Rjukan–Notodden industriarv er et verdensarvsted i Telemark, opprettet for å verne industrilandskapet rundt Rjukan og Notodden, med jernbane og jernbaneferger på Tinnsjøen.Rjukan - Notodden industriarv : nominasjon til Unescos verdensarvliste : nominasjonsdokument. Redigert av Trond Taugbøl og Eystein M. Andersen ; utarbeidet av Riksantikvaren på vegne av Klima- og miljødepartementet. Oslo, 2014. 457 sider. (pdf)
Verdensarven er sentrert rundt utnyttelsen av vannkraft fra høyfjellsinnsjøen Møsvatn og vassdraget derfra og ned gjennom Tinnsjøen og ned til Tinnåa og Heddalsvatnet, der man bygget vannkraftverk og storskalaindustrien basert på Norsk Hydro for å produsere kunstgjødsel av naturbasert nitrogen. Komplekset inkluderer også transportsystemet, med privatjernbanene Rjukanbanen og Tinnosbanen, og Tinnsjøfergene DF «Ammonia» og MF «Storegut», samt strømtilførsel, bystrukturer, bebyggelse og en rekke byinstitusjoner knyttet opp mot ledelse og arbeidere i de to byene og fabrikker.
Stedet ble oppført på den tentative verdensarvlisten i 2009 sammen med industriarven i Odda–Tyssedal.Tentativ liste ; riksantikvaren.no 5. juli 2015 ble stedet oppført på verdensarvlista.Rjukan og Notodden på verdensarvlisten ; unesco.no, 5. juli 2015Rjukan og Notodden er inne på verdensarvlisten; riksantikvaren.no, 5. juli 2015. Rjukan–Notodden industriarv ble listeført under kriterium II og IV, med følgende, fremragende universelle verdi:
Historie thumb|left|Kristian Birkeland malt av kunstneren Asta Nørregaard rundt 1900. thumb|Sam Eyde fotografert i 1910. thumb|left|Notodden-Admini, Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskabs første administrasjonsbygg fra 1906, tegnet av arkitekt Henning Kloumann. thumb|Elektisk lysbueovn flyttet fra Vassmoen til Notodden i 1906 og oppstilt ved Ovnshus A i Hydroparken på Notodden. thumb|left|Tinfos I kraftverk (1901) leverte strøm til forsøksfabrikken på Notodden. thumb|A/S Notodden Salpeterfabrikker under oppføring, 25.11.1906.
thumb|Store keramiske krukker for mellomlagring av salpetersyre under konsentrasjonsprosessen, oppstilt ved Hydros bedriftshistoriske samling, Notodden. Krukken til venstre ble produsert av Friedrich Christian Fikentscher Keramische Werke GmbH, Zwickau, den til høyre av Chemische Fabrik, Aussig (Ústí nad Labem). thumb|Ovnhus A på Notodden i dag. thumb|left|Tveitoparken i Rjukan. thumb|Såheim kraftstasjon og ovnshus II. thumb|left|Ammoniakkvannfabrikken på Notodden ble bygget 1914-1916 for å ta imot kalsiumcyanamid fra Odda Smelteverk for videreforedling til ammoniumnitrat. thumb|Den provisoriske ammoniumnitratfabrikken på Notodden ble oppført i to byggetrinn 1915/1917 for eksport av ammoniumnitrat til ammunisjonsindustrien i både ententemaktene og sentralmaktene mini|DF «Ammonia» ble bygget i 1929 i forbindelse med prosessomleggingen. mini|left|Synteseovn plassert på en spesialvogn som ble brukt til transport av ovnene som kom i fra Tyskland. thumb|Rj.B 9 ble bygget i 1958 og var i drift på Rjukanbanen til nedleggelsen i 1991. mini|left|Hydrogenfabrikken på Notodden ble tegnet i 1926 av arkitekt Thorvald Astrup og oppført i 1927 i forbindelse med omlegging til Haber-Bosch-prosessen. mini|Reklame for Norgessalpeter i Peñafiel, Valladolid, Spania
Birkeland-Eyde-prosessen Tidlig på 1900-tallet opplevde Norge en rask industriutvikling basert på utnyttelse av tilgjengelig billig vannkraft basert på fallhøyde for vannmengder. Industriutviklingen begynte i Øst-Telemark-regionen, som tidligere var underutviklet og lavt befolkede jordbruksområder. For å produsere kunstgjødsel var det nødvendig å bygge fabrikker, vannkraftverk, infrastruktur for arbeidere i tillegg til transportsystemer for å bringe produktet ut til verden. Kunstgjødselen, kunstig salpeter, skulle etterhvert passere chilensk naturlig salpeter, hentet opp av miner, noe som inntil da var den mest vanlige brukte gjødsel.
