miniatyr|Kampene i Sør-Norge. Kongen og regjeringen flyktet nordover langs omtrent samme rute som de tyske styrkene rykket frem. Kongen og regjeringen forlot Sør-Norge via Åndalsnes og Mørekysten som forble fritt i tre uker etter 9. april. Flukten fra Oslo etter 9. april 1940 skjedde da Norges regjering, Stortingets medlemmer, kong Haakon VII, kronprins Olav og tjenestemenn i den norske sentraladministrasjonen forlot Oslo 9. april 1940, som en følge av det tyske angrepet på Norge. Flukten gikk først gjennom de fortsatt frie indre delene av Østlandet. Stortinget holdt sitt siste møte på Elverum og oppløste seg selv etter at Elverumsfullmakten ble til. Noen medlemmer av regjeringen og kronprinsesse Märtha med barna fikk evakuere fra Østlandet til Sverige, ettersom hun var svensk av fødsel. Den øvrige kongefamilien fikk ikke flykte den samme veien, ettersom den tyskvennlige svenskekongen Gustav V motsatte seg dette.
Den videre flukten omfattet kongen, kronprinsen, de fleste av regjeringens medlemmer og noen andre tjenestemenn, samt noen sivile og utenlandske diplomater. Flukten gikk videre via Gudbrandsdalen, Åndalsnes og Molde til Tromsø. Tromsø fungerte som det frie Norges hovedstad i omkring én måned inntil kapitulasjonen og de sentrale personene var trygt evakuert. Ved gulltransporten ble Norges Banks gullbeholdning fraktet ut av landet samme vei. Mens konge og regjering var på flukt forsøkte Vidkun Quisling å ta makten og danne en tyskvennlig, nazistisk regjering, før et sivilt styre ble opprettet i Oslo.
Underveis ble det holdt stortingsmøter og statsråd der det ble gjort vedtak om den videre styringen av Norge. Dette er eneste gang Stortinget har holdt møter utenfor hovedstaden. På Elverum sto de i fare for å bli innhentet av tyske styrker, og i Nybergsund unnslapp kongen og regjeringen så vidt et tysk flyangrep. I løpet av april var de innesperret fem dager i Gudbrandsdalen, mellom fremrykkende tyske styrker sørfra og fallskjermstyrker ved Dombås. Evakueringen fra Molde til Tromsø skjedde med britiske fartøy. Kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen Nygaardsvold oppholdt seg i Tromsø og omegn i vel én måned mens kampene om Narvik pågikk. De forlot Tromsø 7. juni da norske styrker til slutt kapitulerte og ble så værende i eksil i London inntil fedrelandet ble frigjort den 8. mai og den allierte okkupasjon ble avsluttet 7. juni 1945. Norges lovlige regjering var virksom fra invasjonen til frigjøringen.
Bakgrunn
miniatyr|Tyske fly på Fornebu, april 1940 miniatyr|Senkingen av «Blücher» forsinket den tyske landgangen i Oslo Dagene før invasjonen fikk norske myndigheter informasjon om tyske militære aktiviteter. Politimester Nils Onsrud varslet om senkingen av MS «Rio de Janeiro» 8. april til marinen i Kristiansand klokken 15:00, deretter til sjefen for nøytralitetsvakten, general Einar Liljedahl, klokken 16:00, og til Justisdepartementet rett etter. Omkring 100 tyske soldater fra «Rio de Janeiro» ble berget, og de fortalte at det var på vei for å «beskytte» Bergen mot britene.Tamelander, M. og N. Zetterling (2001): 9. april. Oslo: Spartacus.
Om ettermiddagen 8. april meldte avisene i Oslo om tyske krigsskip på vei nordover gjennom Storebælt. I Stortinget var det møter til klokken 21:00 og deretter var det regjeringsmøte til 21:45.
I Ytre Oslofjord varslet kaptein Leif Welding-Olsen på vaktskipet HVB «Pol III» om tyske skip på vei inn fjorden sent på kvelden 8. april. Klokken 23:20 8. april fikk Hærens overkommando melding om at fremmede krigsskip av ukjent nasjonalitet hadde angrepet norske stillinger i ytre Oslofjord.
