Sjupartialliansen for demokrati i Nepal er et forbund av de to største og fem mindre parlamentariske partier. Til sammen fikk de over 80% av stemmene i det siste parlamentsvalget i Nepal i 1999.
Sammenslutninga blei danna våren 2005, som en reaksjon mot kong Gyanendras statskupp 1. februar. I løpet av året blei den en hovedpartner of maoistopprørerne i Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) i forhandlingene om å få avslutta borgerkrigen som har vart siden 1996.
Etter et folkeopprør danna den regjering 1. mai 2006.
1. april 2007 blei den erstatta av ei ny overgangsregjering, der også NKP(Maobadi) deltok.
Medlemmene i Sjupartialliansen
Sjupartialliansen for demokrati i Nepal har disse medlemmene:
Nepali Congress Party (Nepals Kongressparti, NC), Communist Party of Nepal (Unified Marxist-Leninist) (CPN-UML, Nepal Kamyunishta Parti (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi), vanlig brukt forkortelse UML)) Nepal Sadbhavana Party (Anandi Devi) (NSP, Nepalese Goodwill Party) Nepali Congress (Democratic) (NC(D)) Janamorcha Nepal (JMN, Peoples Front Nepal) Nepal Mazdoor Kizan Party (Nepal Workers and Peasants Party, Nepals Arbeider- og Bondeparti, NMKP, NWPP). United Left Front – Nepal (ULF-N, Samyukta Bammorcha)
Etter valget i 1999 var 6 av disse partiene representert i parlamentet. Det lille ULF-N kom ikke inn.
Da 1999-parlamentet 15. januar 2007 blei erstatta av Nepals overgangsparlament, der også maoistpartiet kom med, fikk alle de sju partiene noen ekstramandater.
Alliansens to ledende partier
De to største og viktigste partiene som i praksis bestemmer i Sjupartialliansen, er NC og UML. De representerer også hovedstrømningene i parlamentarisk politikk i Nepal etter 1990.
NC er det første store moderne partiet i landet, som sloss for demokratiet og mot den kongelige absolutismen fra 1950-tallet.
NC hadde tidligere et radikalt, sosialistisk program, og er medlem av Den sosialistiske internasjonale. NC har tradisjonelt gode forbindelse med Nepals storebror i sør, India, og særlig med Kongresspartiet der.
NC var det største partiet i parlamentet som blei valgt i 1999 opp til det blei splitta i 2002. Det har 84 representanter og er største parti i overgangsparlamentet.
UML er det store samlingspartiet som kom ut av Nepals for det meste prokinesiske kommunistbevegelse. På 1970 – og 1980-tallet var det et forvirrende mylder av mer eller mindre maoistiske partier som prøvde å starte bondegerilja etter modell av de såkalte naxalittene i India. Etter demokratiopprøret i 1990 da Nepal blei et konstitusjonelt monarki, samla de fleste av dem seg i UML, som blei landets andre store parti. UML blei største parti i nasjonalforsamlinga i 1994, og igjen nest største parti i 1999. Det har 8 representanter i overgangsparlamentet.
Tross ledere som er gamle geriljakjempere og det radikale navnet, har UML utvikla seg til å bli det som andre steder i verden ville blitt kalt et parlamentarisk, sosialdemokratisk parti. UML har vært regna for å stå nær Nepals store nabo i nord, men kritiserte under diktaturet Kina for å være eneste stormakt som fortsatte å gi våpen til kong Gyanendra.
De 5 mindre partiene
NC(D) er en noe mer konservativ splittelse fra NC i 2002. Det har 48 mandater i overgangsparlamentet.
JNM, NMKP og ULF-N representerer de mindre og mer radikale kommunistpartiene:
JMN er en valgfront for partiet NKP (Ekta Kendra Masal) som samler de maoistene som ikke ville bli med NKP(Maobadi) i å starte maoistopprøret i 1996. Opp til 2006 hadde det 6 mandater i 1999-parlamentet. (Etter Jana Andolan 2006 sprakk JNM i tre deler, som alle bruker samme navn. Bare fløya som er leda av Amik Sherchan anerkjennes av Sjupartialliansen som medlem.) JMN (Sherchan) har 4 mandater i overgangsparlamentet.
NMKP er et parti med sterk lokal støtte i Katmandu-dalens nest største by Bhaktapur, som partiet har dominert i 30 år. Det har 4 mandater i overgangsparlamentet.
