Den proletære kulturrevolusjon, ofte forkortet til kulturrevolusjonen, var en serie gjennomgripende politiske kampanjer i det kommunistiske Kina med den hensikt å forandre samfunnet fra bunnen av.
Kulturrevolusjonen regnes som regel for å ha vart fra 1966 til 1976, selv om denne periodiseringen ikke er allment godtatt. Mao Zedong stod bak, og et fremtredende motiv for ham var å bevare og styrke sin egen maktposisjon. I de årene det hele pågikk, var det store utrenskninger og ødeleggelser. Antall ofre regnes i millioner og økonomien led. Mellommenneskelige relasjoner ble ødelagt, og grunnfestede samfunnsverdier ble skadet. Religioner, minoriteter, folk med suspekt sosial bakgrunn eller akademisk bakgrunn ble nådeløst forfulgt og vesentlige deler av kinesisk kulturarv gikk tapt.
Selv om kulturrevolusjonen ble drevet gjennom av Det kinesiske kommunistpartis ledelse, rammet den også kommunister i Kina, både ved utrenskninger og drap. I lederskapssjiktet var det store utrenskninger; en vanlig anklage var at folk «var slått inn på kapitalismens vei». Blant disse angivelige «kapitalistfarerne» var toppfolk som Liu Shaoqi og Deng Xiaoping. I ettertid har kulturrevolusjonen gitt det kinesiske kommunistpartiet et vesentlig troverdighetsproblem.
Den offisielle vurderingen av kulturrevolusjonen fra Det kinesiske kommunistpartis side har i ettertid sunket trinnvis, fra først å bli stille tilsidesatt og dempet kritisert, til mer uttrykt kritikk, og til en uforblommet karakteristikk under dengismens markedssosialistiske Kina som «en ti år lang katastrofe».
Periodisering Det er flere måter å periodisere kulturrevolusjonen på.
Når begynte kulturrevolusjonen? Kulturrevolusjonen regnes generelt for å ha startet i 1966, men det strides om hvilken måned som skal regnes som startpunktet. Mai 1966 er det kinesiske kommunistpartiets foretrukne versjon. Denne støttes av en del uavhengige historikere. Andre historikere anser august 1966 som startpunktet. Dateringen begrunnes med følgende:
Viktige beslutninger var på plass i midten av mai 1966, avisene begynte å gi stor plass til dramatisk omtale av «den store proletære kulturrevolusjon»,Den 6. juni 1966 var hovedoppslagene i Folkets dagblad, Frigjøringshærens Dagblad og en rekke andre aviser en artikkel med tittelen «Høyt skal løftes Mal Zedongs tankers store banner og bæres til avslutningen av den store proletære kulturrevolusjon», og kommunistpartiets ideologiske tidsskrift Røde Fane bragte den 9. juni en enda mer utførlig artikkel med tittelen LENGE LEVE DEN STORE PROLETÆRE KULTURREVOLUSJON. utrenskninger i kulturrevolusjonens navn var kommet i god gang. Historiebevisste kinesere og utenlandske observatører, som selvsagt merket seg begrepet «kulturrevolusjon», registrerte imidlertid det hele som nok en av de periodiske utrenskninger. Det var ikke før i august 1966 at det mest dramatiske kjennemerket på kulturrevolusjonen var på plass. Det skjedde ved at Mao innkalte enorme mengder rødegardister til Beijing for å gi dem et mandat som til og med stod over de militære styrkers og partiapparatets, og så sendte dem ut på det som ofte ble rene herjingstokter. Da peker 18. august seg kanskje mest ut - da fremstod Mao i uniform foran den drøy million unge studenter på Den himmelske freds plass, og de ble utstyrt med røde silkearmbånd til erstatning for sine selvlagede bomullsbånd, ble oppildnet av ham og andre til å ødelegge de fire gamle, og én av de unge rødegardistene fikk feste et tilsvarende bånd på Maos arm.Frank Dikötter: The Cultural Revolution: A People's History 1962-1976, s 74
En annen dato å merke seg i samme måned er 8. august - da fattet Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti sin «Beslutning vedrørende den store proletære kulturrevolusjon».
