Camel er et britisk progressiv rock band som ble stiftet 1971 i Surrey, England og er kjent som et band innenfor sjangeren progressiv rock. Bandet oppnådde aldri like stor popularitet som andre britiske progrock-band, som Emerson, Lake & Palmer, Genesis, Pink Floyd, Yes eller King Crimson, men de oppnådde likevel en liten, men lojal, fanskare. Bandets besetning har gjennom bandets historie stadig blitt endret, men etter at Peter Bardens trakk seg ut i 1978, har Andrew Latimer vært bandets ubestridte leder.
Historie 1971–1974: Oppstarten og debututgivelser Camel ble til da Andrew Latimer (gitar, fløyte, vokal), Andy Ward (trommer) og Doug Ferguson (bass) fra et tradisjonelt og eksperimentelt bluesband som kalte seg The Brew, omsider ble et backingband for pianist og sanger Phillip Goodhand-Tait etter å ha blitt tatt inn i varmen av Beatles–utgiver Dick James og hans plateselskap DJM Records. På grunn av manglende suksess hos Tait ble The Brew droppet av selskapet. Dette gjorde at Latimer, Ferguson og Ward på bakgrunn av erfaringen med Tait ble enige om å averterte etter en keyboardist gjennom musikkmagasinet Melody Maker for å utvide sin musikalske horisont. Den eneste som svarte på denne var Peter Bardens (keyboard, vokal) som tidligere hadde spilt med både Van Morrison og Shotgun Express, med storheter som Rod Stewart, Peter Green og Mick Fleetwood.Tidlig historie fra plateomslaget til utgivelsen Camel fra 2002, Decca Records, London nr. 8829252, side 3. (Lest 26. desember 2007)
Den 8. oktober 1971 på en konsert i Belfast gikk The Brew sammen med Peter Bardens med bandnavnet Peter Bardens On på grunn av kontraktsfestede spillejobber Bardens hadde avtalt, og senere i november ble de alle enige om å skifte til det endelige navnet Camel. Under dette navnet spilte de sin første konsert på Waltham Forest Technical College som oppvarmingsband for Wishbone Ash den 4. desember samme år. I perioden som fulgte hadde bandet et tett program med spillejobber i både college– og universitetsmiljøer, hvor de opparbeidet seg et markant rykte som konsertmusikere og hvor de etterhvert kom i kontakt med Geoff Jukes, som administrerte spillejobber for flere band og artister.
I august 1972 signerte Camel en platekontrakt med opsjon på et album til hos MCA Records, hvor de så gikk rett til Morgan Studios i London sammen med den ferske produsenten Dave Williams. Her ble de værende i to uker, hvor de også holdt audition for en vokalist etter forslag fra Williams. Da bandet etter tre dager med sangprøver ikke fant noen kandidat, bestemte de seg for å heller fordele vokaldelene imellom seg og fortsette innspillingen. I pausene mellom innspillingene i november og desember var Camel oppvarmingsband for Barclay James Harvest. I februar 1973 kom debutalbumet kalt Camel, samtidig som bandet deltok på liveinnspilling med Peel Sessions på BBC Radio 1. BBC.co.uk – Radio 1, Peel Sessions February 19th 1973 (Lest 7. januar 2008) Musikkens nærhet til Canterburysjangeren og gruppa Caravan samt blandingen av stilarter og improvisasjoner i sjangre som kunstrock, jazz-inspirerte rytmer og tidvis uinspirerte låter som dermed ga et litt rotete uttrykk, gjorde at dette albumet ikke ble en umiddelbar salgssuksess og førte til at plateselskapet besluttet å ikke benytte sin opsjon på et album nummer to.
