thumb|Illustrasjon fra Pierre Choderlos de Laclos' libertinske brevroman Dangerous Liaisons: «O mon ami, lui dis-je… Pardonne-moi mes torts, je veux les expier à force d’amour». Libertiner og libertinisme har i dag den nedsettende betydningen «nytelsessyk, utsvevende, vellysting»,Caprona, Yann de (2013): Norsk etymologisk ordbok, Oslo: Kagge forlag, s. 813 det vil si en person som lever fritt og uavhengig i henhold til gjeldende moral, og som uhemmet omfavner personlige nytelser, især seksuelle.«Libertiner», Ordbog over det danske Sprog«libertine», Wordnetweb hos Princeton University Ordet er i dag betraktet som noe gammeldags på norsk, og lite egnet som positiv eller negativ beskrivelse. Det står i kontrast til tidligere tider hvor det å betegne seg som libertiner hadde en annet begrepsinnhold: en radikal person som selv hadde frie religiøse tanker eller som var i opposisjon til de rådende religiøse oppfatninger, det vil si en fritenker.
I den første betydningen legger libertinere vekt på fysiske og sanselige gleder, og som filosofi ble libertinisme som radikal ideologi forsvart på 1600-, 1700- og 1800-tallet, da særlig i Frankrike og Storbritannia. De mest konsekvente blant disse var John Wilmot, 2. jarl av Rochester (1647–1680) og marki de Sade (1740–1814). I moderne tid har libertinisme blitt assosiert med nihilisme, sadomasochisme og tilhengere av fri kjærlighet.
Etymologi Libertiner kommer fra latinske libertnus, «frigitt (slave)», avledet fra liber, «fri», som også har gitt ord som «liberal» og «liberalisme». På engelsk er libertine dokumentert på slutten av 1300-tallet, men betydningen «fritenker» er først nedtegnet på 1560-tallet fra fransk libertin, opprinnelig den betegnelse som ble gitt av katolikker for bestemte protestantiske sekter i Frankrike og Nederlandene. Den andre betydningen, «tøylesløs, utsvevende, lastefull person» er først nedtegnet på 1590-tallet. Den mørkere betydning kan muligens ha sin årsak til en misforståelse av det latinske begrepet libertinus i Det nye testamente.<ref>Apostlenes gjerninger 6:9</ref>«libertine», Online Etymology Dictionary
Libertinismens kulturhistorie
Calvins fordømmelse thumb|Jean Calvin. Den franske protestanten Jean Calvin (1509–1564), opphavsmann til kalvinismen, fremmet begrepet «libertiner» for på negativt vis beskrive sin meningsmotstandere i sveitsiske Genève. Denne gruppen, ledet av sveitsiske Ami Perrin (død 1561), argumenterte mot Calvins «insistering på at kirkedisiplinen burde bli ensartet påtvunget alle medlemmer av samfunnet i Genève.»Zophy, Johnathan W. (2003): A Short History of Renaissance and Reformation Europe: Dances Over Fire and Water, 3. utg., Prentice Hall, s. 226. Perrin og hans allierte ble valgt inn til bystyret i 1548 og «utvidet deres base med støtte i Genève ved å hisse opp irritasjon blant den eldre garde mot det økende antall religiøse flyktninger som rømte fra Frankrike i stadig økende antall.»
