Fagopplæring (Fag- og yrkesopplæring) viser til yrkesfaglig utdanning som leder fram til svenneprøve innen et av de tradisjonelle håndverksfagene eller fagprøve innen et av de nyere håndverksfagene og handels- og industrifagene, samt annen fagkompetanse.
Innen videregående opplæring er den yrkesfaglige utdanningen i Norge organisert gjennom ti yrkesfaglige utdanningsprogram. Fagopplæringen består av en kombinert opplæring i skole og i gjennom praksis i en bedrift innen det faget eleven utdannes i. Hovedmodellen bygger på to års opplæring i skole og to år som lærling i bedrift. Fylkeskommunene har hatt ansvaret for fagopplæringen siden 1981, da fylkeskommunene overtok ansvaret for de fleste videregående skolene. Det har hele tiden vært et tett samarbeid mellom skoleverket og partene i arbeidslivet om innhold og opplæringstilbud.
Den organiserte fagopplæringen har røtter langt tilbake i tid, fra middelalderens laugsvesen til etablering av tegneskoler og tekniske aftenskoler fra midten av 1800-tallet, og etablering av yrkesskoler fra 1940. Fra 1976 ble fagopplæringen slått sammen med gymnas og andre videregående skoleformer til videregående skoler slik vi kjenner det i dag. Fagopplæringen reguleres i dag av opplæringsloven fra 1998.
Kuben yrkesarena i Oslo er størst størst på fagopplæring i Norge, med 1800 elever i videregående opplæring og nær 1000 studenter tilknyttet Fagskolen Oslo.
Historie
Laugsvesenet Yrkesopplæringen har sine røtter tilbake til middelalderens håndverkere og laugsvesen. Opplæringen foregikk i verkstedene under mesternes veiledning, og ble regulert av laugene. I Norge vokste laugsvesenet fram fra andre halvdel av 1500-tallet og varte i over 300 år, fram til 1870.
Ordningen fungerte slik at mesterne tok lærlinger inn i verkstedet og ga opplæring i faget. Lærlingene hadde en læretid på 3-5 år, før de avla svenneprøven. Svennene kunne da reise rundt til andre land, «vandre på faget», og arbeide hos andre mestere i lauget og skaffe seg slik ytterligere kunnskap. Svennen kunne deretter bli godtatt som mester og bli tatt opp i mesterlauget.
Laugsvesenet var på grunn av den strenge reguleringen omstridt, og ble avviklet i løpet av 1800-tallet. Næringsfrihet ble nedfelt som prinsipp allerede i grunnloven, og ble ytterligere styrket gjennom videre lovgivning utover 1800-tallet. Håndverksloven av 1839Lov ang. håndverksdriften, 15. juli 1839 gav bygdehåndverkere anledning til å arbeide fritt i byene. Og ved håndverksloven av 1866 ble det fritt for alle norske statsborgere over 21 år, inkl. ugifte kvinner, å starte næringsvirksomhet i håndverksfag. Laugene ble avskaffet fra og med 1870, ved lov av 1866Lov om utvidet adgang til håndverksdrift i kjøpstedene, 14. april 1866. Lov om utvidelse av handelsfriheten på landet, 26. mai 1866.
De første skolene på 1800-tallet På 1800-tallet oppstod skoler som var beregnet på lærlinger og svenner. De første var søndagsskolene, som kunne kombineres med jobb som lærling. De ga undervisning i lesning, skriving, kristendom, regning, geografi, samfunnslære, historie, brevskriving og så videre Det ble opprettet søndagsskole i Christiania i 1802 og i Trondheim i 1802S. Wulfbergs skole i Christiania og bokbinder Rhkopffs skole i Trondheim. Etter hvert som allmueskolen ble bygget ut, slik at den ga den nødvendige allmennkunnskap for både by og land, mistet søndagsskolene sin betydning.
Enn annen skoletype som oppstod, og som skjøt fart etter 1850, var tegneskoler. Det ble etablert tegneskoler beregnet for håndverkere i flere byer. Først ute var Christiania (1818), Bergen (1824) og Trondheim (1852). Stortinget bestemte i 1848 at tegneskolene skulle få statsstøtte, og i løpet av 1860-70-årene fikk alle byene tegneskoler. Undervisningen foregikk på kveldstid, over en periode på 6-8 måneder. Fagene var av praktisk karakter; regning, geometri, tegning, matematikk og fysikk.
