Hannah Ryggen (født Jönsson 21. mars 1894 i Malmö, død 2. februar 1970 i Trondheim) regnes blant de fremste vevkunstnerne i Norge. Hennes banebrytende innsats endret billedvevens rolle fra dekorativt kunsthåndverk til ekspressiv billedkunst. Ett av hennes hovedverker er det store veggteppet Vi lever på en stjerne (1958). Det hang i vestibylen i Høyblokken og ble skadet av bomben som gikk av i regjeringskvartalet 22. juli 2011. mini|Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim har den største samlingen av Ryggens kunst
Det meste av sitt skapende liv – 1924 til 1957 – bodde Hannah Ryggen i kystkommunen Ørland i Sør-Trøndelag, nærmere bestemt på småbruket Ryggen. Der levde og virket hun side om side med ektemannen Hans Ryggen, som selv var en anerkjent maler, og datteren Mona.
Ryggen var kompromissløs og subjektiv både i sin tilnærming til det håndverksmessige ved bildene, og i sine sosiale og politiske synspunkter. Hennes syn kom direkte og utemmet til uttrykk i bildene hennes. Flere har reflektert over at hun «med sitt heftige temperament og sin sterke meddelelsestrang skulle tilbringe en vesentlig del av sitt liv med å veve store billedtepper, den mest tidkrevende av alle formidlingsformer».sitat fra Steen s. 26 Forklaringen som gis er vanligvis at den tidkrevende prosessen må ha virket disiplinerende på engasjementet og visjonen, som kom til utløp uten at brodden i budskapet ble sløvet.
Hun var lidenskapelig anti-fascist, anti-militarist, feminist og humanist. Hennes arbeider betegnes som en «sensasjonell tendenskunst»sitat fra Steen s 7, og sies å uttrykke «en varm humanisme og en følelsesmessig deltagelse i samtidens problemer».sitat fra Brun, s. 121
Biografi Hannah var datter av kokka Karna Jönsson og verkstedarbeideren Gunnar Jönsson, som tidligere hadde vært sjømann. Hun hadde to søsken. Foreldrene var henholdsvis 40 og 29 år gamle da Hannah ble født. Hun merket tidlig en lyst til å bli skapende kunstner, men valgte likevel først et annet, tryggere yrke. Hun arbeidet som lærer i 11 år, fra hun var 19 til hun ble 30 år gammel, ved Johannesskolan i Lund og ved Pildammskolan i Malmö. Hun mistrivdes som lærer. Mens hun var lærer søkte hun privat tegne- og maleundervisning, først hos sin tidligere lærer og senere i seks år hos den danske maleren Fredrik Krebs i Lund. Hannah reiste ukentlig mellom Malmö og Lund for å følge Krebs' undervisning. I denne tiden stilte hun etter hvert ut, og solgte flere bilder. Hun knyttet også et livsvarig vennskap til det barnløse ekteparet Krebs.
Sommeren 1922 fikk hun et stipend, og sammen med oppsparte midler var dette nok til at hun kunne reise ut i Europa, for å se kunst. I Dresden tok hun inn på pensjonat Wagner, og møtte ved et tilfelle to norske malere idét hun gikk inn i feil rom. De to norske malerne, én av dem er Hans Ryggen fra Ørland, tok henne med på en nattevandring i Dresdens park Grosser Garten, langs innsjøen Carolasee og før kvelden var omme hadde Hannah og Hans festet seg ved hverandre. Hun besøkte ham på Ørlandet sommeren 1923, og de giftet seg hos byfogden i Oslo i september 1923. Da var allerede datteren Mona underveis. I 1924 brøt hun opp fra lærergjerningen og hjembyen, og flyttet til «stugan» på Ryggen. thumb|300px|Landskap i Ørland. Gården Ryggen ligger nær veikrysset til venstre Hans og Hannahs hjem ble revet i 1978 Småbruket RyggenLes om gården på Yrjar heimbygdslags hjemmeside var på 19 mål. På denne plassen hadde de, ved siden av kunstnergjerningen, husdyr helt fram til 1945Næss s. 46 sier 1945, andre kilder sier 1946: ku, hest, sau, gjess og høns. Plassen fikk innlagt strøm først i 1944, og hadde heller ikke innlagt vann.