En tredje tenkelig «markeringsdato» kunne være den for drapet på overlærer Bian Zhongyun. Hun regnes som det første dødsoffer for kulturrevolusjonen, da hun ble slått til døde av sine egne studenter med trestokker med spiker på 5. august 1966.
Det finnes også helt avvikende oppfatninger om når kulturrevolusjonen begynte.Forfatteren i det norske nettleksikonet Caplex mener imidlertid at kulturrevolusjonen begynte i 1962 (og varte til 1969). (Jfr. http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9319791 - Caplex, stikkordet KULTURREVOLUSJONEN. Nettsted besøkt 9. november 2007.) Forklaringen er muligens at det under en plenarsesjon for Det kinesiske kommunistpartis 8. sentralkomite det året ble utstedt et kommuniké om gikk inn på det som ble omtalt som Mao Zedongs «teori om vedfarende revolusjon under proletariatets diktatur». Dette er imidlertid en uvanlig vurdering, selv om det er lett å se at kulturrevolusjonen hadde sine røtter i begivenheter flere år før 1966.
Når sluttet kulturrevolusjonen? Det eksisterer tre versjoner av når kulturrevolusjonen var over.
Tidlig på 1970-tallet talte man både i Kina og i utlandet om kulturrevolusjonen i grammatisk fortid. Ingen mente at kulturrevolusjonen var en pågående hendelse. Den ble da også offisielt avsluttet da Folkets frigjøringshær, under ledelse av Lin Biao, ble satt inn i 1969, og Mao Zedong erklærte da kulturrevolusjonen som over.
Men i oktober 1974 sa Mao Zedong i en tale at kulturrevolusjonen var nå «i sitt åttende år … Nå er det godt å ha stabilitet, og hele Partiet og hæren bør omforenes».Lin Ji (red.) (1991). Zhongguo Gongchangdang to nian [Det kinesiske kommunistparti 70 år]. Shanghai: Shanghai Renmin Chubanshe, s. 711 Dermed opphevet han de facto sitt tidligere utsagn om at den var over. I årene som fulgte, ble kulturrevolusjonen igjen omtalt i offisiell propaganda som noe pågående, eks. «vi er gått inn i den store proletære kulturrevolusjons tiende vår».
I august 1977, på kommunistpartiets 11. partikongress, uttalte Hua Guofeng at «Den elleveårige periode av vårt lands første store proletære kulturrevolusjon er nå bragt til sin vellykkede avslutning».Renmin Ribao, 22. august 1977 Fire år etter, i 1981, kom kommunistpartiet med en offisiell vurdering av hele Mao Zedongs styre, der Hua Guofengs 11-årsversjon ble nullet ut. For der het det at «den ti år lange kulturrevolusjon» ble bragt til opphør i og med Mao Zedongs død og arrestasjonen av «firerbanden»,Hongqi, nr. 131 (1981), s. 14 det vil si høsten 1976. Dette offisielle syn ble antagelig delvis funnet tjenlig fordi det setter et skille mellom Maos personlige handlinger under kulturrevolusjonen og hans tidligere heltedåder. Det skjelner videre mellom de feil Mao personlig gjorde under kulturrevolusjonen, og den etter Partiets mening korrekte politiske teori som han skapte.
Denne siste periodiseringen, 1966 til 1976, er blitt den «offisielle» i kinesisk historieskrivning. Det er kanskje noe oppsiktsvekkende at utenlandsk historieskrivning har overtatt denne historietolkningen, ettersom den åpenbart var blitt til for å tjene Det kinesiske kommunistpartis egeninteresse. En slik periodisering bidrar også til å tåkelegge hvor forskjellig de to distinkte fasene av perioden var. I årene 1966 til 1968 hadde man å gjøre med en periode preget av rødegardister og unntakstilstand i det akademiske liv og i arbeidslivet. De påfølgende år fra 1969 av må forstås som en reaksjon på meget av det som skjedde i den første perioden, med bruk av langt mer kontrollerte og styrte maktmidler.