Etablering av tekniske skoler på slutten av 1800-tallet Fra 1870-årene ble tegneskolene omorganisert til tekniske aftenskoler. Skolene hadde større fagkrets og mer undervisningstid enn tegneskolene hadde hatt. Først ute var Christiania og Bergen, og rundt århundreskiftet var 18 tekniske skoler i virksomhet. Skolene ga teoretisk teknisk undervisning på kveldstid, og var ment i kombinasjon med jobb som lærling. De tekniske aftenskolene ble en viktig del av fagopplæringen i flere tiår. Ved yrkesskoleloven i 1940 skiftet aftenskolene navn til lærlingskoler.
I tillegg til de tekniske aftenskolene ble det opprettet elementærtekniske skoler (tekniske fagskoler). Tre skoler ble etablert på slutten av 1800-tallet; Porsgrunn 1885, Bergen 1887 og Christiania 1893. Skolene hadde både ulikt innhold og varighet. Det ble også opprettet tekniske skoler, som var av mere polyteknisk art. Slike skoler kom i Trondheim 1870, Christiania 1873 og Bergen 1875. Dette var skoler som bygde på middelskoleeksamen, og som varte 3-4 årDe tekniske skolene var forløperne til dagens ingeniørhøyskoler. De ble statlige i 1977, og innlemmet i det regionale høyskolesystemet i 1994. På høyere nivå ble etablert en teknisk skole i Horten, knyttet til marinen, allerede i 1954. Men det var med etableringen av Norges tekniske høyskole (NTH) i Trondheim i 1910 at den høyere tekniske utdanningen var på plass.
Det var staten som var pådriver og i hovedsak finansierte de nye tekniske skolene. I tillegg fantes det enkelte private tiltak. I 1898 ble det tekniske skolestellet ble lagt inn under Kirke- og undervisningsdepartementet, mens det tidligere var underlagt Indredepartementet.
Fagopplæringen ca. 1900 – 1940 De tekniske skolene som ble etablert på slutten av 1800-tallet, kom som følge av industrialiseringen og økt behov for teknisk kompetanse og faglært arbeidskraft. Man så også etterhvert behovet for en mere strukturert opplæring, og rundt 1900 var det debatt rundt dette, både i departementet og innen næringslivet selv. Debatten dreide seg om både skoletyper og opplæringens innhold. Viktig inspirasjon kom blant annet fra Tyskland og særlig München. I 1905 ble det nedsatt en komité, Fagskolekomitéen, som skulle se nærmere på dette. Komitéen mente at den grunnleggende fagopplæringen burde være bred, og at de teoretiske og praktiske fag burde knyttes nærmere sammen. Skolene skulle utdanne både dyktige fagarbeidere og gode samfunnsborgere. Selv om dette synet ikke fikk gjennomslag i Stortinget, hadde komiteen reist en prinsipiell debatt som har preget fagopplæringen siden.
Komiteens forslag ble behandlet i Stortinget i 1911, og det ble fattet viktige vedtak for framtidens fagopplæringBjørndal, s. 65. Det ble fastsatt en normalplan for de tekniske aftenskolene, og gitt retningslinjer for opprettelse av kortvarige praktiske håndverksskoler; faglige forskoler og verkstedskoler. Det ble også foretatt en justering av de tekniske skolene, de skulle være toårige på mellomtrinnet. Man fikk nå en inndeling av den faglige og tekniske utdanningen i Norge i et elementært nivå, et mellomnivå og et høyskolenivå (med opprettelsen av NTH i 1910). Denne strukturen ble i hovedsak stående fram til 1945, da den nye loven om yrkesskoler trådte i kraft.
Den første verkstedsskolen ble opprettet i Kristiania i 1910 – Forskolen for Jern- og metallarbeidere i Kristiania. Skolen kom til å danne mønster for utviklingen av verkstedskoler ellers i landet. Skolen ga en planmessig opplæring, slik at elevene ble direkte forberedt til arbeid i verksted og industri. Et halvt år i skolen ga elevene ett års fratrekk i læretiden. Det var industriens behov som ble vektlagt, og spesielt de mekaniske fagene. Skolen var støttet både av stat og kommune.
I 1913 kom en ny lov håndverkslov, som samlet alle de nye håndverksbestemmelsene. Loven fastsatte at alle som skulle utøve håndverksfag, måtte gjennomgå læretid og avlegge svenne- eller fagprøve. Dette styrket behovet for en planmessig opplæring. Loven gjaldt for alle byer og ladesteder, samt flere herredskommuner. Loven regulerte fagopplæringen fram til ny lov kom i 1940.