ULF- N er en front av flere enda mindre partier som ikke blei med i noen av de store partisamlingene etter 1990. Det har 3 representanter i overgangsparlamentet.
NSP er et moderat parti som representerer interesser i Tarai-regionen. I 1999 fikk det 5 mandater. Partiet blei i 2003 splitta i to. NSP (Anandi Devi) er den fløya som har støtta protestene mot Gyanendras politikk, og er med i sjupartialliansen. NSP (A) har 5 mandater i overgangsparlamentet.
Sjupartialliansens representativitet
Ved det siste parlamentsvalget i 1999 fikk disse partiene over 80% av stemmene og 194 av 205 mandater. Over 75% av stemmene gikk til DC, UML og et parti som seinere har gått inn i UML.
(De 11 siste mandatene gikk til det monarkistiske partiet RPP. Dette partiet har seinere sprukket i 3, hvorav de to mest moderate delene, RPP og Rashtriya Janashakti Party, står nær de mest konservative lederne i Sjupartialliansen.)
Etter 1990 er DC (og dets splittelsespartier) av velgerne grovt sett blitt regna som partiet for byborgerskapet og de mer velstående i Nepal, mens UML og de mindre kommunistpartiene er blitt regna som partiene for de fattige. Når partiene som står for disse to hovedtendensene blant velgerne finner sammen, hevder de derfor også at deres front representerer det parlamentariske demokratiet i landet.
Trekantet maktkamp i Nepal
De parlamentariske partiene var og er rivaler, og hissige konkurrenter om plasser i nasjonalforsamlinga og taburetter i regjeringa. Endeløse konflikter mellom dem har bidratt til å bringe parlamentet og partipolitikken der i vanry i Nepal.
Men utover 2000-tallet har de gradvis blitt klemt tettere sammen av sine to store motstandere i den tresidige politiske maktkampen i landet:
Kong Gyanendra. Han har flere ganger oppløst parlamentet og innskrenket demokratiet. De fleste kom etterhvert til å mene at Gyanendra ønsket å skru utviklinga tilbake til det absoluttistiske kongedømmet som herska før det parlamentariske systemet blei innført i 1990.
Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) (NKP(M)), som leder et bondeopprør og behersker mesteparten av Nepals territorium. Maoistene har i flere år jaga partienes representanter og hindra dem i å komme til utafor storbyene og Katmandu-dalen.
Dette har etterhvert fått de parlamentariske partiene til å slutte seg sammen, både mot kongehuset og maoistene.
De to andre partene i det politiske trekantspillet har til gjengjeld prøvd å presse og lokke disse partiene over på sin side.
Alliansens forhistorie
Statsministeren fra Nepals Kongressparti, Sher Bahadur Deuba, hadde lenge innskrenka de demokratiske fri- og rettighetene med kong Gyanendras støtte. Dette førte til at Debua i mai 2002 blei ekskludert av Kongressen og laga sitt eget parti, Nepali Congress (Democratic). I oktober 2002 gjennomførte Gyanendra den første fasen av sitt statskupp, da han avsatte Debua og begynte å utpeke statsministre uten parlamentets støtte.
Dette førte til at det blei danna en blokk av protesterende parlamentariske partier, som kalte seg The Peoples Alliance (Folkealliansen).
Medlemmer var alle som seinere blei med i Sjupartialliansen, unntatt Deubas Nepali Congress (Democratic) og det lille ULF – N, som ikke var representert i parlamentet i 1999.
Denne blokka sprakk da UML og det lille SNP gikk inn i regjeringer utpekt av Gyanendra, sammen med det monarkistiske RPP og Deubas NC(D).
Kuppet februar 2005
De fleste parlamentariske partiene har fra borgerkrigen brøyt ut i 1996 deltatt en eller flere ganger i regjering. Særlig de største har hatt ministre som var ansvarlige for krigføringa. Men ettersom krigen gikk stadig dårligere for regjeringssida, kom også de største partienes eget grunnplan i motsetning til lederne sine, og krevde fredsforhandlinger.
1. februar 2005 gjorde Gyaendra sitt andre statskupp, oppløste regjeringa, og innsatte seg sjøl som diktator og regjeringssjef, uten noen statsminister under seg. I regjeringa tok han bl.a. inn politikere som var knytta til det det monarkistiske, partiløse diktaturet før 1990.
