Ole Jørgensen Richter (1829–1888) var en norsk politiker og høyesterettsadvokat fra Inderøy. Han var stortingsrepresentant 1862–1879 og Norges statsminister i Stockholm 1884–1888, som venstremann. Han var også ordfører i Inderøy 1864–1875.
Richter tilhørte en elite fra distriktene som stod i opposisjon til embetsmannsstaten. Han bar med seg kontinentale ideer fra opplysningstiden og ble en eksponent for nasjonsbygging og demokratisering. Samtidig tok han avstand fra det han oppfattet som illiberale holdninger blant bondepolitikerne. Richter forsøkte å bygge bro mellom de politiske ytterfløyer på Stortinget og skape et sterkt politisk sentrum.Forr 2009, s. 464–472.
«Richter var kunnskapsrik, språkmektig og selskapelig anlagt, og skjøttet på en utmerket måte sine representative plikter,» mente biograf Per Fuglum.
Tidlig liv thumb|upright|Studenter, f.v.: C. Salomonsen, D. Meidell, Chr. Lasson og Richter thumb|upright|Ole Richter rundt 1880
Ole Richter vokste opp på storgården Rostad på Inderøy. Foreldrene var Massi, født Rostad, og Jørgen Richter. Ole var deres fjerde av i alt åtte barn. De var neppe mer velstående enn andre storbønder på Inderøy, men hadde utdannelse og slektsforbindelser til embetsmennene. Richters biograf Jørgen Fuglum mener at familien, sosiokulturelt sett, befant seg i «en underlig mellomstilling i bygda».
Etter konfirmasjonen fikk han bo hos sin farbror Andreas Boghart Richter, sorenskriver i Orkdal, mot at han bistod ham i hans embetsførsel. Samtidig fikk han hjelp med skolegangen og bestemte seg for å studere jus. I 1847 tok han, som en av de yngste noen gang, «norsk» juridisk eksamen i Kristiania.
Han ønsket seg en lengre utdannelse, og mellom 1847 og 1849 bodde han hos en annen farbror, etatsråd Einar Richter i Danmark. Her kunne han lese til examen artium. Danmarksoppholdet fikk stor betydning for Richters politiske utvikling. Han ble inspirert av den nasjonalliberale bevegelsen. Richter anså den daværende opposisjonen mot den norske kongevalgte regjeringen som bakstreversk, og han satte seg et mål om å danne en liberal opposisjon.
Han begynte så med sine universitetsstudier i Kristiania. Han var formann i Det Norske Studentersamfund i 1850 og tok sin juridiske embetseksamen med toppkarakter i 1853.
Richter var fra 1853 til 1855 konstituert som sorenskriver i Stjør- og Verdal med kontor i Levanger. Han hadde studieopphold i England og Frankrike, hvor han studerte jus 1855–1856. I England forlovet han seg med Susan Wakeford Attree, men hun døde kort tid etter at Richter hadde kommet hjem til Norge. Da han kom hjem, bosatte han seg i Kristiania, ble medredaktør i Aftenbladet, engasjerte seg politisk, og arbeidet som sakfører. Under oppholdet fikk han også godkjennelse som høyesterettsadvokat. Fra 1861 bodde han igjen på Inderøy, arbeidet som advokat, og ble med i lokalpolitikken som Inderøys ordfører. Richter giftet seg med den britiske adelskvinnen Charlotte Wakeford Attree, yngre søster av hans tidligere forlovede Susan, i 1866.
Stortingsrepresentant Han ble valgt som stortingsrepresentant fra 1862 for Nordre Trondhjems amt, og beholdt plassen til 1879. Han var først med i det såkalte Collegium Politicum (som opprinnelig var en spøkefull betegnelse internt), som videre dannet grunnlaget for grupperingen «Sakførerpartiet», hvis ledende menn var Johan Sverdrup og Johannes Steen. Sverdup brøt senere ut av denne grupperingen og startet et samarbeid med Søren Jaabæk. I 1884 ble «Sakførerpartiet» og flere andre grupperinger innlemmet i det politiske partiet Venstre.
