Moreakrigen er det mer kjente navnet for den sjette osmansk-venetianske krigen. Krigen ble utkjempet mellom 1684 og 1699, som en del av den større konflikten kjent som den store tyrkiske krigen mellom Republikken Venezia og Det osmanske riket. Kamphandlingene ble utført fra Dalmatia til Egearhavet, men det store felttoget i krigen var den venetianske erobringen av Morea på (Peloponnes) sør i Hellas. På den venetianske siden ble krigen kjempet for å hevne tapet Kreta i Kretakrigen (1645–1669), mens osmanene ble innviklet i de nordlige grensekampene mot Habsburgmonarkiet og kunne ikke konsentrere styrkene sine mot Republikken. Slik sett er Moreakrigen den eneste av de osmansk–venetianske konfliktene hvor Venezia sto som seierherre og vant store landområder. Gleden over de nye landområdene ble kortvarige, siden de tapte alt sammen til osmanene i 1715.
Bakgrunn miniatyr|Kart over det sørøstlige Europa rundt 1670. Venezia hadde flere øyer i Egearhavet og Det joniske havet, sammen med strategisk viktige plasserte fort langs kysten av det greske fastlandet siden oppdelingen av Østromerriket etter det fjerde korstoget. Da Det osmanske riket ble mektigere utover på 1500-tallet og tidlig på 1600-tallet, mistet de mange av disse, som Kypros og Évvia (Negroponte) til tyrkerne. Mellom 1645 og 1669 kjempet venetianerne og osmanene en langs og kostbar krig over det siste store venetianske området i Egeerhavet, Kreta. Under denne krigen kom den venetianske kommandanten Francesco Morosini i kontakt med de opprørske maniotene for sammen å ta Morea. I 1659 gikk Morosini i land i Morea, og sammen med maniotene tok han Kalamjáta. Han ble derimot raskt tvunget tilbake til Kreta og klarte ikke å ta Peloponnes.
I 1683 brøt det ut en ny krig mellom Østerrike og osmanene, og en stor osmansk armé nådde helt frem til Wien. Som svar dette ble Den hellige ligaen dannet. Etter at den osmanske arméen ble slått i slaget ved Wien, valgte venetianerne å bruke muligheten nå når den osmanske makten var svekket og opptatt langs fronten ved Donau, og ta tilbake de tapete områdene sine i Egeerhavet og Dalmatia. Den 25. april 1684 erklærte Venezia krig mot osmanene.Finlay, s. 205-206
Venezia var klar over at de måtte stole på sin egen styrke for å oppnå suksess og være forberedt på krigen ved sikre økonomisk og militær støtte med menn og skip fra Malteserordenen, hertugdømmet Savoie, Kirkestaten og St. Stefan-ordenen. I tillegg leide venetianerne mange leiesoldater fra Italia og de tyske statene, særlig Sachsen og Braunschweig, i tillegg til å samle sammen folk fra sine egne områdene i Italia og Dalmatia.Finlay, s.210-211 Morosini hadde utmerket seg før og hadde stor erfaring med krigføring i Hellas, og ble valgt til å kommandere flåten.History of the Hellenic Nation, s. 19
Den venetianske offensiven
Operasjoner i Det joniske havet I midten av juni flyttet den venetianske flåten seg fra Adriahavet til de venetianske joniske øyene. Det første målet var øya Levkáda (Santa Mauren), som falt, etter en kort beleiring på 16 dager, den 6. august 1684. Venetianerne, med støtte av greske irregulære tropper, krysset de så over til fastlandet og startet et raid på den motsatte kysten av Akarnanía. Det meste av området kom raskt under venetiansk kontroll, og fortene Préveza og Vónitsa falt sent i september og fjernet de siste osmanske bastionene.Finlay, s. 209 Disse tidlige suksessene var viktige for venetianerne, ikke bare for moralen, men fordi de hadde sikret seg kommunikasjonslinjer med Venezia, nektet osmanene muligheten til å true De joniske øyer eller å frakte soldater via Hellas til Peloponnes, og på grunn av disse suksessene ble grekerne oppmuntret til å samarbeide med dem mot osmanene.
