Vestromerriket er betegnelsen på den vestlige delen av Romerriket etter at den ble administrert av et adskilt og uavhengig keiserlige hoff, jevnbyrdig med administreringen av den østlige halvdelen som deretter ble referert til som Østromerriket. Disse to betegnelsene, «Vestromerriket» og «Østromerriket» er moderne betegnelser for å beskrive de politiske enheter som var uavhengige og adskilte. Imidlertid var det intet tidspunkt hvor romerne selv betraktet at Romerriket var to adskilte riker, men forsto det heller som én enkelt stat som ble styrt av to adskilte keiserlige hoff som styrte egne regionale administrasjoner. En slik regjering er kjent som et diarki («dobbeltstyre»).«diarki», NAOB
Selv om Romerriket hadde hatt perioder med mer enn én keiser som styrte i fellesskap, eksisterte den oppfatning om at det var umulig for en enkelt keiser å styre hele Romerriket alene og det ble etablert av keiser Diokletianus som følge av katastrofale innbyrdeskrigene og oppløsningen som følge av krisen i det tredje århundret. Hans ideer ble innført i romersk lov ved innføringen av tetrarkiet («firemannsstyre»)«tetrarki», NAOB i 286, som delte posisjonen som augustus (keiser) i to: en i de østlige provinser og en i de vestlige, hver av dem utnevnte sin cæsar (juniorkeiser og utpekte etterfølger). Selv om dette systemet med firemannsstyre brøt sammen i løpet av noen år, ble den øst-vestlige geografiske administrative delingen vedvarende i en eller annen form for århundrene som fulgte. Som sådan kom Vestromerriket til å eksistere ujevnt i flere perioder mellom 200- og 400-tallet. Selv om en del keisere, slike som Konstantin og Theodosius, greide å etablere seg augustus over begge halvdeler og således forene Romerriket, ble det ofte delt igjen mellom deres sønner etter deres død. Etter at Theodosius døde i 395 ble riket delt mellom hans sønner og ble deretter aldri forent igjen. Åttifem år senere, i 480, som følge av ulike invasjoner og sammenbruddet av kontrollen til sentralregjeringen i vest, anerkjente keiser Zenon av Østromerriket realiteten av Vestromerrikets reduserte besittelser — effektiv sentralregjering hadde opphørt å eksistere selv på den italienske halvøya etter at Julius Nepos og Romulus Augustulus var blitt avsatt. Han nedla det vestlige hoffet og utropte seg selv som enekeiser over Romerriket.
At Odovakar og hans germanske foederati overtok styringen av Italia i 476 ble popularisert av den engelske historikeren Edward Gibbon som den avgjørende hendelsen som betydde slutten på Vestromerriket, og tidvis også benyttet som en skillelinje mellom antikken og middelalderen. Odovakars Italia og andre barbariske kongeriker kom til å opprettholde en tilstand av romersk kontinuitet ved bruken av de gamle romerske administrative systemer og nominell underkastelse av keiserhoffet i Østromerriket. Direkte keiserlig styre av keiser Justinian I ble gjeninnført i store deler av Vesten, inkludert de velstående regionene i nordlige Afrika og de sentrale romerske områdene av Italia, foruten også deler av Hispania. Politisk uro i de sentrale områdene i Østromerriket, kombinert med utenlandske invasjoner og religiøse stridigheter, førte til at det ble stadig vanskeligere å opprettholde kontrollen over de vestlige territoriene, og de ble gradvis tapt, denne gangen for godt.
Selv om Østromerriket beholdt territorier i sørlige Italia fram til 1000-tallet, hadde den innflytelse som Østromerriket hadde i vestlige Europa blitt betydelig mindre da paven i Roma kronet den frankiske konge Karl den store til «romersk keiser» i 800. Hans keiserlige posisjon kom til utvikle seg til det tysk-romerske rike som ble framstilt som en fornyelse av tidligere tiders romersk storhet, men var i ingen meningsfull forståelse en forlengelse av de romerske tradisjoner eller institusjoner. Det store skisma 1054 mellom kirkene i Roma og Konstantinopel kom til i ytterligere grad å minske autoriteten til keiseren i Konstantinopel over Vesten.