Richter arbeidet mye med grunnlovsspørsmål, blant annet det som vedrørte statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene. Han la seg imidlertid på en mindre radikal linje enn Sverdrup, og mente dette hovedsakelig handlet om en hensiktsmessig arbeidsordning. Sin kanskje største personlige innsats på Stortinget gjorde Richter under behandlingen av strafferettsreformen av 1874. Han var også en av de fremste forkjemperne for en jernbaneforbindelse mellom Østlandet og Trøndelag, og det endelige vedtaket om denne skyldes i stor grad Richters innsats. Han gikk også inn for en mer planmessig veibygging, arbeidet for å øke bevilgningene til den lokale dampskipsfarten, samt for en forsert utvidelse av telegrafnettet.
Bjørnstjerne Bjørnson hadde et våkent øye for sin venn Richters svakheter og gitt ham flere råd i et brev i 1863: «Du har søkt for mange slags allianser og betrådt for mange veier...gå kun én vei, men gå den sikkert. Du har ikke lite lignet en spiller - slutt med det og bli en solid arbeider mot et bestemt mål med åpne klare midler.» Richter tok seg nær av brevet, men det var skrevet nettopp fordi Bjørnson brydde seg om vennen og hadde tro på ham. Henrik Ibsens komedie De unges forbund fra 1869 var delvis et angrep på Richter, så Bjørnson fikk igjennom at Norsk Folkeblad trykket en rosende artikkel om Richter som motvekt.Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnson og Paul Lange», Essays i utvalg (s. 173), Gyldendal, Oslo 1964
Richer var odelstingspresident fra 1872 til 1877, da han ble lagtingspresident. Sverdrup og Jaabæk motarbeidet Richters gjenvalg i 1873, men han klarte det allikevel. Richter ble utnevnt til byfogd i Trondhjem i 1876, og flyttet dit. Han var så innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene i Trøndelag, Trondhjem og Levanger, fra 1877 til 1879. I 1878 ønsket Richter å trekke seg ut av politikken, og ble norsk-svensk generalkonsul i London, etter å først ha motsatt seg å bli utnevnt til norsk-svensk ambassadør i Washington, D.C. i USA.
Statsminister i Stockholm Regjeringsdannelse Richter ble allerede nå omtalt i svensk presse som en mulig norsk statsminister i Stockholm, fordi han ble regnet som en som kunne forsone partimotsetninger. På grunn av dette kom Richter atter tilbake til norsk politikk i 1884. Ole Jacob Broch forsøkte å danne regjering, og ville ha Richter med, men da dette mislyktes ønsket kong Oscar II Richter som ny norsk statsminister. Dette førte imidlertid til innvendinger fra Sverdrup, og Richter ønsket det heller ikke selv. Richter klarte å overbevise kongen om at Sverdrup burde danne regjering. Da regjeringen ble utnevnt kunne Richter innta embedet som norsk statsminister i Stockholm den 26. juni 1884.
Samarbeidsproblemer Richter gledet seg til å ta fatt i embedet, og hadde gode tanker om hvordan det skulle arte seg. Han gledet seg også til et tett samarbeid med Sverdrup, men ble følgelig skuffet over det han oppfattet som «mangel på hjertevarme» fra Sverdrups side. De ble også raskt mer uenige politisk, og skillet dem imellom på Stortinget økte. Allerede da den nye regjeringen møttes i Stortinget den 2. juli 1884, tok Richter til orde mot Sverdrups ønske om utvidelse av stemmeretten. Da forslaget til ny hærordning skulle behandles, stemte Richter med taperen som endte med å måtte trekke seg, arméminister Ludvig Daae. I februar 1885 mistet Richter dessuten sin kone.
Etter mindre enn ett år var Richter så misfornøyd at han vurderte å trekke seg fra embetet, og den 17. juli 1885 søkte han formelt avskjed. Han planla å vende tilbake som generalkonsul i London. Richter gikk med på å bli sittende i stillingen til etter stortingsvalget høsten 1885 for ikke å svekke regjeringen. Richters sorg over sin kones død, samt følelsene rundt samarbeidet med Sverdrup, modererte seg utover høsten 1885, og han valgte den 19. november å trekke avskjedssøknaden.
