Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab

Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) er Norges eldste vitenskapelige institusjon. Det har som formål å fremme og formidle vitenskapen.

miniatyr|I 2016 flyttet DKNVS inn i Stiftsamtmannsboligen i Trondheim, oppført 1914–1915. Arkitekt: Olaf Nordhagen.

DKNVS ble stiftet i Trondhjem i 1760 under navnet Det Trondhiemske Selskab og fikk, gjennom kongelig stadfestelse av statuttene, sitt nåværende navn i 1767. Kongen er til enhver tid Selskabets høye beskytter, dets protektor.

I 1926 ble DKNVS delt og organisert i to uavhengige avdelinger med hvert sitt styre. Den ene avdelingen beholdt Selskabets navn, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og den andre fikk navnet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet. Museet beholdt alle tidligere etablerte fond, biblioteket og museumssamlingene – og fortsatte sin utstillingspraksis og forskning basert på samlingene. Selskabet ble organisert som et vanlig medlemsselskap. Medlemmene innvoteres med basis i sin vitenskapelige kompetanse.

Da Universitetet i Trondheim ble etablert i 1968, ble museets bibliotek og museumssamlinger del av universitetets virksomhet. I 1984 overtok Staten biblioteket og samlingene. DKNVS beholdt en fondskapital og en landeiendom som forvaltes av en stiftelse. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab besto deretter av Stiftelsen og Selskabet.

Fra 2002 har Stiftelsen og Selskabet felles styre, og institusjonene heter Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Stiftelse (DKNVS Stiftelse) og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Akademi (DKNVS Akademi).

Selskabet utgir Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, som løper fra 1761, og dermed er Nordens eldste vitenskapelige publikasjonserie.

Historie miniatyr|Johan Ernst Gunnerus.

SelskabetI publikasjoner om og av DKNVS omtales selskapet ofte som Selskabet. Dette er også brukt i denne artikkelen, vekselvis med forkortelsen DKNVS ble stiftet i 1760 av den norske biskop Johan Ernst Gunnerus, den norske historiker og rektor Gerhard Schøning og den danske historikeren Peter Frederik Suhm. De møttes i Trondhjem og gikk sammen om å etablere Det Trondhiemske Selskab.Stubhaug 2009, s. 7 I 1767 ble virksomheten mer formalisert, med egne statutter. Selskabet fikk kongelig godkjennelse og kunne skifte navn til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

DKNVS var i lang tid Norges eneste vitenskapelige selskap, og etableringen gjorde dermed Trondhjem til Norges vitenskapelige sentrum i opplysningstiden.

Gunnerus’ tid At Trondhjem ble valgt til å huse Norges vitenskapelige selskap fremfor Bergen, som var større, eller Christiania som var like stor, var en følge av de tre stifternes personlige engasjement. Alle tre var inspirert av opplysningstidens ideer og idealer om å la erfaring og fornuft rettlede menneskets tenkning og aktivitet, og de samlet seg om å etablere et vitenskapelig selskap i byen.Stubhaug 2009, s. 8

Gunnerus ble ansatt som biskop i 1758 og brukte sin posisjon til å oppfordre prestene til å drive vitenskapelige studier. Han benyttet selv bispevisitasene til studier av land og natur. Han mente det var ønskelig å stifte et selskap der taler og artikler med vitenskapelig innhold kunne publiseres.

Schøning ble ansatt som rektor ved katedralskolen i 1751. Han vekket elevenes sans for vitenskap og lærdom, og tok dem med på botaniske ekskursjoner om sommeren og geologiske om vinteren.Stubhaug 2009, s. 11

Suhm kom til Trondhjem samme år som Schøning. Han var opptatt av historie og skjønnlitteratur, og hans mål i livet var, slik han selv uttrykte det: «Studeringer, landlige Fornøyelser og Frihed». Til Trondhjem kom han for å fri til Karen Angell, enearving etter kjøpmann Lorentz Angell, og trolig også arving etter sin rike, ugifte onkel Thomas Angell. Gjennom giftermålet fikk Suhm den økonomiske frihet han trengte for å leve livet slik han ønsket det.