Bakgrunn thumb|Den romerske republikk før erobringene til Octavianus (Augustus). Etter hvert som den romerske republikken ekspanderte, nådde den til sist et punkt hvor sentralregjeringen i Roma ikke lenger ikke effektivt styre de fjerne provinsene. Kommunikasjonene og transporten var særlig problematisk gitt det enorme omfanget av Romerriket. Informasjon om nye invasjoner, opprør, naturkatastrofer, eller utbrudd av epidemier ble fraktet med skip eller posttjenester til hest, krevde ofte tid for å komme fram til Roma, og tilsvarende hovedstadens ordrer tilbake til provinsene. Av denne grunn styrte provinsguvernørene eneveldig i navnet av den romerske republikken. Guvernørene hadde flere plikter, inkludert å kommandere hæravdelingene, administrere skattene i provinsen og fungere som den lokale øverste dommer.Lendering, Jona: «Governor (Roman)», Livius.org. Arkivert kopi den 22. februar 2018 .
Forut etableringen av Romerriket hadde territoriene til den romerske republikken blitt delt i 43 f:kr. blant medlemmene av det andre triumvirat: Marcus Antonius, Octavianus (den senere Augustus), og Marcus Aemilius Lepidus. Antonius tok provinsene i øst: Achaea, Macedonia og Epirus (grovt sett dagens Hellas, Albania og kysten av Kroatia), Bitynia, Pontus og Asia (grovt sett dagens Tyrkia), Syria, Cyprus, og Kyrenaika.Eck (2002), s. 15f. Disse landområdene hadde tidligere vært erobret av Aleksander den store; av den grunn var det meste av aristokratiet av gresk opprinnelse. Hele regionen, særlig de store byene, hadde i stor grad blitt assimilert inn i gresk kultur og gresk språk fungerte som lingua franca, fellesspråket.Samarin (1968), s. 662–663.
Octavianus overtok de romerske provinsene i vest: Italia (dagens Italia), Gallia (dagens Frankrike), Gallia Belgica (deler av dagens Belgia, Nederland og Luxembourg), og Hispania (dagens Spania og Portugal). Disse landområdene inkluderte også greske og kartagiske kolonier i kystområdene, skjønt keltiske stammer som gallere og keltiberere var kulturelt dominerende. Lepidus fikk delt den mindre provinsen Africa (omtrentlig dagens Tunisia og deler av Libya). Octavianus tok snart Africa fra Lepidus og la til provinsen Sicilia (dagens Sicilia) til sine besittelser.Weigel (1992), s. 88f.
Ved nederlaget til Marcus Antonius kontrollerte den seierrike Octavianus det forent Romerriket. Mens dette riket omfattet mange særskilte folk og kulturer, synes det som om alle områder erfarte en gradvis romanisering.Curchin (2004), s. 130. Mens den hovedsakelig greske kulturen i øst og hovedsakelig latinske i vest fungerte effektivt som en integrert helhet, kom den politiske og militære utviklingen langs disse kulturelle og lingvistiske linjene til å vedvare. Mer ofte enn ikke ble de som praktiserte gresk og latin kombinert innenfor felt som historie (som med Cato den eldre), filosofi og retorikk. Rike romere sendte tidvis sine sønner til Athen for utdannelse. Mange ble tospråklige .Grant (1954), s. 30–45; 91–94.Tenney (1930), s. 35.
