mini|left|Dybbøl mølle etter stormen 18. april 1864

Kampene ved Dybbøl skanse varte fra 7. til 18. april 1864, og var det avgjørende slaget mellom danske og prøyssiske styrker under andre slesvigske krig.

Den danske stillingen ved Dybbøl var en flankestilling. Herfra kunne den danske hæren angripe fiendens forsyningslinjer opp i Jylland og dermed binde store fiendtlige styrker foran stillingen. Als og Sønderborg kunne med flåtestøtte brukes som oppmarsj- og forsyningsområde.

I Danmark markeres Dybbøldagen hvert år den 18. april.

Krigshandlingene i 1864 I perioden 1862 til 1863 anla danske ingeniørtropper ti skanser ved Dybbøl i en halvsirkel fra Vemmingbund til Alssund. Skansene ble av økonomiske årsaker oppført med treblokkhus som beskyttelsesrom for mannskapet i stedet for betong, noe som skulle koste mange danske soldater livet. Bare ammunisjonskamrene ble støpt i betong.

Den 7. februar ankom 20 000 mann, 500 ryttere, 80 feltkanoner og 1 100 festningsartillerister Dybbøl fra Dannevirke. Dagen etter kom de prøyssiske forpostene. Omkring 20. februar hadde prøysserne 20 000 mann, 1 200 ryttere og 88 kanoner foran stillingen. 28. mars forsøkte Preussen en storm på stillingen, men ble tvunget tilbake. Ved denne anledningen fikk Dybbøl flåtestøtte av panserskipet «Rolf Krake».

2. april ble Sønderborg skutt i brann. Prøysserne stilte opp batterier, hvorav de farligste sto i stillingens flanke på Broager. Fra den 7. april begynte den avgjørende artillerikampen. Denne toppet seg den 18., da prøysserne på fire timer skøyt 7 900 granater mot stillingen, og forvandlet skansene til rykende hauger av sand og grus, der bare noen få kanoner fungerte.

Klokka 10 den 18. april stormet prøysserne med 10 000 mann skansene, som ble forsvart av 2 200 mann, samt en reservestyrke på 7 000. Danske tap var på 391 falne og 664 savnede, 1 250 ble såret og ca. 2 500 tatt til fange. Regjeringen hadde av politiske årsaker besluttet at stillingen skulle holdes lengst mulig. Overkommandoen hadde av militære grunner bedt regjeringen om tillatelse til å rømme, men det ble ikke etterkommet.

Sluttangrepet: Stormen den 18. april thumb|Niels Simonsen, Få dage før slaget ved Dybbøl , 1870, Forsvarets SundhedstjenesteBak skansens brystvern ses fra venstre djefen for 1. brigade oberst Georg Henrik Lasson, sjefen for 2. divisjon, generalmajor Glode du Plat med pelsforet kappe og rittmester a la suite greve Henrik Moltke-Huitfeldt med kikkert. thumb|Vilhelm Rosenstands glorifiderende maleri "Episode af ottende brigardes modangreb ved Dybbøl 18. april 1864" malt i 1894, 30 år etter kampen. Kort etter solopgang var de preussiske soldatene på plass i løpegravene, klare til fremrykning. Blant offiserene rådet nervøsitet for at danske observasjonsposter kunne ha rapportert om den hektiske aktiviteten; men på dansk side ble det kun avgitt én enkelt rapport, som gikk ut på at trolig var arbeidslag på preussisk side i gang med å utbedre skader eller utbygge de tyske stillingene. Preusserne var svært sikre på at de ville lykkes med sin fremrykning, noe som især kom til uttrykk ved at et fullt militærorkester, ledet av militærkomponisten Gottfried Piefke, hadde tatt oppstilling sammen med soldatene nær fronten. Planen var at musikantene skulle spille den nykomponerte Düppeler Schanzen-Sturmmarsch, en marsj som Piefke hadde skrevet spesielt for fremføring mens infanteriet rykket frem. De 33 tyske batteriene ved Broager beskjøt Dybbølstillingen uten opphold hele morgenen. I løpegangene stod de alliertes soldater tett i kolonner; dersom det danske artilleriet startet å beskyte parallellen, risikerte den preussiske hæren massive tap.Buk-Swienty (2008), s. 260 De seneste årene frem mot 1864 hadde det dessuten skjedd en utvikling av våpenteknologien, noe som blant annet betød at de danske forladegeværeneer hadde blitt mer treffsikre på avstander opp mot 200 meter. Det var derfor ytterst risikabelt for preusserne å angripe i kolonner, slik man tradisjonelt hadde gjort i generasjoner.Clemmesen (2010), s. 531

