miniatyr|Populisme er politiske ideer og kommunikasjon som hevder at «folk flest» har helt andre interesser enn «makteliten». Populister har enkle forklaringer og spiller på mistillit. Occupy Wall Street, en internasjonal protestbevegelse som begynte i USA i 2011, stod for en sosial populisme som mente at «99 prosent» («folket») kjempet mot «1 prosent» («eliten»).

Populisme er en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform, som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «sunn fornuft» hos «folk flest». Populistiske bevegelser kjennetegnes av å være moralistiske fremfor doktrinære, basert på holdninger fremfor ideologi, løst organiserte, antiintellektuelle og antielitistiske.

Bakgrunn miniatyr|I det liberalistiske Nolan-diagrammet fra 1969 er venstre- og høyrepopulisme (og totalitarisme) plassert nederst med minst personlig og økonomisk frihet. miniatyr|Politikken og talene til Donald Trump, USAs president 2017–2020, blir ofte betegnet som uttrykk for en antielitistisk og antiintellektuell populisme. Han hevder å representere flertallet av «det amerikanske folket», har enkle forklaringer og løsninger og uttrykker stor mistro til det politiske maktapparatet og etablerte massemedier som han kaller «the deep state» og «fake news media».

Populistiske bevegelser bruker sjelden betegnelsen om seg selv. På 2000-tallet har «populisme» ofte blitt brukt nedsettende om politiske partier eller bevegelser, men har tidligere hatt en mer nøytral eller positiv klang. Den europeiske populismen har vært sterkest knyttet til høyresiden, kalt høyrepopulisme, mens populismen i Latin-Amerika og tradisjonelt USA har vært sterkest knyttet til venstresiden.

Ifølge Tor Bjørklund er ikke populisme en bestemt politisk ideologi, men en type politiske bevegelser som mener de er talerør for folket. Dette kan blant annet gi seg utslag i krav om folkeavstemninger. Ifølge Cas Mudde er populisme kjennetegnet av en oppfatning av at samfunnet er delt i to grupper «det ekte folket» og «den korrupte eliten», og at disse to gruppene er internt homogene og står i motsetning til hverandre. Populismen krever at politikken skal være uttrykk for det ekte folkets vilje.Jenssen, A. T. (2017). Norsk høyrepopulisme ved veis ende? Nytt Norsk Tidsskrift, 34(03), 230–242. Øyvind Østerud skriver at populisme ikke er en ideologi men en politisk stil kjennetegnet ved mistillit til eliten.Enebakk, V. (2017). Populisme og pålitelighet. Nytt Norsk Tidsskrift, 34(03), 225–229. En undersøkelse publisert i 2019 viste at i europeiske land med stor oppslutning om populistiske partier var det også mer utbredt vaksinemotstand. Forklaringen er at vaksinemotstand bygger som populisme på grunnleggende mistillitt til eksperter og antatte eliter. Personer med populistisk orientering stoler mindre på vitenskapelige og politiske institusjoner og er samtidig mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier om koronapandemien (ifølge undersøkelse gjort i Østerrike i 2020). Undersøkelser i USA viser at tilhengere av Donald Trump er mer skeptiske til vaksiner enn andre deler av befolkningen i landet og at dette skyldes Trump-tilhengernes tendens til å tro på konspirasjonsteorier.

Historie miniatyr|Karikatur fra 1896 av folketaleren og populisten William Jennings Bryan som sluker et esel, symbolet på Det demokratiske partiet i USA. Han talte massenes sak, og det venstreorienterte Populist Party (People's Party) ville ha han som sin president. Bryan fortsatte som demokratisk politiker, var USAs utenriksminister 1913–1915 og fikk stor betydning i landets «progressive periode». miniatyr|«Den fjerde stand» (Il quarto stato) fra 1901 fremstiller arbeiderne som en bred, populistisk folkebevegelse og sosial klasse til forskjell fra adelen, de geistlige og den økonomiske overklassen.

På 1800-tallet var populistiske bevegelser i aktivitet både i Russland og i USA. I Russland kjempet populistene for at bøndene skulle få eiendomsrett til jord. De russiske narodnikene var en populistisk bevegelse, ifølge Bjørklund. Den amerikanske populistbevegelsen hadde moderate, sosialistiske trekk og vant på 1890-tallet særlig tilslutning blant bønder, småborgere og deler av arbeiderklassen. Den progressive bevegelsen i USA med People's Party omkring 1900 var antikapitalistisk og hadde stort innslag av bønder med vanskelig økonomi.

Norge Det populistiske Samfundspartiet ble stiftet i 1933 og fikk sin første representant på Stortinget samme år da Bertram D. Brochman valgt inn fra Bergen. Etter at Brochman falt ut i 1936, ble Sigurd H. Jacobsen fra Nordland valgt inn i 1937, og ble sittende frem til 1945. Brochman hadde økonomiske ideer om å skille mellom fiktivøkonomi og realøkonomi, samt at et land hadde behov for et nasjonalregnskap. Skarpeteig sammenligner Brochmanns populisme med nyere sosialistisk og økologisk basert populisme.

Begrepet kom inn igjen på den politiske arena i 1960-årene og betegnet grasrotbevegelser som stod i sterk opposisjon til etablissementet, med hovedvekt på miljøpolitikk og desentralisering. Til dem hørte i Norge de bredt sammensatte Populistiske arbeidsgrupper (PAG) ble stiftet under EF-striden i Bergen (og senere Tromsø) og Grønt Gras i Oslo. Også de siste kalte seg populister. Populistene stod sterkt blant studentene, og Det Norske Studentersamfund (DNS) var et viktig virkefelt. Våren 1972 vant de studentersamfunnsvalgene både i Oslo, Bergen og (sammen med anarkister) Trondheim.http://www.fagerhus.no/a_Norge/2000_spirer.html Enkelte populister kalte seg også grønne sosialister.

Kjente norske populister var bl.a. Hartvig Sætra, Ottar Brox og Bjørn Unneberg. For Brox var populisme en hedersbetegnelse og mente det var en motsats til teknokratisk samfunnsplanlegging. Brox hentet betegnelsen fra afrikanske land etter kolonitiden der Nyereres regime i Tanzania og Kenyatta i Kenya ble kalt populistiske. Brox' bok Hva skjer i Nord-Norge? ble et populistisk kampskrift. Hartvig Sætra ga i 1971 ut Populismen i norsk sosialisme. Omtrent samtidig fremhevet Anders Lange det han kalte «sunt folkevett» og fremsto ifølge Bjørklund som en ekte høyrepopulist. Lange kalte seg selv demagog og sammenlignet seg med Martin Tranmæl og Haakon Lie. Bjørklund skriver også at karismatiske ledere og frontfigurer er vanlig i populistiske bevegelser og nevner Carl I. Hagen som eksempel. «Sunn Fornufts Partiet» og «Den Vanlige Manns Parti» ble lansert som navn på det som senere ble Fremskrittspartiet. Høyrepopulismen som Dansk folkeparti er ofte nasjonalt orientert og innvandringskritisk.

Se også Høyrepopulisme

Fotnoter

Referanser

Litteratur På norsk Jan-Werner Müller Hva er populisme? Heinesen forlag 2016 Ketil Raknes Høyrepopulismens hemmeligheter Spartacus 2013

Engelsk

Eksterne lenker

Kategori:Politiske ideologier Kategori:Politiske ord og uttrykk