Det var Gunnerus som var drivkraften i Selskabet, og han opparbeidet seg internasjonal anerkjennelse med sine publikasjoner. Den svenske botanikeren Carl von Linné var én av dem som omtalte Gunnerus’ forskning i rosende ordelag. Gunnerus’ sentrale stilling ble enda viktigere etter at Schøning og Suhm fikk stillinger i Danmark i 1765 og forlot Trondhjem.Stubhaug 2009, s. 14

Det Kongelige Norske Videnskabers Skrifter I 1761, ett år etter stiftelsen, begynte Det Trondhiemske Selskab publisering av sine Skrifter. Arild Stubhaug, som har skrevet boken DKNVS : Norges første vitenskapsselskap 250 år, omtaler seriens historie, og mener den kan sies å være en av verdens eldste løpende vitenskapelige publikasjonsserier.Stubhaug 2009, s. 12

I tillegg til stifterne av Selskabet, har mange andre kjente personer skrevet i skriftserien siden starten, blant andre matematikeren Niels Henrik Abel, filosofen Arthur Schopenhauer, dikterne Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven og Henrik Ibsen, zoolog Michael Sars og språkforsker, botaniker og dikter Ivar Aasen.

I forbindelse med 250-årsjubileet for Skrifter, digitaliserte NTNU Universitetsbiblioteket alle nummer publisert fra starten i 1761 til og med 1920. Utvalgte nummer fra nyere tid er også tilgjengelige digitalt via NTNU Open Access Journals.

Funksjonen som landhusholdningsselskap miniatyr|Plakat fra 1780 med utlysning av premier fra DKNVS, i egenskap av landhusholdningsselskap. Original i NTNU UB, Arkiv A-0277 DKNVS

Frem til 1772 var medlemmene av DKNVS i hovedsak opptatt av naturvitenskap, økonomi, religion og historie. I dette året fikk Selskabet en ny oppgave av arveprins Frederik og politiker Ove Høegh-Guldberg. Med Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab som mønster, skulle DKNVS fungere som landhusholdningsselskap. Som landhusholdningsselskap skulle Selskabet arbeide for jordbrukets utvikling i Norge, fra 1774 ved å dele ut premie til «Vindskibelighed og Landbovæsenets Opmuntring». Premiepengene kom fra et årlig legat på 300 riksdaler, som Selskabet fikk tilsendt fra arveprinsen. DKNVS administrerte utdeling av priser til bønder som utmerket seg innenfor ulike former for «landhuusholdning», som rydding av jord, teglsteinsbrenning, produksjon av hornkammer, fiske og fangst. Selskabet definerte ulike felt for de enkelte år. Også «bondekonen» kunne søke om premie, for eksempel for stoff vevet av hjemmeavlet lin (se avbildet plakat fra 1780). I utgangspunktet var det også en pris for vitenskapelige avhandlinger, men den ble vanligvis ikke utdelt, ettersom det sjelden kom inn arbeider i det hele tatt, eller de var av for dårlig kvalitet. Premieringsvirksomheten ble avsluttet i 1848.

Etter Gunnerus Gunnerus’ død i 1773 ble et alvorlig tilbakeslag for Selskabet. Det var ingen i Trondhjem som kunne fylle tomrommet etter grunnleggeren, og føre hans vitenskapelige arbeid videre. Ledervervet ble overtatt av stiftsprost Ole Irgens.

Selskabet hadde ansvaret for et bibliotek, en samling av naturalia og det årlige legatet på 300 riksdaler, som Gunnerus hadde forhandlet frem under en visitas i København i 1771. Samlingene ble oppbevart hos privatpersoner i Trondhjem inntil katedralskolens nye bygg, Harsdorffbygningen, sto klart i 1787. Der disponerte Selskabet andre etasje med festsal og plass til boksamling og naturaliesamling. Biblioteket mangedoblet sine samlinger da det arvet Schønings bibliotek på bind i 1780; det ble dermed det største biblioteket i Norge.

Selskabet gjorde seg også bemerket ved at det igjen satte i gang diskusjonen om et norsk universitet. Gunnerus hadde gjort et mislykket forsøk tidligere, men under arveprinsens besøk i Trondhjem i 1788, holdt Selskabets leder Christian Frederik Hagerup en engasjert tale om saken, som også ble trykt i København. Det ble likevel ikke noe av universitetet i den omgangen.

