Boikott av Israel i Norge er ulike initiativ fremmet av individer, organisasjoner og politiske partier, med mål om å legge press på Israel i Israel–Palestina-konflikten. Diskusjonen om boikott påvirker forholdet Israel–Norge, og fordeler seg på ulike former som forbruker- og kultur-boikott, og akademisk, politisk og økonomisk boikott og sanksjoner. Posisjonene spenner mellom generell boikott av israelske varer, eller varer fra okkuperte områder, til å gå inn for å forby handel og annen næringsvirksomhet som bidrar til å opprettholde den ulovlige okkupasjonen. Ulike initiativ ble i 2001 samlet i aksjonen «Boikott Israel». I 2005 sluttet en rekke organisasjoner seg til det palestinske initiativet Boycott, Divestment and Sanctions (BDS) gjennom nettverket BDS Norge. Ved inngangen til 2024 var nesten halvparten av landets befolkning positive til boikott. Det finnes aktive sivile boikottaksjoner i flere land. På statlig plan har boikott fått lite gjennomslag utenfor den arabiske boikotten av Israel.
Tilhengerne av boikott peker på at det er eneste mulighet til å påvirke det som ansees å være Israels folkerettsbrudd og okkupasjon av palestinske territorier. De viser til at boikott, de-investering og sanksjoner er virkemidler som er i vanlig bruk for å presse land til å rette seg etter internasjonale regler, og viste effekt i kampen mot apartheid i Sør-Afrika. De mener at symboleffekten er viktig, og håper at andre skal følge etter.
Motstanderne av boikott mener at Israel ikke har foretatt seg noe som rettferdiggjør en boikott, eller de mener at boikott ikke er et fruktbart tiltak og mener det vil gjøre Norges meglerrolle i Midtøsten vanskeligere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten dårligere. De mener også at en ensidig norsk boikott ikke vil ha noen nevneverdig økonomisk effekt.
På politisk nivå har det for styringspartiene AP og Høyre lenge vært et argument at tydeligere press på Israel vil redusere Norges innflytelse. De mindre partiene på venstresiden har derimot vektlagt at Norge tvert imot vil øke sin innflytelse ved å gå foran i å legge grader av press. Under Gaza-krigen har konsensus forskjøvet seg, og i 2024 skalerte regjeringen opp sin differensieringspolitikk fra at bosetterprodukter ble merket, til at regjeringen frarådet handel med og investeringer i israelske bosettinger.
Historikk Oppfordringer til ulike former for forbrukerboikott har vært et tilbakevendende fenomen tilbake til 1970-tallet, knyttet til intensiteten i Israel–Palestina-konflikten.
Boikott under andre intifada miniatyr|Fane under 1. mai-arrangement i Oslo i 2010 I februar 2001 ble aksjonen «Boikott Israel» etablert, et norsk tverrpolitisk nettverk av organisasjoner og politiske partier som arbeidet for boikott av staten Israel, grunnet vedkommendes politikk mot palestinerne og Palestina. Aksjonen oppfordret blant annet til boikott av varer importert fra Israel, blant annet utvalgte produkter fra Jaffa, Carmel, Gartner, Nicola, Eldorado, River Jordan, Top og Carmel Vineyards. På nettverkets hjemmeside ble det formidlet det at de har sett seg «lei på Israels skandaløse og menneskefiendtlige politikk mot palestinerne», som de mente ledet til Al-Aqsa-intifadaen som brøt ut i september 2000.
Blant organisasjoner som slutta seg til boikotten er: Arbeidernes kommunistparti, Den Palestinske forening, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Fellesutvalget for Palestina, Norges Kommunistiske Parti, Norges Kommunistiske Ungdom, Norsk Grafisk Forbund, Palestinagruppene i Norge, Palestinakomiteen, Palestinsk Kulturforum, Rød Ungdom, Rød Valgallianse, Senterungdommens Landslag, Sosialistisk Ungdom og Sosialistisk Venstreparti.
LO-leder Gerd-Liv Valla brukte i 2002 1. mai-talen på Youngstorget i Oslo til å komme med en appell mot israelsk maktbruk. I appellen oppfordret hun til boikott av israelske varer.
BDS Norge fra 2005
Bevegelsen ble lansert som et palestinsk initiativ i 2005, og spredte seg raskt globalt.
Spørsmålet om offentlig boikott I 2006 gikk finansminister Kristin Halvorsen (SV) ut med offentlige støtte til boikott av Israel, og det ledet til at utenriksminister Jonas Gahr Støre så seg nødt til å sende sitt berømte «Dear Condi»-brev og avklare landets handelspolitiske posisjon overfor USA.
Bakgrunnen var at SV sommeren før hadde programfestet mål om å øke forståelsen for palestinernes sak i Norge, få større aksept i befolkningen for sanksjoner overfor Israel, medvirke til at flere boikotter israelske produkter samt oppnå at den norske regjeringen arbeider for internasjonale sanksjoner mot Israel. 15. desember 2005 vedtok så Sør-Trøndelag fylkesting, med stemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse, Senterpartiet og en representant fra Fremskrittspartiet, å boikotte varer fra Israel ved offentlige anskaffelser. I vedtaket ble det vist til den vellykkede kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Vedtaket ble innledningsvis støttet av finansministeren, men var i strid med landets internasjonale handelsforpliktelser og den rødgrønne regjeringens politikk. I et brev til USAs utenriksminister Condoleezza Rice den 6. januar 2006 skrev Støre blant annet: It has never been and it will never be the position of the Norwegian Government to advocate any such policy towards Israel. Eksperter mente utenriksministeren gikk for langt i å legge seg flat, inkludert tidligere utenriksminister Jan Petersen. Tirsdag 17. januar 2006 vedtok fylkestinget å utsette iverksettelsen av boikottvedtaket.