I 1920-årene var flere komiteer i arbeid for å se på fortsettelsesskolen (det vil si den videregående opplæringen) mere genereltDet ble oppnevnt tre komitéer i 1919: Den parlamentariske skolekommisjon (middelskole og gymnas), Hustellkomitéen og Ungdomsskolekomitéen. Men dette førte ikke til vesentlige endringer for fagopplæringens del. På 1930- tallet fikk imidlertid fagopplæringen ny fokus. Det var kriseår med stor arbeidsledighet, og det måtte settes i verk tiltak. I 1933 ble Yrkesopplæringsrådet for håndverk og industri etablert, bestående av medlemmer fra håndverk, industri, LO og departementet. De ga råd og faglig hjelp i forbindelse med fagopplæring og ble en viktig pådriver for yrkesopplæringen de neste 40 årene. Det er ved dette rådets arbeid at begrepet yrkesopplæring først tas i bruk. I 1936 fikk rådet i oppdrag fra Kirke- og utdanningsdepartementet å utarbeide forslag til ny lov om yrkesskoler. Rådet foreslo å etablere et helt nytt skoleslag, adskilt fra folkeskolen og allmennskolen, med fokus på det rent yrkesfaglige.
Lov om yrkesskoler i 1940 I 1940 kom Lov om Yrkesskoler for håndverk og industri. På grunn av krigen ble imidlertid ikke loven iverksatt før i 1945. Nå ble alle tekniske skoler og undervisningstilbud i tekniske fag samlet inn under en felles lov, og det ble etablert moderne yrkesskoler i Norge. Loven skiller mellom skoler før læretiden - verkstedskoler, i læretiden - lærlingskoler, (det vil si de tidligere tekniske aftenskolene) og etter læretiden - formanns- og verksmesterskoler. Skoler som hadde alle tre avdelinger skulle hete Yrkesskoler for håndverk og industri (§ 2). I tillegg regulerte loven skoler som ikke var en del av den ordinære yrkesopplæringen: Elementærtekniske skoler, med formål å gi allmenndannende og elementær teknisk undervisning, og de praktisk-teoretiske tekniske fagskolene (§§ 45, 46). Loven regulerte også de tekniske skolene, som ga kompetanse for tekniske stillinger på mellom- og høyere nivå (Kap. VI). Inndelingen av yrkesopplæringen som ble fastsatt i 1940-loven, ble stående fram til Lov om videregående opplæring kom i 1974.
Yrkesskolene kunne være både kommunale, interkommunale eller statlige (§ 4). I tillegg kunne bedrifter, institusjoner eller organisasjoner drive yrkesskole. Alle skolene kunne få statsbidrag. Hver skole skulle ha et styre (§ 18), og «vedkommende regjeringsdepartement» utgjorde skolens overstyre (§ 16). Overstyret fastsatte normalplan for undervisning og eksamen, og kunne foreta endringer i skolens fagkrets. Yrkesopplæringsrådet, bestående av representanter fra «de praktiske næringer», skulle bistå overstyret (§ 17). Partene i arbeidslivet var dermed sikret fortsatt stor innflytelse over fagopplæringen.
Fagopplæringen 1945 – 1974 Etterkrigstida var preget av et omfattende plan- og utredningsarbeid innen skolesektoren generelt, og dette gjaldt også for yrkesopplæringens delSamordningsnemnda for skoleverket av 1947 ble nedsatt for å gå gjennom hele skoleverket, både grunnskole og videregående skole. Den avga flere innstillinger, og la blant annet grunnlaget for en obligatorisk 9-årig grunnskole, som ble lovfestet i 1969. Lov om yrkesskoler ble iverksatt i 1945. Samme år ble Plankomitéen nedsatt som en oppfølging av loven. Komitéen leverte seks innstillinger på to år, hvorav den ene var Landsplan for den videre utbygging av yrkesskolestellet i byer og landdistrikter. Blant forslagene var at all nyrekruttering til fagene skulle gå gjennom yrkesskolene og at lærlingskolen skulle gå over fra å være kveldsskole til å bli dagskole en dag i uka. Det ble også påpekt at mange skoler hadde dårlige lokaler og utstyr. I 1948 kom stortingsmelding om håndverk og industri, der plankomitéens arbeid ble lagt til grunnSt. meld. 35 (1948) om håndverk og industri.