Erobringen av Morea
Etter å ha sikret bakpartiet året før, vendte Morosini seg mot Peloponnes, der grekerne, særlig maniotaene, hadde begynt å vise tegn til opprør og kommuniserte med Morosini, med løfte om å støtte ham. Ismail Pasha, den nye militære kommandanten i Morea, fikk vite om dette og invaderte Mánihalvøya med 10 000 mann, forsterket tre fort som alt hadde en garnison, og tvang maniotene til å gi fri gisler for å sikre seg lojaliteten deres.Finlay, s. 211-212 Som følge av dette foretok ikke maniotene seg noen da den venetianske arméen den 25. juni 1685 gikk i land utenfor det tidligere venetianske fortet Koróni med 8 100 mann og beleiret det. Borgen overga seg etter 49 dager, den 11. august, og garnisonen ble massakrert. Etter denne suksessen sendte Morosini soldatene sine mot byen Kalamáta, for å oppfordre maniotene til opprør. Den venetianske arméen, forsterket med 3 300 saksere og kommandert av general Degenfeld, slo en tyrkisk styrke på rundt 10 000 mann utenfor Kalamáta den 14. september, og mot slutten av måneden var hele Mani og mye av Messinía under venetiansk kontroll.History of the Hellenic Nation, s. 23Finlay, s. 213-214
miniatyr|200x200px|Návplio, eller Napoli din Romagna, på midten av 1500-tallet. I oktober 1685 trakk den venetianske arméen seg tilbake til De joniske øyer for vinteren, men det brøt ut en pest på øyene. Den venetianske arméen, særlig den tyske kontingenten ble hardt berørt. I april året etter var venetianerne med på å drive tilbake et osmansk angrep som truet Mani, og ble forsterket fra Kirkestaten og Toscana. Den svenske marskalken Otto Wilhelm Königsmarck ble utpekt som leder for landstyrkene, mens Morosini kommanderte flåten. Den 3. juni tok Königsmarck Pýlos, og beleiret festningen i Navarínå. Forsterkinger under Ismail Pasha ble slått den 16. juni og dagen etter overga fortet seg. Garnisonen og den muslimske befolkningen ble transportert til Trípolene.Finlay, s. 215-216 Methóni (Modon) fulgte den 7. juli etter et effektivt bombardement som ødela murene i fortet. Innbyggerne her ble også transporterte til Trípolene.Finlay, s. 216 Venetianerne rykket så frem mot Árgos og Návplio, som da var en av de viktigste byene på Peloponnes.
Den venetianske arméen, rundt 12 000 mann, gikk i land rundt Návplio mellom 30. juli og 4. august. Königsmarck gikk med en gang til angrep på åsen Palamídin ovenfor byen. Den var uten forsvarsverker. Tross i at venetianerne klarte å ta Palamídin, nådde en 7 000 mann stor osmansk armé under Ismail Pasha Árgos og gjorde stillingen deres vanskelig. Det første angrepet til venetianerne mot støttearméen gjorde at de klarte å ta Árgos og tvinge pasjaen til Korint. Men i to uker fra 16. august ble Königsmarck tvunget til kontinuerlig å drive angrepene til Ismail Pasha bort, bekjempe angrepene fra den beleirede osmanske garnisonen, samtidig som styrkene hans ble berørte av et nytt pestutbrudd.
Den 29. august gikk Ismail Pasha til angrep på den venetianske leiren, men ble grundig slått. Med tapet av støttearméen, ble Návplio tvunget til å overgi seg den 3. september.Finlay, s. 218 Meldinger om denne store seieren ble møtt med glede og feiring i Venezia. Návplio ble den store basen til venetianerne, mens Ismail Pasha trakk seg tilbake til Akhaía etter å ha forsterket garnisonene i Korint, som kontrollerte passasjen til det sentrale Hellas.History of the Hellenic Nation, s. 24
Tross i at styrkene til Morosini ble berørt av pest høsten og vinteren 1686, ble de forsterket av et nytt tysk korps av leiesoldater fra Hannover våren 1687. Med denne forsterkingen klarte han å gå imot den siste store osmanske bastionen på Peloponnes, byen Pátra og fortet i Río i Hellas, som sammen med fortet i Andírio kontrollerte inngangen til Korintbukten («lille Dardanellane»). Den 22. juli 1687 gikk Morosini med en styrke på 14 000 mann i land utenfor Pátra, der den nye osmanske kommandanten, Mehmed Pasha, hadde etablert seg. Mehmed hadde en om lag like stor armé, og gikk til angrep på den venetianske styrken så snart de gikk i land, men ble slått og tvunget til å gjøre retrett.