Bakgrunnen for industrietableringen på Notodden og Rjukan var utviklingen av Birkeland-Eyde-prosessen, en prosess hvor man ønsket å benytte en elektrisk lysbue for å fremstille nitrogenbasert kalksalpeter som bl.a. ble brukt til gjødsel. Prosessen er oppkalt etter fysikeren Kristian Birkeland (1867–1917) og gründeren Sam Eyde (1866–1940). I Birkelands patentutkast fra 20. februar 1903 ble metoden beskrevet som å «fremstille elektriske lysbuer av størst mulig overflate, særlig til bruk ved kjemisk binding eller spalting av gassblandinger eller gassarter».
Tidlige forsøk ble utført i kjelleren ved det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Behovet for mer kraft gjorde at man i mai 1903 flyttet forsøkene til en lagerbygning ved Frognerkilen Fabrik. Her fikk man lysbueflammen opp i en diameter på 55 cm og en belastning på 45 Kw. For å få tilgang til mer kraft ble deretter det bygget en ny forsøksstasjon på Ankerløkken, like ved Christiania Elektricitetsværks sekundærsatsjon, slik at man kunne få høyspent strøm til ovnsforsøkene, direkte fra Hammeren kraftverk i Maridalen.
Forsøksstasjonen på Vassmoen På Vassmoen ved Evenstad kraftverk, like ved Arendal, ble metoden videreutviklet fra 1904. På Vassmoen ble det i vintermånedene 1906 også gjort eksperimenter med BASFs konkurrerende lysbueovn, Otto Schönherrs vertikale rørovn. De første Birkeland-Eydeovnene beregnet for full industriell skala, «skjoldovnen», ble utviklet på forsøksfabrikken på Vassmoen.
Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab På bakgrunn av Birkeland-Eyde-prosessen ble Norsk Hydro grunnlagt 2. desember 1905 av Sam Eyde og Kristian Birkeland under navnet Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab. Den svenske Wallenberg-familien var med på å finansiere det nye selskapet sammen med franske banker. Sommeren 1905 hadde avtalen med Banque de Paris et des Payes-Bas blitt underskrevet i bankens hovedkontor i Hôtel de Mondragon i Paris. 18. november 1905 ble prosessen presentert av professor Otto Witt på den tekniske høyskolen i Berlin. 5. desember 1905 ble prosessen offentliggjort i Norge i to foredrag; Birkeland holdt foredrag ved Vitenskapsakademiet og Eyde ved Polyteknisk forening.
Forsøksfabrikken på Notodden Den 2. mai 1905 startet produksjon ved A/S Notodden Salpeterfabrikker med tre elektromagnetiske ovner, hver på 520 Kw. Strømmen ble levert fra Tinfos I kraftverk, som ble bygget i 1900 i tilknytning til Tinfos Papirfabrik og Notodden Calsium og Carbidfabrik. Ovnene på forsøksfabrikken hadde blitt prøvd med større energimengder enn hva de opprinnelig var konstruert for. Man mistenkte at større belastning ikke ga høyere utbytte. I mars 1906 ble derfor ovnen på Vassmoen flyttet til Notodden for å gjennomføre sammenlignende tester. Vassmoovnen ble utsatt for 300 Kw belastning, mens Notoddenovnene ble prøvd med 500 og 750 kW. Utbyttemålingene viste at det effektive utbytte var praktisk talt det samme ved alle belastningene. Det ble derfor avgjort at den største ovnstypen skulle brukes i den nye fabrikken. Vassmoovnen er den eneste lysbueovnen som er bevart intakt, i dag plassert på utsiden av Ovnshus A i Hydroparken på Notodden. Forsøksfabrikken hadde et absorpsjonsanlegg bestående av 8 syretårn av granitt og klarte årlig å produsere rundt 500 kilo salpeter pr. kilowatt. Fabrikken ble drevet av Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri (Elkem), som Sam Eyde hadde vært med å grunnlegge i 1904. Når forsøksfabrikken var i full drift ble det daglig produsert omkring 3 tonn Norgessalpeter. Forsøksfabrikkens ovnshus brant ned til grunnen den 7. januar 1908. I løpet av perioden forsøksfabrikken var i drift ble det produsert rundt 2200 tonn kalksalpeter.