Det er ingen grunn til å oppfatte stedet og paret som isolert. Paret leste aviser, tidsskrift og bøker, og var engasjert opptatt av samtidens kunst, samfunn og politikk – noe som gjenspeiles i hennes kunst. Hannah holdt kurs i veving og plantefarging flere steder i regionen, og de hadde vanlig omgang med naboene og med bygdens kondisjonerteHannahs lille teppe Hane av gammel vane (1935) ble vevd som et pek til sorenskriverfullmektigen, som var for opptatt av å oppvarte bygdens unge piker til at han hadde tid til å besøke familien Ryggen. Teppet er fremdeles i familiens eie, og fikk etterhvert et vidt kontaktnett av kunstnerkolleger og kunstvenner i inn- og utland.
Annen verdenskrig ble en anstrengende periode på flere måter. Ørland ble svært påvirket av krigen, med militær flyplass, stort tysk troppenærvær og flere fangeleirer med russiske og serbiske krigsfanger. Alt dette bragte storkrigen inn i hverdagen til de fleste ørlendinger. Hans Ryggen deltok i motstandsarbeid, og smuglet våpen. Han ble arrestert natt til 27. mai 1944, og satt først på Falstad, senere i Grini fangeleir og de siste månedene i en arbeidsleir på Mysen før han kom hjem 11. mai.
Forholdet til datteren Mona (født i 1924) var vanskelig. Datteren hadde epilepsi, vantrivdes på hjemstedetKilde for tolkning av forholdet til datteren er Næss, s. 86–89 og kan trolig ha følt seg annerledes som datter av et kunstnerpar. Kombinasjonen av sykdommen og et komplisert forhold mellom mor og datter preget hele den lille familien. Temaet behandles i destillert form i Hannahs teppe Mors hjerte (1947) som beskrivesKarakteristikken av Mors hjerte er hentet fra Steen, s. 35 som «Historien om en ung mor som midt i sin lykke rammes av en stor sorg - det hender noe med barnet og hennes hjerte slås i stykker».
Ektemannen Hans døde i desember 1956.Kvelden før Hans døde hadde Hannah nettopp fullført et nytt teppe, og klippet dette ned fra veven. Teppet var i dype, røde farger. «Det teppet er jeg glad i. Det er så vakkert at det må vi beholde,» sa Hans. Da han noen dager senere døde, ble det røde teppet lagt over kista, og fulgte ham i graven. Sitert etter Næss, s. 162 Paret hadde da bestemt seg for å flytte til Trondheim. Hannah hadde fått flere monumentaloppdrag som ikke lot seg løse med den vevstolen og det arbeidsrommet hun hadde tilgang til på hjemgården. Hun flyttet til Trondheim tidlig i 1957, fant en leilighet på Lade og fikk et arbeidsrom for veven i Sukkerhuset i E.C. Dahls bryggeri på Kalvskinnet. Her arbeidet hun først med Vi lever på en stjerne til Regjeringsbygningen.
Hannah Ryggen fikk statens kunstnerlønn fra 1962. Samme året hadde hun en usedvanlig godt besøkt utstilling på Moderna museet i Stockholm, og blir valgt inn som medlem av Kungliga Akademien för de fria konsterna. I 1964 ble hun, som første tekstilkunstner gitt adgang til Høstutstillingen. Hun ble i 1965 ridder av første klasse av St. Olavs Orden. I forbindelse med tildelingen sa hun: «I gamle dager dro man i krigen, og ble slått til ridder når man kom hjem. Dette ridderskap som jeg nå er kommet i, betyr at man skal være bedre og snillere enn andre. Det er meget, meget vanskeligere enn å slåss».Sitert etter Næss, s. 184
I forbindelse med at hun i 1965/66 arbeidet med monumentalteppet Trollveggen til en stor møtesal i et nytt bygg på Blindern, bodde hun en kort periode i Oslo, og hadde atelier i Oslo rådhus. Hun mistrivdes i hovedstaden og vendte hjem til Trøndelag våren 1966. De siste årene av livet hadde hun et atelier på loftet i Trondheim katedralskole. Trondheimsfotografen Thor Melhuus tok i 1969 en mye brukt serie portretter og studier av henne i arbeid med veven, som ble fotografert i dette atelieret. Allerede høsten 1965 hadde hun hatt et første «bo-oppgjør», og gitt bort flere tepper til museer: Teppet Grini, fra ektemannens fangenskap, ble gitt til Trøndelag Kunstgalleri, dit hun tidligere hadde gitt mange av hans bilder. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum fikk 7 tepper den gang.Kilde: Gjelsvik, s. 233. De syv teppene var Drømmedød, 6. oktober 1942, Mors hjerte, En fri, Dikt av T.S. Elliot, Jul Kvale og Grå figur
Hun hadde svekket helse de 4-5 siste årene av livet, og ble for alvor syk jula 1969 mens hun besøkte datteren Mona i Sverige. Hun døde til slutt på Regionsykehuset 2. februar 1970 etter noen ukers sengeleie. Det siste bildet hun rakk å fullføre sto ennå i veven da hun døde. Det er et kvinnehode, som tydelig ligner på henne selv, mot en varm rød bunn. Hun ble begravet ved siden av sin mann på Ørland kirkegård. Begravelsen var beskjeden, slik hun selv hadde ønsket det.