Den skotske presten og teologen Samuel Rutherford (død 1661) var enig i Calvins vektlegging av ensartet kirkedisiplin i Genève og ga en hard og streng behandling av «libertanisme» i sitt polemiske verk A Free Disputation against pretended Liberty of Conscience (1649) og hvor han slo fast at «libertinere gir oss troens skeptisisme og ubesluttsomhet.»Rutherford, Samuel (1649): A Free Disputation against pretended Liberty of Conscience , digital utgivelse
Opplysningstidens libertinisme I den barokke tidsalder i Frankrike eksisterte det en filosofisk og intellektuell krets av fritenkere som kollektivt var kjent som libertinage érudit. Blant disse var Gabriel Naudé (1600–1653); Élie Diodati (1576–1661); og François de La Mothe Le Vayer (1588 –1672).René Pintard (2000): Le Libertinage érudit dans la première moitié du XVIIe siècle. Slatkine. ISBN 978-2-05-101818-0. s. 11«Fideism», Stanford Encyclopedia of Philosophy
På 1700-tallet hadde begrepet libertanisme ikke utelukkende den nedsettende betydningen av vellystighet og umoral som den fikk senere. I visse kretser innebar det opplysningsfilosofi og kampen for liberale verdier. Det var dog to aspekter, seksuell frihet på den ene siden og filosofisk fritenkning på den andre siden. Etter hvert som disse begrepene gradvis mistet sin forbindelse med aristokratiske privilegier, særlig i Frankrike etter den franske revolusjon, ble det meningsbærende også for kvinner. Blant de som fremmet eller påvirket disse tankene, direkte eller indirekte var blant annet kurtisanen Harriette Wilson (1786–1845), den okkulte Alessandro Cagliostro (1743–1795), eventyrersken Jeanne de Saint-Rémy (1756 –1791), den første moderne radikale politiker John Wilkes (1725–1797), den kosmopolittiske vellysting og forfatter Casanova (1725–1798), den sentimentale romanforfatteren Laurence Sterne (1713–1768) og filosofen Voltaire (1694–1778). Opplysningstidens radikalisme og krav om åndens frihet fremmet libertinske tanker som utfordret samfunnet og den gjengse moral.Cryle, Peter; O'Connell, Lisa (2004): Libertine Enlightenment: Sex, Liberty and License in the Eighteenth-Century, Palgrave Macmillan
I denne kulturelle blandingen finnes også den tidlige feministen Mary Wollstonecraft (1759–1797) som blant annet kan forstås som en del av den komplekse forbindelsen mellom libertinisme og feminisme.Chernock, Arianne (2009): Men and the Making of Modern British Feminism, Stanford University Press, s. 194
Fra Holberg til Casanova thumb|Scene fra Jeppe på Bjerget, maleri av Wilhelm Marstrand. Vellyst, det gode liv og adelens manglende skam og umoral ble knyttet negativt til libertinisme. Den franske diplomaten Charles-Maurice de Talleyrand (1754–1838) skrev med forakt at Joseph Bonaparte «søkte kun livets gleder og lett tilgang til libertinisme» mens han satt på tronen i Napoli.Talleyrand, Charles-Maurice de (2008): «Napoleon's European Legacy, 1853» i: Napoleon: Symbol for an Age, A Brief History with Documents, red. Rafe Blaufarb, New York: Bedford/St. Martin's, s. 151.
En annen litterær opplysningsfilosof var den norsk-danske Ludvig Holberg (1684–1754) som jevnlig bekjempet pedanter og pedanteri (blant annet i epistel 12), og i hans komedie Jeppe paa Bierget (1722) er det en bedrøvelig dansk bonde som blir utsatt for en grov spøk av rik adelsmann. Den dansk-norske politiker Andreas Frederik Krieger (død 1893) var rasende på den libertinske baron: «en af de rige, adelige Lediggængere, som i Mangel af ædlere Beskæftigelse, morede sig med de frækkeste og frivoleste Hokuspocus.»Dansk Maanedsskrift I, 1865, s. 502Rossel, Sven Hakon (1994): Ludvig Holberg - a European Writer: A Study in Influence and Reception, Rodopi, s. 205