Kommersiell produksjon thumb|Kraftstasjon Svælgfos I er i dag revet. Til større kommersiell produksjonen trengte man mer elektrisk energi. Denne skaffet man ved å bygge ut Svelgfossen ved Notodden. Ved Svelgfoss ble det installert fire turbiner fra Voith, hver på 10 000 hk, og fire generatorer fra ASEA som leverte 10000 volts spenning. Samlet leverte kraftverket rundt 28000 kW. 2. oktober 1907 ble Svælgfos I kraftverk satt i drift. Svelgfoss kraftverk var i 1907 Europas største og i verdensmålestokk kun overgått av Ontario Power Companys kraftverk ved Niagarafallene.
Parallelt med kraftutbyggingen ble det på Notodden mellom i 1906-07 oppført en større fabrikk med ovnshus, tårnhus (absorpsjonsanlegg), kokhus og lager. Ved fabrikken som startet opp 2. oktober 1907 var det installert 32 lysbueovner, hver på 1000 hk (750 kW). Absorpsjonsanlegget besto av tre parallelle rekker à tre 20 meter høye syretårn i granitt. Restgassabsorbasjonsanlegget besto av tre parallelle rekker à to runde tårn i treverk. Etter en del innkjøringsproblemer var fabrikken i full drift fra 1908.
«Rjukan I» thumb|Vemork kraftstasjon. I desember 1906 hadde Norsk Hydro inngått en samarbeidsavtale med Badische Anilin und Sodafabrik (BASF) om å bygge en større salpeterfabrikken på Rjukan. Etableringen var basert på utbyggingen av Rjukanfossen. Vemork kraftverk ble tegnet av arkitekt Olaf Nordhagen. Vemork ble satt i drift 11. mai 1911, installert med ti aggregat, hver med 14 500 hk, og en ytelse på 108 MW. Vemork var i sin tid verdens største kraftverk med produksjon av likestrøm.
Badische og den tyske ingeniøren Otto Schönherr hadde i 1905 utviklet en egen lysbueovn der buen var spent ut inne i et vertikalt rør. Denne var mer effektiv enn Birkeland-Eyde-ovnene som hadde vært driftet ved salpeterfabrikken på Notodden. Hydro utviklet også en ny lysbueovn som tålte 3000 kilowatt, mer enn tre ganger mer enn de gamle ovnene. Som et kompromiss på striden om teknologivalg ble det i ovnshus I på den nye kalksalpeterfabrikken på Rjukan installert 96 Schönherr-ovner og åtte Birkeland-Eyde-ovner.
Ovnshus I (1910) på 6000 kvm er attribuert Christian Morgenstierne og besto av fem sammensatte haller hvor de ytterste har saltak og de tre i midten har buede tak. Ved siden av ovnshuset lå kjelehuset hvor gassen ble kjølt ned i store dampkjeler og rør som ble overrislet med vann. Fabrikken ble prøvekjørt fra 4. november 1911 og satt i regulær drift i 1912.
Deler av produksjonsanlegget ble revet etter 1983 og erstattet av en ny salpetersyrefabrikk som var i drift til juli 1991. Sammen med en original AEG vannpumpe i pumpehuset, som leverte vann til produksjonen, er et syretårn det eneste av fast produksjonsutstyr som er bevart in situ på Rjukan. Syretårnet var opprinnelig ett av 32 slike granittårn og 14 jerntårn som var plassert i et 7 mål stort tårnhus. Mellom 1913 og 1916 ble produksjonen utvidet («Rjukan II») og anlegget fikk nå totalt 50 absorpsjonstårn.
En hydrogenfabrikk foran Vemork, «Vannstoffen», bygget på 1920-tallet produserte biproduktet tungtvann og ble verdensberømt som mål for sabotasjeaksjonene i 1943 under den andre verdenskrig. Vemork kraftstasjon står fortsatt, og det produseres fortsatt vannkraft bak bygget, men kraftverket huser idag Norsk Industriarbeidermuseum, mens Vannstoffen ble revet i 1977.
Transportsystem