Opprør og politisk utvikling Mindre opprør og uro var ganske vanlige hendelser over hele Romerriket. Folkestammer eller byer som var blitt erobret gjorde tidvis opprør av ulike årsaker, og legionene ble samlet for å knuse opprørene. Mens denne prosessen var enklere i fredstid, kunne den være betydelig mer komplisert i krigstid, som eksempelvis det store jødiske opprør (66–73 e.Kr.). I en militær kampanje i full skala var legionene under generaler som Vespasianus langt mer tallrike. For å sikre seg lojaliteten til generalene, kunne en pragmatisk holde en del familiemedlemmer til generalen som gisler. Av denne grunn sikret keiser Nero seg Domitianus og Quintus Petillius Cerialis, henholdsvis yngre sønn og svigersønn av Vespasianus, i sikker forvaring. Styret til Nero endte med at pretorianergarden, som hadde blitt bestukket, gjorde opprør i navnet til Galba. Pretorianergarden, et figurativt «damoklessverd», ble ofte mistenkt for deres tvilsomme lojalitet, hovedsakelig i deres rolle i hoffintrigene og deres deltagelse i å velte flere keisere, slike som Pertinax og Aurelianus.Bowman (2005), s. 1.Körner, Christian: «Aurelian», Roman Emperors Ved å følge deres eksempel ble legionene ved grensene i økende grad deltakere i borgerkrigene. Eksempelvis var legionene som var stasjonert i Aegyptus (romersk Egypt) og i de østlige provinsene hadde betydelig deltagelse i borgerkrigene i 218 mellom keiser Macrinus og Elagabalus.Downey (1961), s. 249–250
Etter hvert som Romerriket ble ekspandert og utstrukket, avslørte det seg to fronter. I vest hadde germanske stammer på motsatt side av elvene Rhinen og Donau blitt en betydelig fiende. Augustus, den første romerske «keiser», selv om han aldri kalte seg det, hadde forsøkt å erobre germanerne, men trakk styrkene tilbake etter det katastrofale nederlaget i slaget ved Teutoburgerskogen.Tucker (2010), s. 75 Mens germanske stammer var betydelige fiender, ble Partia i øst den mest langvarige fiende som Romerriket sto overfor. Parterne var lokalisert for fjernt og var for mektige til at romerne kunne erobre landet, og enhver partisk invasjon av romerske områder ble slått tilbake. Parterne slo tilbake en del forsøk på romerske invasjon, og selv etter suksessfulle erobringskriger, blant annet av Trajan og Septimius Severus, ble de erobrede områdene snart oppgitt for å unngå uroligheter og for å forsøke å oppnå en mer varig fredsavtale med Partia. Det partiske rike ble siden etterfulgt av Sasanideriket, som fortsatte fiendtlighetene mot Romerriket.Shahbazi, A. Shapur (2005): «Sasanian Dynasty», Encyclopedia Iranica
Å kontrollere den vestlige grensen var rimelig enkelt ettersom den relativt nær i avstand fra Roma og ettersom de germanske stammene stadig var uenige og ikke klarte å samle seg. Imidlertid var det vanskelig for romerne å kontrollere begge frontene i krigstid. Om keiseren var fraværende for å ta seg av grensen i øst var det store sjanser for at en ambisiøs general i vest kunne gjøre opprør, og motsatt. Denne opportunisme i krigstid var en plage for mange keisere, og bidro til prosessen med maktfordelingen med flere keisere. Ved krisen i det tredje århundret ble usurpasjon (tilranelse av makt) en vanlig metode for etterfølgelse: Filip araberen, Gallus og Aemilianus var alle generaler som tok keisertronen med makt, og som selv mistet makten ved usurpasjon .Bowman (2005), s. 38.Bray (1997), s. 38.Potter (2004), s. 322.
Krisen i det tredje århundret thumb|Romerriket, det galliske rike (grønt) og det palmyrenske riket (rødt) i 271. Da keiser Alexander Severus ble myrdet den 18. mars 235 sank Romerriket ned i en borgerkrig som varte i femti år, nå kjent som krisen i det tredje århundret. Framveksten av det fiendtlige Sasanideriket utgjorde en betydelig trussel mot Romerriket i øst. Det ble kraftig demonstrert da keiser Valerianus ble tatt til fange av kong Sjahpur I i 259. Valerianus’ eldste sønn og arving, Gallienus, etterfulgte og fortsatte kampene på østfronten. Gallienus’ sønn Saloninus og den pretorianske prefekt Silvanus oppholdt seg i Colonia Agrippina (dagens Köln) for at deres tilstedeværelse skulle sikre seg lojaliteten til de lokale legionene. Likevel Postumus, den lokale guvernøren av de germanske provinsene, opprør; hans angrep på Colonia Agrippina førte til Saloninus og prefekten ble drept. I den forvirringen som fulgte, oppsto en uavhengig stat som moderne historiografi har gitt navnet Det galliske riket.Bourne (2000), s. 14.
Dens hovedstad var Augusta Treverorum (dagens Trier), og raskt ekspanderte den sin kontroll over de germanske og galliske provinsene, og over hele Hispania og (romersk) Britannia. Det galliske rike opprettet sitt eget senat, og en delvis liste over dets konsuler har blitt bevart. Den opprettholdt romerske religion, språk og kultur, og var langt mer opptatt av å bekjempe germanske stammer enn den romerske sentralregjering i Roma.Polfer, Michael: «Postumus - De Imperatoribus Romanis» , Roman Emperors