Den tyske generalstaben så imidlertid bort fra disse farene. Kl. 10 ga generalfeltmarskalk Friedrich Karl, som befant seg på toppen av Avnbjerg, signal, og ca. 10 000 preussiske soldater kastet seg over skansene på venstre flanke, som ble forsvart av ca. 2 200 mann. På grunn av artilleribeskytningen, som først ble innstilt få sekunder for stormen, var de fleste danske soldater i dekning i løpegangene bak skansene, og de ca. 70 mann som skulle forsvare skanse 1, nådde den først samtidig med angrepsstyrken på 1000 mann.Buk-Swienty (2008), s. 274 Skanse 2 ble likeledes forsvart av 70 mann, men de var støttet av artilleri, og de 2000 angriperne brukte ti minutter på å overvinne motstanden.Buk-Swienty (2008), s. 275 Mønsteret var klart. Den sørlige del av flanken ble raskt revet opp, og de forreste skansene ble alle erobret av angriperne i løpet av mellom fem minutter og en halv time.Buk-Swienty (2008), s. 280

Selv om kampene var korte, underbygger adskillige beretninger fra de overlevende om sterk motstand fra danskene, især i skanse 4, der det ble utkjempet nærkamper med bajonetter. Kl. 10.30 foretok 8. brigade, som med 3000 mann utgjorde en betydelig reserve, et motstøt opp til Dybbøl Mølle, og bidrog derfor til at soldatene på nordflanken (mannskapet ved skansene 7–10) unngikk store tap eller tilfangetagelse.Buk-Swienty (2008), s. 280f.

I ettertid har det blitt mange diskusjoner om årsaken til at motangrepet først fant sted etter en halv times kamp. Noen kilder antar at det på grunn av larmen var umulig å høre kampsignalet, mens andre antyder at Glode du Plat nølte med å gi ordre til motstøtet. Enkelte øyenvitner oppfattet det som en forstyrrende faktor at den skadde Gerlach ankom til kampplassen på en hestevogn.Clemmesen (2010), s. 570 Den 8. brigade kjempet hardt, men da Friedrich Karl satte inn ytterligere reserver, måtte den etter knapt en times kamp trekke seg tilbake med store tap sammen med restene av den slagne hær, som begav seg til Als over to pontongbroer, som deretter ble gjort utilgjengelige.

De offisielle danske tapene den 18. april var 379 falne og 646 savnede, hvorav de fleste var falne menige soldater; 1250 sårede, mens ca. 2500 ble tatt til fange av preusserne.Buk-Swienty (2008), s. 325 På tysk side skal det ha vært rapportert helt andre tall. Forskere har forklart disse uoverensstemmelsene med at begge parter underdrev egne tap og overdrev fiendens. I forbindelse med markeringen av 150-året for slaget, ble de danske tapene oppført som 1669 døde og sårede, samt 3131 fanger og desertører.

Løytnant Johan Anker forsvarte Skanse 2, og oppnådde heltestatus for sin innsats. Før stormangrepet startet den 18. april hadde de preussiske styrkene derfor derfor fått ordre om at Anker så vidt mulig skulle fanges levende, noe som også lyktes. En avbildning av ham ble anbragt på det tyske seiersmonumentet i Berlin der stormangrepet ved Dybbøl er et av motivene.Buk-Swienty (2008), s. 340 Den preussiske overleveringen har også fremhevet sine helter, blant andre Carl Klinke, som ble drept i skanse 2. Ettersom han ble begravet i en massegrav, antas det at myten om hans særlige innsats er noe som har blitt tilføyet historiefortellingen i ettertid.Buk-Swienty (2008), s. 279

Referanser

Eksterne lenker

Om kampene og bakgrunnen for krigen

Dybbøl Kategori:Konflikter i 1864 Kategori:1864 i Danmark Kategori:Andre slesvigske krig Kategori:Sønderborgs historie