I løpet av morgenen og formiddagen den 9. april 1940 tok tyske styrker fra alle våpengrener kontroll over Bergen, Stavanger, Trondheim, Narvik, Horten, Moss, Egersund og Kristiansand. Norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet klokken 04:20, og dette forsinket de tyske troppenes ilandstigning i Oslo. Den tyske planen var gå inn i havnen med krigsskip og raskt landsette rundt soldater omkring klokken 05:00, slik at regjeringen ville oppfatte situasjonen som håpløs og gi opp ytterligere væpnet motstand. Den tyske planen var å ta kontroll over Fornebu flyplass med fallskjermsoldater, men tåke gjorde at dette ikke ble gjennomført. Omkring klokken 09:00 landet tyske fly på Fornebu og tyske styrker tok raskt kontroll over flyplassen. Flyplassen på Kjeller ble bombet mellom kl 07:40 og 11:00 den 9. april. Midt på dagen 9. april tok tyske styrker kontroll over Oslo sentrum.Skodvin, Magne (1991): Norsk historie 1939–1945. Krig og okkupasjon. Oslo: Samlaget.
Troms og Finnmark forble under norsk kontroll. Åndalsnes og Mørebyene, Nord-Trøndelag og Helgeland ble ikke besatt av tyske styrker i april. Mellom Bergen og Trondheim var det ingen tysk landgang: Her ble det full norsk mobilisering, og det norske sjøforsvaret fungerte som det skulle, slik at Romsdalsfjorden lå åpen for britisk landgang på Åndalsnes. Norge var nøytralt før den tyske invasjonen.Knut Helle, Ståle Dyrvik, Edgar Hovland og Tore Grønlie (2013): Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget.
Tyske styrker forsøkte å skape forbindelser mellom brohodene i hovedbyene, særlig mellom Oslo–Trondheim og Oslo–Bergen. Etter 9. april drev de norske styrkene oppholdende strid, det vil si holde stillingen til overmakten ble for stor og deretter trekke seg litt tilbake, og hindret de tyske styrkene å bruke forbindelseslinjer som Dovrebanen. Ved hovedfronten på Østlandet var de norske styrkene stadig på defensiven. Det var fortsatt dyp snø i mange områder på Østlandet da angrepet begynte.
Flukt i Sør-Norge miniatyr|Stortingspresident Carl Joachim Hambro tok initiativ til evakuering og flyktet sammen med regjeringens medlemmer
Natt til 9. april møttes regjeringen på Victoria Terrasse, og der vedtok den mobilisering og å be Storbritannia om hjelp. Utenriksminister Halvdan Koht kontaktet deretter den britiske ambassadøren, Cecil Dormer, som ble informert om at det tyske angrepet var i gang. Kontakten ble tatt første gang klokken 02:00 og senere klokken 04:00. Regjeringens beslutning om delvis mobilisering ble meddelt generalstaben omkring klokken 03:00 natt til 9. april.
Den tyske sendemannen Curt Bräuer tok kontakt klokken 04:00 om natten og kom til møte med Koht på Victoria Terrasse klokken 04:30. Bräuer overleverte et ultimatum på 19 maskinskrevne sider. Bräuer krevde at det ikke skulle ytes motstand og full tysk kontroll over militæranlegg, kommunikasjon og fartøy i norske havner. Kravet ble avvist etter kort rådslaging i regjeringen. «Wir wollen unsere Selbständigkeit wahren» (norsk: «vi vil verne om vår selvstendighet») var Kohts beskjed til Bräuer. «Dann wird es Kampf geben, und nichts kann euch retten» (norsk: «da blir det kamp, og intet kan redde dere»), svarte Bräuer. Det ble bestemt at regjeringen og kongefamilien skulle flyttes til Hamar.
Evakuering fra Oslo Journalister fikk vite at regjeringen skulle reise til Hamar og kringkastet nyheten. Bräuer sendte nytt ultimatum til Hamar. Regjeringen og de fleste av Stortingets medlemmer ble evakuert fra Oslo med ekstratog klokken 07:00 fra Østbanestasjonen mot Hamar. Få timer senere var Oslo besatt av tyske styrker. Toget ble satt opp etter initiativ av stortingspresident Carl Joachim Hambro; han skal ha begynt forberedelsene straks meldingen om angrepet kom før midnatt. Toget passerte Lillestrøm midt under bombingen av Kjeller flyplass; toget stanset og ble evakuert på Lillestrøm under bombeangrepet.