Vevens tradisjon og teknikk Både i Norge og Sverige hadde det rundt århundreskiftet vært en renessanse for billedveven.Avsnittet om billedvev ved århundreskiftet er etter Steen, s. 41–42 I Norge hadde to tradisjoner stått side ved side: maleren Gerhard Munthe tegnet kartonger til bilder som ble vevet av andre, anonyme, kvinner; mens den autonome Frida Hansen skapte seg en egen tradisjon i art nouveau-stil. I Sverige laget tegnere som Carl Larsson, Alf Wallander med flere kartonger med natur og sagn som tema. I Hannahs ungdom ble Stockholms stadshus og konserthus dekorert med vevnader, og rundt 1930 ble det laget store vevnader til Stockholms stadsbibliotek, Göteborgs konserthus og Linköpings domkyrka.
Det meste av vevkunsten var basert på den todelte prosessen: veveren, som regel en kvinne, var en håndverker som vevet tepper på bakgrunn av tegnede «kartonger» utført av billedkunstnere, oftest menn, som ikke hadde noen tilknytning til det håndverksmessige ved veven. Hannah Ryggen brøt med dette på flere måter. For det første hadde hun selv fullstendig kontroll over motiv og format, men hun utførte også selv alle prosesser fra karding, spinning og farging, frem til ferdig teppe.
Insisteringen på det håndverksmessige i teppene var et sentralt element i hennes arbeidsmåte. At hun selv fremstilte garn og farget det, gjorde at hun kunne følge sammenhenger fra plantenes finnested«Jeg vet hvor hver fargeflekk stammer fra ... at den flekken der, den stammer fra det og det stedet, der han jeg plukket den og den laven og den og den dagen», sitert etter Inga E. Næss' artikkel «Hannah Ryggens plantefarging» i Jubileumsboken, styre fargenes intensitet gjennom fargeprosessen, kalkulere med fargenes falming over tid«Teppet blir bare bedre når det falmer! Jeg håper det hvite blir noe gulere med tiden. Og det sauesvarte blir mer brunlig og liksom lettere, svevende». Ryggen sitert i Steen, s. 65, om Jul Kvale (1956) og skape et helhetlig uttrykk hvor hun selv sto inne for både detaljene og helheten.
Det meste av sin karriere arbeidet hun på en oppstadvev som målte 2x3 meter, som ektemannen Hans hadde utviklet og snekret sammen for henne.
Uten skisser Hun arbeidet konsekvent uten skisser eller nedskrevne forhåndsplaner for teppene. Dette var i overveiende grad svært vellykket og framstår som et integrert element i hennes kunstneriske uttrykk. En sjelden gang kunne det imidlertid gi seg spesielle utslag. Teppet Kaj Munks død (1946) var opprinnelig bestilt i 1943 til den planlagte Bakkehaugen kirke på Tåsen i Oslo. Teppet preges av at «kunstneren ikke var vant til å arbeide etter oppgitte mål, og komposisjonen bærer preg av plassmangel».Steen, s. 57Arbeidet med kirken ble innstilt, og Ryggens påbegynte arbeider fant andre format. det store teppet Den fortapte sønn (1944) henger nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Det andre teppet hun fikk laget ble delt i tre tepper: Kaj Munks død og et teppe med Hans Nielsen Hauge eies privat, mens Jeg risser ditt navn, Lauritz Sand (avbildet her) ble gitt til Trondheim katedralskole i 1969.