsen i mange tyske stater. Brødrene Grimm ga ut eventyr og sagn, og poetene Achim von Arnim og Clemens von Brentano ga ut folkelig poesi, og deres arbeid fikk store konsekvenser langt utenfor det tyskspråklige området. Alt som kunne knyttes til nasjonen eller folkets historie ble ansett som verdifullt, og verdt å formidle gjennom kunsten. For i folkekulturen, ofte forstått synonymt med kulturen i primærnæringene (bondekulturen), mente man å finne den reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år og i nærkontakt med naturen. I denne sammenheng snakket man også om das gesunkene Kulturgut, det de fleste andre hadde glemt, men som hadde overlevd på bygdene.Dow, James R. (Januar/april 2014): «Hans Naumann's gesunkenes Kulturgut and primitive Gemeinschaftskultur» i: Journal of Folklore Research 51(1), s. 49-100
Til Norden med Steffens thumb|right|Henrik Steffens «Norges bortblæste Laurblad».