Fylkestingsvedtaket førte til kraftige reaksjoner og fordømmelser fra pro-israelske organisasjoner. Simon Wiesenthal-senteret beskrev Sør-Trøndelag fylkesting som «fascister med sympatier mot Quisling og nazistene», og vedtaket som antisemittisk, «rasistisk, nazistisk og stalinistisk» . Anti-Defamation League mente at «boikottvedtaket er det fremste tegnet på at norsk opinion er antisemittisk».
LOs talskvinne Ellen Stensrud uttalte at «Vi må følge utviklingen i verden. Per i dag er ikke boikott det beste tiltaket». 21. juni 2006 sluttet Arbeiderpartiets gruppe i Oslo bystyre seg til et forslag fra Rød Valgallianse, sammen med SV, om å oppfordre til boikott av israelske varer.
I 2018 uttalte UD, under Solberg-regjeringen, at kun varer og tjenester produsert på det som var Israels territorium før 1967 var favnet av våre handelsrettslige forpliktelser. Kommunene stod dermed fritt til å boikotte varer og tjenester produsert i israelske bosetninger på okkupert palestinsk territorium. Det var en forutsetning at varer fra alle okkuperte områder behandles likt.
Boikottkrav under Gaza-krigen Israels krigføring på Gazastripen etter 7. oktober 2023, førte til at mange i Norge krevde boikott av Israel. Flere krevde at Israel burde blitt utestengt av Eurovision Song Contest 2024 og 2025, med henvisning til at Russland ble utestengt som følge av invasjonen av Ukraina i 2022. Motstemmer mente Israel og Russland ikke kunne sammenlignes og mente Israel forsvarte seg selv, i motsetning til Russland som hadde invadert et annet land. NRK, som står for Melodi Grand Prix, Norges representant til Eurovision Song Contest, krevde ikke at Israel skulle blitt utestengt. Programleder i MGP 2024 Fredrik Solvang rykket ut og uttrykte at han ikke var for en utestenging av Israel fra sangkonkurransen.
En meningsmåling for VG i januar 2024 viste at nesten annenhver nordmann ønsket boikott av Israel. 47% var positive til boikott, 27% var negative og 27% var ikke sikre. LO vedtok på sin kongress i mai 2025 å arbeide for en internasjonal boikott av Israel dersom Israels okkupasjon av palestinske områder ikke opphører innen september 2025.
De-investering De-investering skiller seg fra boikott ved at det ikke rammer virksomheter direkte. Til investeringer er det knyttet etisk risiko. Som en av verdens største kapitalforvaltere har oljefondet, etablert et etikkråd for å håndtere slik risiko. I forbindelse med Gaza-krigen ga nye etiske vurderinger uttrekk av en rekke selskap etablert i okkuperte områder, blant annet belyst gjennom Bet Shemesh-saken.
Virkninger av boikottaksjonene
Tilhengere av boikott pekte i 2005 på at den israelske økonomien i stor grad var avhengig av utenlandsoverføringer for å opprettholde levestandarden, handelsunderskuddet var stort og eksporten dekket siden 1980-årene kun 70-80% av importen. Utenrikshandelen var sårbar, og har fra 1980-årene dreid fra jordbruksprodukter til (militær) høyteknologi. Parallelt har industrien blitt privatisert med høy grad av utenlandsk eierskap. Det private næringslivet har sett på integrert palestinsk og israelsk økonomi som en sikring mot internasjonal boikott.
Norske forbrukere har i liten grad fulgt SVs oppfordring om å boikotte Israel. Norges import av israelske varer er mer enn doblet fra 2005 til 2006. I juli 2005 kjøpte norske forbrukere israelske varer for 22 millioner kroner. Samme måned i 2006 var tallet 46 millioner kroner, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. I hvilken grad dette reflekterer oppslutningen om boikotten eller har andre årsaker foreligger det ikke statistikk på.
Motboikott USA og Israel har innført lover som kriminaliserer boikott og de-investering. Blant annet startet delstaten Florida i 2016 listeføring av selskaper som deltok i boikott av Israel, inkludert handlinger som begrenser kommersielle relasjoner med Israel og Israel-kontrollerte områder. Akademisk og kulturell boikott ble inkludert i september 2025. Delstaten har forbud mot å erverve selskaper på listen som per 30. september 2025 rommet følgende norske virksomheter:
Bergen Arkitekthøgskole Oslo by Nord universitet Landsorganisasjonen Oslo MET Universitetet i Stavanger Storebrand ASA Universitetet i Bergen Universitetet i Sørøst-Norge
Referanser
Se også Midtøsten-konflikten Relasjoner mellom Norge og Israel
Eksterne lenker BDS Norge Boikott Israel
Kategori:Norsk utenrikspolitikk Kategori:Israel og Norge