Holberg beskrev seg selv som en asket og hypokonder, langt fra en libertiner, men den første som anerkjente hans betydning utenfor Danmarks grenser var ingen annen enn den libertinske filosofen og skjørtejegeren Giacomo Casanova (1725 –1798). I forordet til hans egen underjordiske utopi, Icosameron (1788) skrev han: «Platon, Erasmus, kansler Bacon, Thomas More, Campanella og Nils Klim er de som har gitt meg behovet for å skrive denne fortelling...»Kristeva, Julia (2004): «Thinking about liberty in dark times» (PDF), Holberg Prize Seminar Casanova hadde lest Holberg ettersom hans utgivelse var på latin: Nicolai Klimii Iter subterraneum (1741), eller som den nå er kjent, Nils Klims reise til den underjordiske verden. På fordekt vis i fabelens form, for å unngå eneveldets sensur, tok han et oppgjør med pietismen og kirkens makt over den frie tanke og fornuft. Hans tekst fremmet den radikale liberalisme, ikke sanselige libertinisme, men i opplysningstiden var de to ikke nødvendigvis innbyrdes selvmotsigende og utelukkende.Eijnatten, Joris Van (2003): Liberty and Concord in the United Provinces: Religious Toleration and the Public in the Eighteenth-Century Netherlands, BRILL, s. 247-248
thumb|Casanova, rundt tjue år, tegning av hans bror, ca. 1750-1755 Libertineren Casanova, en forfatter og eventyrer fra republikken Venezia, er blitt berømt for sine ofte kompliserte affærer med tallrike kvinner i en slik grad at hans navn har blitt synonymt med en vellystig kvinnejeger. Han var også en intellektuell, assosiert med kongelige, paver og lærde som Voltaire, Goethe og Mozart. Som forfatter er hans viktigste bok hans libertinske selvbiografi, Histoire de ma vie som dekket livet hans fram til 1774. Interessen for ham har hovedsakelig vært hans kvinnehistorier, men nyere forskning har fokusert på hans historiske, lærde og filosofiske tanker. En filosofisk bakgrunn for hans libertinisme kan bli funnet i Epikuros, Diogenes Laertios, Lucretius, Gassendi, Newton, Batteux, La Mettrie, Voltaire og i den skjulte libertinske litteraturen som knyttet materialistiske og ateistiske tendenser med umoral og pornografi.Skrzypek, Marian: «Casanova’s philosophical libertinism», Archiwum Historii Filozofii Et karakteristisk trekk ved Casanovas libertanisme, i henhold til religion- og filosofihistorikeren Marian Skrzypek, «er en villighet til å kompromisse, pragmatisme og opportunisme.» I etikken forsøkte han å forsone Gassendis 'dydig' epikurisme med kyreneikernes ekstreme hedonisme og på samme tid forsøkte han forsone sin egen libertinisme med deisme, noe som «skiller hans holdninger fra den franske libertanisme som førte fra La Mettrie til marki de Sade på 1700-tallet.»
Farlige forbindelser Av en eller eller annen årsak er libertineren som oftest en mann, og sjelden en kvinne, slik Oxford English Dictionary noe puritansk definerte begrepet,Oppslagsord «libertine» som «a peson, usaully a man, who leads an immoral life and is interested in pleasure, especially sexual pleasure», jf. Hornby, A.S. (2000): Oxford Advanced Learner's Dictionary, Oxford University Press, s. 740 men moderne forskere har en revurdert historien og mener at kvinner, både historiske som litterære figurer, var deltagende i den libertinske bevegelse på lik fot med menn, eksempelvis som under den engelske restaurasjonen.Linker, Laura )2013): Dangerous Women, Libertine Epicures, and the Rise of Sensibility, 1670–1730, Ashgate Publishing, Ltd., «Introduction: Lady Libertine», s. 1
I Les Liaisons dangereuses (norsk tittel, Farlige forbindelser), en fransk brevroman av Pierre Choderlos de Laclos (1741–1803), første gang utgitt i fire bind i 1782, er det nettopp en mann og kvinne som her er hovedpersoner. Romanen forteller om to libertinere, som til sist i en moralsk slutt hvor begge får sin antatte velfortjente straff, men underveis fortelles det langvarig om deres kyniske og erotisk lek med sine intetanende ofre. De to er rivaler som benytter seg av sex som et våpen for ydmykelse og nedverdigelse samtidig som de har egen glede av sine amoralske beskjeftigelser. Den har blitt filmatisert flere ganger, den viktigste er Dangerous Liaisons (1988) med Glenn Close, John Malkovich, Michelle Pfeiffer og Uma Thurman i de fremste rollene. Filmen var basert på Christopher Hamptons dramatisering for teateret, Les liaisons dangereuses (1985). Den opprinnelige brevromanen, med dens analyse av den farlige libertinismen, var mer enn nok til at boken ble fordømt i sin samtid.Young, Wayland (1966): Eros Denied. New York: Grove.
Martyr for synden thumb|Portrett av John Wilmot