Dette ekstratoget hadde et damplokomotiv som var bygget i 1919 og hørte hjemme i Bergen. Lokomotivet var i Oslo for reparasjon og skulle 9. april kjøre vestover. I stedet sto toget på Østbanen klokken 07:00 og kjørte en halvtime senere i retning Lillestrøm. Ved Kjeller stanset det, for NSBs reglement forbød togkjøring ved pågående bombeangrep. Det er sagt at kong Haakon forlangte at toget like fullt skulle kjøre videre. Lokomotiv 377 forble på Østlandet til 1970, da det kjøpt av tog-entusiasten Gerald Pagano og skipet til England, der det fikk navnet "King Haakon VII" og navneplate om sin innsats i april 1940. Fra 1973 kjørte det på Great Central Railway i Leicestershire før kom på museum i Bressingham, Norfolk.Damplokomotiv 377, brc-stockbook.co.uk]</ref><ref>[https://www.narrow-gauge.co.uk/news/2006/09/13/247 «King Haakon back in steam», narrow-gauge.co.ukOm NSBs damplokomotiv 377, Bergens Tidende 11. desember 1996
Hærens overkommando forlot Oslo litt etter klokken 08:00 og var klokken 11:00 installert på Eidsvoll landsgymnas. Finansminister Oscar Torp ble værende i Oslo til tyske styrker hadde tatt kontroll, og han ba sentralbanksjef Nicolai Rygg om å reise til Hamar der de to møttes kvelden 9. april.
De fleste utenlandske legasjonene evakuerte sine diplomater fra Oslo, bare den svenske og italienske ble værende. De amerikanske diplomatene, under ledelse av ambassadør Florence Jaffray Harriman, forlot Oslo med bil klokken 9:45. Harriman ville følge den norske regjeringen. Bilturen til Hamar tok 6 timer.
Radiosendinger Den 9. april tok okkupantene kontrollen over NRK i Oslo, mens den lovlige norske regjeringen brukte kringkasteren på Hamar en tid og dessuten mellombølgesenderen på Vigra ved Ålesund. Senderen på Vigra ble bombet og til slutt ødelagt av tyske fly. Kringkasteren på Hamar, «regjeringssenderen», fungerte 11.–18. april som regjeringens kommunikasjonskanal. Haakon Lie fungerte som programsjef på Hamar, blant andre medarbeidere var Ronald Fangen, Hans Jacob Nilsen og Gunnar Neels-Hansson. Radioutstyret ble senere fraktet nordover på lastebil uten at det lykkes å sette senderen i drift på nytt.
9. april: Stortingsmøte på Hamar
miniatyr|Til minne om møtet på Hamar
Stortingspresident Hambro dro den 9. april i forvegen til Hamar med bil. Der informerte han fylkesmann Knut Nordanger og ordførerne Kristian Bakken og Rudolf Hedemann fra henholdsvis Hamar og Vang, om at Hamar denne dagen var blitt Norges hovedstad i henhold til Grunnlovens paragraf 68.Hauge & Stensrud: Kjære Hamar: Også vi når det blir krevet... s. 22–23 Dette er eneste gang unntaksbestemmelsen om at Stortinget kan møtes utenfor hovedstaden har blitt benyttet.
Statsminister Johan Nygaardsvold og hans familie ankom byen med bil. Nygaardsvold var ifølge vitner psykisk nedbrutt på grunn av krigssituasjonen og det betydelige ansvaret han satt med.Gjerdåker, Brynjulv (1998): Stiftstad og bygdeby: Hamars historie 1935–1991. Det tyske felttoget, s. 66. Hamar kommune, ISBN 82-994906-1-8
Ekstratoget kom til Hamar stasjon klokken 11:10 og teatersalen Festiviteten ble brukt til ekstraordinær stortingssal fra 13:00. Det var på dette tidspunkt kjent at Danmark var blitt besatt med de samme kravene som Norge hadde avslått. 45 av Stortingets medlemmer var ikke ankommet Hamar. Koht redegjorde for at Storbritannia og Frankrike hadde sagt seg villig til å hjelpe med militære styrker så snart det lot seg gjøre.
I pausen etter dette første møtet leverte Nygaardsvold inn regjeringens avskjedssøknad som straks ble avvist av stortingspresidenten, som på sin side fikk med seg Kong Haakon, Kronprins Olav, partiledere og regjeringsmedlemmer for å overtale Nygaardsvold til å fortsette i sin stilling. Det ble vedtatt å ta kontakt med Bräuer for å innlede forhandlinger. Bräuer hadde klokken 12:00 sendt telegram til Hamar med oppfordring om å gi opp motstanden. Nytt stortingsmøte ble holdt klokken 18:30, da var åtte av Stortingets medlemmer fraværende (37 hadde kommet til etter møtet midt på dagen).