Forhold til Ebba Astrup Like etter sin kones død innledet Richter et hemmelig forhold til den langt yngre Ebba Astrup (1863–1944), datter av grosserer Hans Rasmus Astrup. De hadde kjent hverandre i noen år, og hun hjalp ham i stor grad gjennom sorgen etter tapet av sin kone. Richter og Astrup ble etterhvert hemmelig forlovet, og det sies at Astrup var Richters store kjærlighet.Brekke 2009, s. 18–23. Deres hemmelige forhold skapte ham imidlertid hodebry, da hun var ung og av god familie, mens han var en eldre mann med dalende karrière.
Man vet sikkert at Astrup sørget over sin døde forlovede. Da hun mange år senere giftet seg, inngikk hun en avtale med sin nye mann, Sofus Eggen, om at hun skulle gravlegges sammen med Ole Richter på Rostad. Ebba Astrup var inntil 1918 bestyrerinne på Rostad, som i 1899 ble overtatt av Norsk misjon blant hjemløse, og opparbeidet nok anseelse i lokalsamfunnet til å bli kalt «Mor Rostad». Rostad ble i Astrups tid barnehjem, og senere spesialskole for barn og ungdom med adferdsvansker. Hun flyttet deretter til Eggens gård i Verdal. Astrup ble gravlagt sammen med Richter da hun døde i 1944, slik hun ønsket.
thumb|180px|Ole Richter som statsminister. thumb|180px|Bjørnstjerne Bjørnson. Siste dager I 1885 bodde forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson i Paris, men brevvekslingen med Richter holdt ham oppdatert om den økende mistroen mellom Richter og Sverdrup. 15. mai 1885 diskuterte et sammensatt statsråd i Stockholm et forslag der Norge forbedret sin stilling i unionen noe, men til gjengjeld måtte godta at den felles utenriksministeren alltid skulle være svensk. 17. juni 1886 var forslaget gjenstand for diskusjon i Stortinget. Da frasa Sverdrup seg uventet ordlyden i forslaget, så venstrepressen oppfattet Richter som den ansvarlige og kastet seg over ham. Men Sverdrup hadde deltatt i de grundige diskusjonene i forkant av forslaget i 1885, og den protokollførte ordlyden 15. mai var straks telegrafert til Sverdrup som ikke hadde reist noen innsigelser. I slutten av juni 1886 skrev Richter til Bjørnson hvor skuffet han var over Sverdrup som lot ham sitte med svarteper.Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnson og Paul Lange», Essays i utvalg (s. 174), Gyldendal, Oslo 1964
I dette brevet uttrykte Richter seg slik at Bjørnson vanskelig kunne tolke det annerledes enn en bønn om hjelp mot pressens angrep. Bjørnson løste problemet så diskret han kunne; han viste Richters brev til redaktørene av Verdens Gang og Dagbladet, og dermed ble det slutt på deres angrep på Richter. De var like diskrete som Bjørnson og fortalte ingen om Richters brev. Men uavhengig av Richter ergret Bjørnson seg mer og mer over Sverdrups politikk, og da han før i desember 1887 kom hjem fra Paris, var han fast bestemt på å felle Sverdrup.Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnson og Paul Lange», Essays i utvalg (s. 175) I februar 1888 kom Richter til Kristiania og snakket i statsrådsmøte åpent om Sverdrups «brudd på tro og love», et utsagn som raskt fant vei til avisene, selv om ingen navnga hvem som hadde sagt det. Bjørnson møtte Richter på hans hotellrom, men var så høyrøstet i sine tirader mot Sverdrup at Richter måtte be om et møte hos Bjørnson i stedet. Her sa Richter at han på tross av sin skuffelse over Sverdrup, ikke ville bidra til «nådestøtet». Bjørnson fikk ham i stedet overtalt til ikke å gå Sverdrups ærend i Stortinget mer. Likevel gjorde han nettopp det. For Bjørnson virket dette som et løftebrudd, og han skrev til vennen at nå ble han nødt til å kritisere ham offentlig. Bruddet gikk dypt; da Bjørnson kom til Stockholm våren 1888, nektet han å møte sin gamle venn.Francis Bull: «Ole Richter, Bjørnson og Paul Lange», Essays i utvalg (s. 176)