For de gamle parlamentariske partiene var dette et varsel om at kongen ville bygge opp et monarkistisk diktatur der det ikke var plass til dem.
Det førte til at de slutta seg sammen på tvers av tidligere splittelser og formelt danna Sjupartialliansen. Også NC(D) kom nå med, på tross av det kraftige fientskapet mellom de to delene av det delte kongresspartiet. Den lille fronten av tre små kommunistpartier som ikke var representert i 1999-parlamentet, ULF – N, blei tatt inn som 7. parti.
Alliansen med maoistene oppstår
Samtidig som kongen trua partienes eksistens, fridde maoistene til dem.
Alt før kuppet hadde Prachanda invitert de parlamentariske partiene til samarbeid for å styrte kongen. Nå tilbød maoistene dem å arbeide fritt i gerilajområdene som de var jaget ut av før kuppet.
På våren 2005 begynte partiene å lage store massemøter og demonstrasjoner mot kongen i disse områdene.
En ensidig våpenhvile som NKP(M) erklærte i begynnelsen av september, blei av Sjupartialliansen hilst som et gjennombrudd.
Utover høsten 2005 blei det klart at de to partene i praksis hadde kommet til en felles forståelse. India, med støtte av FN og flere europeiske stater, spilte ei viktig rolle for å få det til.
12-punktsavtalen november 2005
22. november 2005 blei 12-punktsavtalen mellom Sjupartialliansen og maoistpartiet offentliggjort. Den var diskutert fram i Delhi der Indias regjering var vert.
Partene sa de ville slåss sammen mot det autokratiske monarkiet, og garantere frihet til ytring, organisasjon og flerpartidemokrati. NKP(Maobadi) erklærte seg i prinsippet villig til å legge ned våpnene, delta i frie valg overvåka av FN eller andre anerkjente internasjonale organisasjoner, og respektere valgresultatet. Maoistene garanterte de andre partienes rett til å arbeide politisk i områder opprørerne behersket, og levere tilbake eiendom tatt fra dem.
Innafor sjupartialliansen var det en viss kritikk fra de mindre partiene fordi de ikke hadde fått gjodkjenne avtalen før den blei gjort ferdig av DC, UML og maoistene. Noen av de mindre kommunistpartiene, bl.a. NMKP, kritiserte kravet om å bruke FN til å overvåke fredsprosessen (et gammalt forslag fra maoistene) fordi de mente det ville svekke Nepals nasjonale sjølstendighet. (Ironisk nok hadde kong Gyanendra i mange år sagt det samme.)
Avtalen blei hilst velkommen av India, FN og EU. Uttalelsene fra USA var mer forbeholdne. Kinesisk presse refererte avtalen, men Kina sto nå fram som den eneste av stormaktene som fortsatte å støtte kongen og sende våpen til hæren hans.
Kongen fordømte avtalen og fortsatte forberedelsene til valg (lokalvalg 8. februar 2006 og parlamentsvalg i 2007).
De store parlamentariske partiene, som før hadde vært for konstitusjonelt monarki, gikk nå stadig klarere inn for republikk – et viktig programpunkt for NKP(Maobadi).
2006: Våpenhvilen oppheves - kampen mot lokalvalget 8. februar
Da maoistene oppheva den ensidige våpenhvilen ved 2. februar 2006, la Sjupartialliansen skylda på militære provokasjoner fra regjeringa.
Sjupartialliansen starta en stor kampanje mot lokalvalget som regjeringa hadde annonsert 8. februar 2006. Sjupartialliansen erklærte boikott.
De to største monarkistiske partiene, Rastriya Prajatantra Party og Rashtriya Janashakti Party, boikotta også valget. Det viktigste rojyalistiske partiet som deltok var RPP (Khamal Thapa) – ei splittgruppe fra RPP, bygd på den ekstreme fløya til innenriksminister Khamal Thapa, med en representant fra 1999-forsamlinga.
Ellers deltok bare ubetydelige, nye rojalistiske partier.
Sjupartialliansen gjennomførte veldige demonstrasjoner mange steder i landet, som noen steder blei forsøkt stoppa med forbud.
Valget omfatta 58 bykommuner med drøyt 10% av befolkninga. Regjeringa gjorde ikke noe forsøk på å organisere valg i de mange tusen landkommuner der et stort flertall av befolkninga bor.