Etter denne perioden gikk bandet til anskaffelse av en egen administrasjon i Geoff Jukes og Max Hole hos Gemini Artists (som senere ble GAMA Records) og fikk forhandlet fram en platekontrakt med Decca Records. Etter ni måneders sammenhengende spillejobber, hvor de etablerte et rykte som et solid liveband, kontaktet Jukes den profilerte produsenten David Hitchcock som hadde arbeidet med både Caravan og Genesis før de den 1. mars 1974 utga sitt andre album Mirage, innspilt i Basing Street Studios med Hitchcock som produsent. Dette albumet fikk et omslag identisk til sigarettmerket Camel, noe som medførte trusler om søksmål i USA. Resultatet ble derfor til at coveret ble endret før utgivelsen av albumet der.Bandhistorie fra plateomslaget til utgivelsen Mirage fra 2002, Decca Records, London nr. 8829292, side 4. (Lest 26. desember 2007) Bandets manager Geoff Jukes forhandlet fram en avtale med sigarettfirmaet for å selge små pakker med sigaretter og hvor albumcoveret samt sporlisten prydet innpakningen. Ledelsen i selskapet kom også til innspillingsstudioet hvor de foreslo å endre enkelte låter til for eksempel «20–pakning» samt dele ut Camelsigaretter på konsertene, noe bandet følgelig ikke aksepterte.
Rent musikalsk på Mirage begynte Camel likevel å utvikle sitt etterhvert distinkte lydbilde, markert med gruppens flytende innviklede rytmer og en uforutsigbar instrumental veksling mellom Peter Bardens og Andrew Latimer. Bandet markerer seg også hos progrockens likeman med konseptbaserte enkeltverk som den periodedelte låten «Lady Fantasy», som igjen viser bandets mer komplekse retninger de ville ta på sine senere utgivelser. Låta «Nimrodel/The Procession/The White Rider» var også på denne utgivelsen, og ble skrevet av Latimer inspirert av J.R.R. Tolkiens verk Ringenes herre.Bergan, Jon Vidar – Store rock- og popleksikon, Camel s. 125. Nimrodel er en alv, mens The White Rider hentyder til en senere utgave av Gandalv i slaget ved Rohan og Minas Tirith. I april og mars dro Camel på en promoteringsturné i Europa før de så dro til USA hvor de var oppvarmingsband for både Wishbone Ash, Kiss og Steppenwolf fra senhøsten til turnéslutt i Miami i desember. I USA ble de så godt mottatt at de fortsatte å opptre alene under eget navn, før de omsider dro tilbake til England og Devon med diverse låtmateriale de hadde skrevet underveis. Mirage nådde for øvrig nummer 149 på Billboardlisten. Connollyco.com – Camel discography, Mirage (Lest 11. november 2007)
1975: The Snow Goose og The Royal Albert Hall Den neste utgivelsen ble basert på idéen som lå bak låta «White Rider» fra deres forrige album. Bandmedlemmene gikk dermed sammen på grunnlag av en felles inspirasjon for å skrive romaninspirerte og konseptbaserte verk, og samtlige medlemmer ble enige om å foreslå flere romaner som deres neste album skulle basere seg på. Peter Bardens foreslo Siddhartha av Hermann Hesse, og noen låter inspirert fra denne ble laget før medlemmene bestemte seg for å avbryte denne idéen. En annen bok av samme forfatter (Der Steppenwolf) ble også foreslått, men dette konseptet viste seg å være vanskelig å arbeide med. Til slutt foreslo Doug Ferguson ovenfor gruppen at det neste albumet burde basere seg på Paul Gallicos roman The Snow Goose. Denne romanen var en enkel og kort skrevet liknelse om den fornyende kraft av vennskap og kjærlighet, satt i motsetninger mot krigens fryktelige konsekvenser, noe som ble akseptert av alle sammen. Etter en kort innspillingsperiode som startet i januar og som varte i de første månedene av året, kom dermed konseptalbumet The Snow Goose i april 1975.
The Snow Goose var uvanlig ved at det ikke hadde noen vokal og at musikken fulgte den emosjonelle sirkelen til historien i novellen med orkestrering arrangert av David Bedford, som hadde erfaring med produksjon gjennom arbeid fra Roy Harper og Mike Oldfield. Rajaz.co.uk – Intervju med David Bedford (Lest 12. november 2007) I og med at det var fullstendig instrumentalt overrasket kritikerne og førte så til at bandet fikk Brightest Hope–prisen fra musikkmagasinet The Melody Maker som «Englands mest håpefulle navn i rocken» og samtidig etablerte en solid og lojal fanskare. Dette gjorde at Decca bestemte seg for å gi ut låtene «Flight of the Snow Goose» og «Rhayader» på single i mai.
