thumb|Statue av Nāgārjuna, grunnleggeren av madhyamaka, i et tibetansk kloster. Mādhyamika (sanskrit; devanāgarī: माध्यमिक) eller madhyamaka (devanāgarī: मध्यमक, tibetansk: དབུ་མ་པ, umapa; wylie: dbu ma pa; tradisjonell kinesisk: 中觀派; pinyin: zhōngguān pài) er et sanskritord som vanligvis oversettes med «middelveien». En mer presis oversettelse er «tilhørende det midterste». Et alternativt navn er śūnyavāda (शून्यवाद) eller «tomhetens vei».
Madhyamaka er en buddhistisk filosofisk retning som ble grunnlagt av den sørindiske buddhistmunken Nāgārjuna, i det andre eller tredje århundre e.Kr. Flere store begavelser innenfor indisk filosofihistorie har tilhørt madhyamaka, deriblant Āryadeva (आर्यदेव, 3. århundre e.Kr.), Buddhapālita (बुद्धपालित, 470–550), Bhāviveka (ब्हाविवेक, 500–570), Candrakīrti (चन्द्रकीर्ति, 600–650), Śāntideva (शान्तिदेव, 685–763), Śāntarakṣita (शान्तरक्षित, 725–788) og Kamalaśīla (कमलशील, 740–795). Madhyamaka regnes som en av de første mahāyānaskolene innenfor buddhismen, sammen med tathāgatagarbha og yogācāra. I tibetansk buddhisme har madhyamaka spilt en sentral rolle helt opp til moderne tid, og er blitt bevart som selvstendig filosofisk skole som betraktes som høydepunktet i buddhistisk tenkning. I Tibet klassifiseres madhyamaka ved å oppdeles i underavdelingene rangtong og shentong; førstnevnte er i sin tur inndelt i retningene svātantrika og prāsaṅgika. Av sentrale personer i Tibet som har hatt betydning for madhyamakas utvikling kan nevnes Dölpopa Shérap Gyaltsen (དོལ་པོ་པ་ཤེས་རབ་རྒྱལ་མཚན, 1292–1361), Je Tsongkhapa (ཙོང་ཁ་པ།, 1357–1410, grunnleggeren av gelugpa) og Khenpo Shenga (གཞན་ཕན་སྣང་བ་, 1871–1927, nyingma og sakya).
Også i Kina, Korea og Japan har madhyamaka hatt utbredelse, selv om dens rolle som en separat skole bare har en historisk interesse. Østasiatisk madhyamaka var i Kina kjent som sān lùn zōng (三論宗), i Korea som samnon og i japansk buddhisme som sanron-shū (hiragana: さんろんむね). Kjente skikkelser i Kina var Kumārajīva (鳩摩羅什, 334–413), Sēngzhào (僧肇, 384–417) og Jízàng (吉藏, 549–643). I Japan ble skolen etablert i år 625, omkring hundre år før Naraperioden (710–794), men ble etter hvert absorbert av shingon (den japanske avleggeren av vajrayāna). Overdragelseslinjen i Japan døde ut i 1169.
Madhyamaka legger vekt på å vise at ikke bare alle ting, men også alle begreper, medregnet buddhismens grunnsetninger, er uten virkelig, evig eksistens. Alt er «tomt», og erkjennelse av dette fører til frelse. Skolen hevder at alle fenomener (धर्म, dharmas) er tomme (शून्यता, śūnyatā) for egen natur, substans eller essens (स्वभाव, svabhāva) som gir dem en solid og uavhengig eksistens. I stedet er de alle sammen gjensidig avhengig av hverandre (प्रतीत्यसमुत्पाद, pratītyasamutpāda). Men denne tomheten er i seg selv tom. Den har ingen eksistens i seg selv, og refererer heller ikke til noen transcendental realitet hinsides eller over fenomenene.
Også buddhismen er «tom». Bak dette tilsynelatende paradokset ligger det faktum at den er en vei til opphevelse av verdens lidelse (दुक्ख, dukkha). Den er intet mål i seg selv og har ingen «egen eksistens» (svabhāva). Den er et verktøy hvis nytteverdi er gjensidig avhengig av (pratītyasamutpāda) og går parallelt med menneskets frigjørelse (मोक्ष, moksha).
Etymologi Madhya (मध्य) er et sanskritord som betyr «midten». Det er et kognat med latin med-iu-s. Suffikset -ma er et superlativ, og madhyama (मध्यम) har derfor betydningen «det midterste». Suffikset -ka brukes til å danne adjektiver, slik at madhyamaka betyr «å være i midten». Suffikset ika brukes til å danne possessiver i kollektiv forstand, slik at madhyamika betyr «tilhørende det midterste». Suffikset ika forårsaker vanligvis en forlengelse av første vokal og en elidering av sluttvokalen, slik at uttalen blir mādhyamika.