I denne artikkelen: 1966 til 1976 Denne artikkelen legger til grunn den fortolkning av kulturrevolusjonen som er blitt den dominerende i og utenfor Kina, nemlig 1966 til 1976, selv om den har innebygde svakheter. Denne tidfestingen er mulig ettersom vesentlige sider ved samfunnsveltningene fortsatte etter 1968.
Overblikk thumb|right|Ruvende Mao-statue i Chengdu Mellom 1966 og 1968 brukte Mao rødegardistene, som man kan karakterisere som hans personlige ungdomsmilits som ble opprettet for anledningen, til å slå ned på Maos ekte eller innbilte motstandere og gripe kontrollen over stats- og partiapparatet. Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti ble derved tilsidesatt til fordel for Komiteen for kulturrevolusjonen og tilsvarende de regionale og lokale styringsorganer med revolusjonskomiteer. I det kaos og voldsregime som fulgte, ble mange av den kinesiske revolusjons ledere og mange forfattere, kunstnere og religiøse ledere utrensket og mange av dem drept, mens millioner av mennesker ble forfulgt. Så mange som en halv million mennesker døde.Harry Harding: «The Chinese State in Crisis, 1966-9,» i The Politics of China: The Eras of Mao and Deng, redigert av Roderick MacFarquhar, New York: Cambridge University Press, 1997, 242-4.
For å forstå kulturrevolusjonens rolle er det nødvendig å gå nærmere inn på hva formålet var. Dette blir samtidig en reise inn i idefilosofiens verden, da kulturrevolusjonen har sitt idemessige utspring i utopiske tanker om det kommunistiske samfunnet.
Kulturrevolusjonen er det største og mest omfattende forsøket på å skape det nye menneske som kunne gjøre det kommunistiske samfunn mulig. Allerede så tidlig som 1953 var arbeidet med avskaffelse av gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker en prioritert oppgave i Kinas nyetablerte obligatoriske skolegangen for alle barn. For å forstå sammenhengen mellom disse tidlige aktivitetene og kulturrevolusjonen, må man ha innsikt i Det kinesiske kommunistpartiets målsettinger etter maktovertakelsen i 1949.
Det langsiktige målet var å skape et kommunistisk samfunn i samsvar med det filosofiske idegrunnlaget man finner hos Engels, Marx og Lenin. Ifølge dette idegrunnlaget er proletariatets diktatur det første steget på veien mot det kommunistiske samfunnet. Under proletariatets diktatur overtar staten kontrollen over alle produksjonsmidler i samfunnet. Dette eierskapet er fundamentet for den sosialistiske statsdannelsen. Målsettingen for den sosialistiske statsdannelsen er å gjøre den overflødig. Kort og overforenklet formulert er den utopiske tanken at den sosialistiske statsdannelse blir overflødig når alle mennesker på jordkloden har innsett at deres personlige interesser blir best ivaretatt når fellesskapets interesser er optimalisert. Det finnes ingen intersubjektiv enighet om hva dette skulle kunne bety. Derfor er det vanskelig å gi noen nærmere beskrivelse uten å ta med et større antall ulike individuelle oppfatninger/drømmer.
En fellesnevner som dekker noen forskjellige syn kan være drømmen om en allestedsnærværende kollektiv bevissthet som erstatning for menneskenes individuelle bevissthet. Verdenslitteraturen har flere kreative eksempler på hvordan en slik kollektiv bevissthet skulle fungere/ikke fungere, i praksis. Isaac Asimovs «Gaia» kan neves som eksempel på en kollektiv bevissthet som fungerer. Riktig nok som noe vi mennesker ikke er i stand til å forstå med våre individuelle bevisstheter. «Fluenes herre» av William Golding er et kraftfullt argument for at en kollektiv bevissthet ikke finnes i virkelighetens verden. Fra et idefilosofisk ståsted er det oppsiktsvekkende at en filosofisk retning basert på den historiske og dialektiske materialismen, har en målsetting som til forveksling er identisk med en platonsk ide.