Utgivelsen kom overraskende på Paul Gallico, som i senere tid var blitt en ivrig motstander av røyking. Og siden han trodde bandet Camel ble knyttet til nettopp dette, truet han med å saksøke bandet hvis tittelen ikke ble endret. For å hindre søksmål ble det lagt til «Music Inspired by..» i tittelen. Dette dramaet som utspilte seg i bakgrunnen hadde for øvrig ingen effekt på salget av albumet, som klatret opp på «British Top 30» og som senere nådde sølvstatus i 1981. thumb|Royal Albert Hall i London På sensommeren dro Camel på en promoteringsturné hvor de spilte The Snow Goose som del én, mens den andre halvdelen av disse konsertene bestod av materiale fra de to første utgivelsene. Her merket musikerne seg at entusiasmen for The Snow Goose fra del én var noe mindre enn resten av konserten, noe som fikk Latimer og Bardens til å innse at de manglet et symfonisk orkester som kunne løfte denne delen. På senhøsten den 17. oktober 1975, framfor et utsolgt og fullsatt Royal Albert Hall, fremførte Camel «The Snow Goose» akkompagnert av London Symphony Orchestra og ledet av David Bedford. Som følge av suksessen gjennom relativt positive anmeldelser i musikkpressen, konserten i Royal Albert Hall og en stadig økende konsertgående fanskare, ble Camel invitert til å spille live for BBC og programmet Old Grey Whistle Test samme året, samtidig som Decca Records ga uttrykk for at de ønsket et studioalbum til. The Snow Goose endte til slutt opp som nummer 22 på de britiske listene Progdome.com – Prog on British Charts (1967–1991) (Lest 8. november 2007) og som nummer 118 på den amerikanske Billboard 200. Connollyco.com – Camel discography, The Snow Goose (Lest 8. november 2007)
1976–1977: Produktive år og nye impulser
Høsten 1975 med suksessen av The Snow Goose i bakhånd gikk Camel til planlegging av et nytt album basert på låter skrevet av de fire bandmedlemmene og som brøt med det konseptbaserte og symfoniske fra The Snow Goose. I januar 1976 dro Camel til Island Studios i London for å spille inn sitt studioalbum nummer fire, og den 26. mars ga de ut albumet med navnet Moonmadness, som brøt totalt med det enhetlige konsepttemaet og som hadde et annerledes lydbilde enn det som hadde preget den forrige utgivelsen. Likevel var det et konsept som var mindre definert enn The Snow Goose, og musikken var heller ikke like utfordrene, men det betydde ikke at Moonmadness var blottet for fornøyelse. Det hadde lange perioder med atmosfæriske, instrumentale og romslige soloer.
Albumet bestod løst av konseptlåter basert på bandmedlemmenes ulike personligheter, hvor «Chord Change» var Peter Bardens' verk, «Air Born» var Andrew Latimers, «Lunar Sea» var Andy Wards mens «Another Night» var Doug Ferguson sitt verk. Bandet la på flere lag med gitar og synthesizer likt med Pink Floyds album Wish You Were Here, og gjorde Moonmadness imponerende populært blant musikkritekerne og fansen. Albumet ble suksessfullt i USA, hvor det nådde nummer 115 på Billboard 200, som i ettertid skulle bli den høyeste listeplasseringen bandet skulle komme til å få i USA. Også hjemme i England endte Moonmadness på en 15 plass, som ble den høyeste plasseringen Camel skulle få i hjemlandet. Connollyco.com – Camel discography, Moondances (Lest 8. november 2007)
thumb|Andrew Latimer under konserten på Chateau Neuf i Oslo den 23. september 1976.