I buddhistisk sammenheng refererer dette begrepet til «middelveien» (मध्यम प्रतिपद, madhyama pratipada) mellom de to ytterpunkter av annihilasjonisme (उच्छेदवाद, ucchedavāda) og troen på et uforanderlig selv (शस्सतवाद, śassatavāda).
I kātyāyanasūtraen, vers 8, heter det:Sanskrit Katyayana Sutra (PDF)
ity etāv ubhāv antāv anupagamya madhyamayā pratipadā tathāgato dharmaṃ deśayati Slik underviser tathāgata i dharma ved hjelp av en middelvei som unngår begge disse ytterpunkter.
Madhyamaka refererer vanligvis til den filosofiske skole som er assosiert med Nāgārjuna og hans kommentatorer, mens mādhyamika refererer til tilhengere av denne skolen.
Grunnteser thumb|En regnbue er et eksempel på et fenomen som er «tomt» (śūnyatā) for «egen eksistens» (svabhāva). Den skapes gjennom en gjensidig oppståen (pratītyasamutpāda) av en rekke andre fenomener. «Tomheten» Sentralt i madhyamaka står «tomheten» – śūnyatā. Dette skal ikke tolkes som fravær av eksistens, men snarere relativitet. Det har da også vært hevdet at madhyamaka representerer en relativitetsteori. Dette har vært påpekt både av den russiske indologen Fjodor Shcherbatskoj (1866–1942) såvel som av Tenzin Gyatso (1935–), den 14. og nåværende Dalai Lama og av flere.
«Tomhet» har betydningen fravær av iboende eksistens: Alle fenomener er uten «substans» eller «essens» (svabhāva) eller en iboende eksistens fordi de er gjensidig avhengig av hverandre (pratītyasamutpāda). De oppstår samtidig. På et konvensjonelt plan kan vi si at «ting» eksisterer, men til syvende og sist er de som en regnbue – uten noen iboende eksistens. Men denne «tomheten» er i seg selv også «tom». Den har ingen eksistens i seg selv og refererer heller ikke til noen transcendental realitet hinsides eller over fenomenene.
Gjensidig oppståen Nāgārjuna utviklet videre forestillingen om en gjensidig oppståen og avhengighet, ved å hevde at enhver dharma, eller enhver «ting», ikke eksisterer i seg selv, men avhenger av andre «ting» og årsaker. I sin avhandling om middelveien (मूलमध्यमककारिका, mūlamadhyamakakārikā) skrev han:
I buddhismen er «middelveien» et standpunkt mellom to ytterpunkter, og i så måte er det mulig å trekke paralleller til «den gylne middelvei» i vestlig filosofi.
Svabhāva – essens thumb|Den indiske madhyamakafilosofen Chandrakīrti (600–650). Nāgārjuna følger sin egen logikk til sin ytterste konsekvens, og undrer seg over hva de påfølgende konsekvensene er av hans filosofiske forslag. Ettersom alle «ting» oppstår gjensidig avhengige av hverandre, hvordan kan da en ikke-eksisterende «ting» forårsake at en annen «ting» oppstår?