På dette tidspunktet spredte panikken seg hos de osmanske styrkene og venetianerne klarte i løpet av et par dager å ta citadellet i Pátra og fortene i Río; Andírio og Návpaktos (Lepanto) uten motstand, siden garnisonene var tomme. Dette bevirket ny glede i Venezia og stor ære for Morosini og offiserene hans. Morosini fikk seierstittelen «Peloponnesiacus», og en bronsebyste av ham ble plassert i Storhallen, noe som aldri før var blitt gjort for en levende borger.Finlay, s. 220 Venetianerne fulgte opp denne suksess ved å redusere de siste osmanske bastionene på Peloponnes, inkludert Korint, som ble okkupert den 7. august, og Mystrás, som overga seg senere samme måned.Finlay, s. 221 Peloponnes var under total venetiansk kontroll, og bare fortet i Monemvasiá (Malvasia) sørøst fortsatte motstanden, og holdt ut til kl. 16:30.History of the Hellenic Nation, s. 25-26
Felttoget mot Aten og Negropont miniatyr|200x200px|Stikk som viser den venetianske beleiringen av Akropolis i Aten i september 1687. Nedslaget til granaten som traff Parthenon og bevirket at denne eksploderte er markert. Etter disse seirene hadde rensket Peloponnes for tyrkiske styrker, valgte Morosini å fortsette inn i Sentral-Hellas, særlig mot de osmanske skansene i Thíva og Khalkída (Negropont). Så den 21. september 1687, gikk arméen til Königsmarck, med 10 750 mann, i land ved Elevsína, mens den venetianske flåten gikk inn til Pireus.
Tyrkerne evakuerte raskt Aten, men garnisonen og mange av innbyggerne trakk seg tilbake til den gamle Akropolis. Den venetianske arméen beleiret Akropolis de neste seks dagene (23.-29. september) og ødela mye av de gamle monumentene. Osmanene ødela først tempelet til Athena Nike for å reise et kanonbatteri, men den viktigste ødeleggelsen var av Parthenon. Tyrkerne benyttet templet som ammunisjonslager og da en granat traff bygningen om kvelden den 26. september 1687, førte eksplosjonen til at taket og de fleste veggene av templet ble ødelagt.History of the Hellenic Nation, s. 27-28 Tross i de enorme ødeleggelsene som eksplosjonen førte til og de 200 mennene som mistet livet fortsatte tyrkerne med å forsvare fortet frem en osmansk støttestyrke fra Thíva drev dem tilbake den 28. september. Garnisonen kapitulerte med vilkår om at de skulle bli transportert til Smyrna.Finlay, s. 223
Tross i at Aten falt, var ikke stillingen til Morosini sikker. Osmanene samlet en armé ved Thíva og kavaleriet deres kontrollerte effektivt Attikí, og venetianerne måtte holde seg rundt Aten. I desember reiste en 1 400 mann stor kontingent fra Hannover tilbake, og styrken ble nok en gang berørt av pest på vinteren.Finlay, s. 224 Venetianerne ble derfor tvunget til å trekke seg tilbake til Peloponnes i april. Venetianerne tok med seg mange monumenter, slike som Pireusløven, som i dag står ved inngangen til Det venetianske arsenalet. Da Morosini trakk seg bort, flyktet flere tusen grekere, som fryktet hevn fra tyrkernen til Peloponnes og naboøyene.History of the Hellenic Nation, s. 29 miniatyr|200x200px|Venetiansk medalje fra 1688, slått til ære for erobringen til Morosini av Morea og at han ble valgt som Doge av Venezia
Ny Doge av Venezia