Frem til unionsoppløsningen miniatyr|Biskop Peder Olivarius Bugge (1764–1849).

I 1804 ble den nye biskopen, Peder Olivarius Bugge, valgt til Selskabets formann og skulle forbli det gjennom de viktige årene frem til 1820. Selskabets økonomi ble styrket betraktelig gjennom to testamentariske gaver i 1804. Selskabet ble enearving etter landmåler og naturforsker Christopher Hammer, og mottok riksdaler og en større samling bøker, manuskripter, oldsaker, måleinstrumenter og naturalier. Omtrent samtidig mottok Selskabet riksdaler etter amtsforvalter Niels Poulson i Sorø. I tillegg kom de 300 årlige riksdaler fra kronprinsen.

Statuttene ble endret i 1805 på grunn av den labre vitenskapelige aktiviteten. De nye statuttene tillot også personer uten vitenskapelig bakgrunn å bli medlemmer i Selskabet, og utvannet den vitenskapelige profilen ytterligere. Flere lokale personer kom inn, og Selskabet ble mer trøndersk enn før. I 1811 fikk Selskabet igjen nye statutter, som blant annet tillot at kvinner fikk adgang til biblioteket. Selskabet fikk nå et årlig beløp på riksdaler fra statskassen.

Samtidig gikk diskusjonen om etableringen av et universitet i Norge på nytt. Selskabet ser ikke ut til å ha deltatt i den i det hele tatt. Diskusjonen ble ledet av det nylig grunnlagte Selskabet for Norges Vel i Christiania. Selskabet i Trondhjem ble diskutert som en økonomisk ressurs, og en samlokalisering av Selskabet og universitetet ble ansett som en fordelaktig mulighet. Denne gangen førte diskusjonen frem, og i 1811 innvilget kongen at et universitet kunne etableres i Norge. Lokaliseringsdebatten endte med at universitetet ble lagt til Christiania. Ingen tok til orde for å lokalisere det til Trondhjem. Universitetet var på den tiden først og fremst et utdanningssted, mens vitenskapelige selskap ofte var de som kunne gi penger til forskning, et slags «forskningsråd». Denne oppgaven falt i stor grad på DKNVS, som hadde betydelige økonomiske midler.

Utover 1800-tallet miniatyr|Fra Diplomatarium Norvegicum. Bildet viser et brev fra dronning Margrete til kong Håkon VI, ca. 1370. Dronningen klager sin nød over forholdene på Akershus: vita skulin j thet min kære herra, at jak ok mine thiænara liidhum stora nøødh, vm mat oc dryk, swa at hwargæ iak ælla the fangom vara nøødthorfft. «Vite skal I det, min kjære herre, at jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, så at hverken jeg eller de får vår nødtørft.» miniatyr|venstre|Selskabets bygning, ferdigstilt i 1866. Arkitekt: P.H. Holtermann, senere utvidet og ominnredet av bl.a. arkitekt Chr. Christie

DKNVS sto, som institusjon, helt utenfor de aktuelle, politiske diskusjonene som preget landet rundt 1814. I 1815 ble nye statutter utarbeidet, som følge av unionen med Sverige. Selskabets tre klasser, den historisk-filosofiske, den estetisk-antikvariske og den matematisk-fysisk-økonomiske ble redusert til to.

I 1820 ble statsråd Christian Krohg preses i Selskabet. Han sto imot alle krav om å flytte det til Christiania, som nå var landets vitenskapelige sentrum.

Selskabet støttet på 1800-tallet personer og forskning, blant annet Ivar Aasens språkforskning, og samling av middelalderskrifter i Diplomatarium Norvegicum. Det gav støtte til forfattere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Wergeland og Aasmund Olavsson Vinje til deres studier. Man fortsatte også med utvidelsen av en allerede betydelig naturvitenskapelig samling, grunnlaget til dagens Vitenskapsmuseet, og videre oppbygging av det som i dag er Gunnerusbiblioteket.