I kapittel 15 av sin avhandling om middelveien (svabhāvaparīkṣā, «en undersøkelse av essenser»), fokuserer han på ordene svabhāva (स्वभाव, «egen eksistens» unik natur eller substans, en identifiserende egenskap, en identitet eller essens), parābhava (पराभव, en differensierende karakteristikk som i virkeligheten er en avhengig benevnelse), bhava (भव, «væren», «selvnatur eller substans») og abhava (अभव, ikke-væren, fravær). Den amerikanske indologen Richard Hayes forklarer:
I samme kapittel (vers 3) spiller Nāgārjuna på ordet «ting», ved å ta i bruk den iboende tvetydigheten i ordet svabhāva: I den tibetanske oversettelse fra sanskrit, er svabhāva gjengitt som rang bzhin (རང་བཞིན) og parābhava som gzhan gyi dngos po (གཞན་གྱི་དངོས་པོ). En tibetaner vil således lett miste den etymologiske sammenhengen mellom «egen-ting» (svabhāva) og «annen ting» (parābhava), som deretter kobles opp mot «ting» (bhava) og «ikke-ting» (abhava). Den tibetanske teksten i Tengyur (tekst nr 3824, དབུ་མ་རྩ་བའི་ཚིག་ལེའུ་བྱས་པ་ཤེས་རབ་ཆེས་བྱ་བ།༻, dbu ma rtsa ba'i tshig le'u byas pa shes rab ches bya ba) lyder:
Hayes bemerker:
Denne tvetydigheten går lett tapt i oversettelser, ifølge Hayes: thumb|Den tibetanske bokstaven «A» i en sirkel. Lyden A representerer «sinnets opprinnelige renhet» (kadag), mens sirkelen representerer automatiske, tillærte reaksjoner (lhun grub). Den tibetanske skolen dzogchen representerer retningen shentong som kombinerer madhyamaka med tathāgatagarbha og yogācāra. Den lærer at sinnets sanne natur skinner gjennom når «tomheten» har blitt erkjent, at alle fenomener ikke er noe annet enn «spill i sinnhet» og er tomme for konkret eksistens – og at sinnet i sin tur er «tomt» for definerende egenskaper
Læren om avhengig opprinnelse er ikke mulig å forene med «en forestilling om selv-natur eller substans». Ifølge den engelske buddhologen Paul Williams tilbakeviser Nāgārjuna «den kommentarbaserte læren om prinsippenes "egen-eksistens" som noe som er i strid med (theravādaskolens) tripitaka.» Som forklart av buddhologen David Kalupahana (1936–2014) fra Sri Lanka:
Benektelsen av en iboende eksistens innebærer ikke at det ikke finnes noen eksistens i det hele tatt. Hva det betyr er at der ikke finnes noen «unik natur eller substans (svabhāva)» i «tingene» som vi oppfatter. Dette er ikke nødvendigvis i strid med abhidharmas synspunkt, når vi tar i betraktning den tvetydigheten i ord som benyttes av Nāgārjuna. Som Hayes sier:
Som den engelske indologen og buddhologen A. K. Warder (1924–2013) formulerte det:
To sannheter Madhyamaka skiller mellom to nivåer av sannhet, konvensjonell sannhet og den ytterste sannhet for å gjøre det klart at det gir mening å snakke om eksistens. Til syvende og sist er alle fenomener er śūnyatā, tomme for konkret eksistens. Men konvensjonelt oppfatter vi de konkrete objektene som vi er oppmerksomme på. Men denne virkelighet er dannet av våre erfaringer, og er ikke en ontologisk virkelighet med substansiell eller uavhengig eksistens.
Den ultimate sannhet om śūnyatā refererer ikke til «intethet» eller «ikke-eksistens»; den refererer til fraværet av iboende eksistens.
Ifølge Hayes kan de to sannheter også referere til to forskjellige mål i livet: Den høyeste målsetning som er nirvāṇa og den lavere målsetning som er «kommersiell nytte». Den høyeste målsetning er frigjøring fra tilknytning, både materielt og intellektuelt. Innsikten i tomheten til «ting», er en del av utviklingen av visdom (प्रज्ञा, prajñā), ved å se ting som de er. Å oppfatte konkrete og uforanderlige objekter fører til lyster (तृष्णा, tṛṣṇā) og lidelse (dukkha).
Den sørindiske madhyamakafilosofen Buddhapālita (470–550) sa det slik:
Tomhetens tomhet Den ytterste sannhet er heller ingen «absolutt sannhet» i betydningen en absolutt virkelighet over eller hinsides den «relative virkelighet». Tvert imot, tomheten er i seg selv «tom» for iboende eksistens. Som Susan Khan forklarer det:
Susan Khan forklarer videre:
Essensialisme og nihilisme Hva som gjenstår er middelveien mellom annihilasjonisme og troen på et uforanderlig selv. Som A. K. Warder formulerte det:
Disse to synspunkter er betraktet som «ytterligheter»:
Essensialisme eller eternalisme (sastavadava) - troen på at alle ting har en iboende eksistens og derfor er effektive objekter for lyster (tṛṣṇā) og klamring (उपादान, upādāna); Nihilisme eller annihilasjonisme (ucchedavada) - synspunkter som fører en til å tro at det ikke er nødvendig å være ansvarlig for sine handlinger. Nāgārjuna argumenterer for at vi naivt og nærmest automatisk oppfatter ting som substansielle, og det er derfor denne predisposisjon som er roten til vrangforestillingen som er basis for all lidelse.
Madhyamaka representerer middelveien mellom de to.
Språkets begrensninger Madhyamaka bruker språket for å klargjøre begrensingene til våre mentale konsepter. Til syvende og sist kan ikke virkeligheten bli avbildet av disse konseptene. Dette skaper et spenningsforhold, ettersom man er nødt til å bruke konsepter for å formidle budskapet.
Frigjørelse