Nelson Rolihlahla Mandela (1918–2013) var Sør-Afrikas første svarte president (1994–1999), og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før han ble president hadde han i en årrekke vært en av de toneangivende antiapartheidaktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, hvorav 18 år på Robben Island.
Både nasjonalt og internasjonalt ble Mandela et tydelig og samlende symbol på frihet og likeverd, mens apartheidregimet og dets støttespillere forsøkte å fremstille både Mandela og partiet African National Congress (ANC) som kommunister og terrorister.
Da han i 1990 ble løslatt fra fangenskap gikk han i bresjen for en politikk for forsoning og samarbeid, som bidro til å føre landet inn i et multietnisk demokrati. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk.
Siden apartheids fall fikk Mandela bred anerkjennelse fra alle parter, også fra tidligere motstandere. Han mottok mer enn ett hundre priser og utmerkelser i løpet av sin 40-årige virksomhet. Som eldre statsmann deltok han fortsatt i den politiske debatten, men siden 2005 trakk han seg mer tilbake, stadig mer merket av alder og sykdom. I sitt hjemland blir han ofte omtalt som Madiba, navnet på klanen Mandela tilhørte og som benyttes som en høflighetsform.«Names», Nelson Mandela Centre of Memory.
Oppvekst og utdannelse miniatyr|Mandela i 1937 Mandela var av folkegruppen thembu og hadde xhosa som morsmål. Han og var født inn i thembuklanens kongehus, i det nåværende iMpuma-Koloni. Her var hans far, Gadla Henry Mphakanyiswa (1880–1928) en viktig høvding frem til han ble avsatt av engelske kolonimyndigheter. Mandela var imidlertid ikke selv tronarving, og han flyttet med sin mor til landsbyen Qunu i Transkei, hvor han ble oppdratt hos sin onkel kong Jongintaba Dalindyebo. Oppdragelsen tok sikte på at han skulle bli rådgiver for den fremtidige thembukongen, som også var Mandelas fetter.
Mandelas xhosa-navn, Rolihlahla, betyr bokstavelig «dra i greinene på et tre», i overført betydning «bråkmaker». Da han begynte på skolen, fikk han navnet Nelson av lærerinnen. Dette må forstås i en kolonihistorisk kontekst hvor misjonsskoler på denne tiden innrullerte og registrerte elevene sine under engelske navn. Mandela skriver i sin selvbiografi at han kanskje ble oppkalt etter Horatio Nelson, men at det bare er en gjetning.
Mandela vokste opp innen tradisjonelle themburammer og gjennomgikk thembuenes tradisjonelle manndomsprøver som sekstenåring. Han fikk parallelt en europeisk utdannelse, og tok eksamen tilsvarende norsk artium som nittenåring.
Mandela begynte i 1939 å studere ved Universitetet i Fort Hare, men måtte i november 1940 forlate lærestedet etter å ha deltatt i studentprotester. Limb, Peter: Nelson Mandela. A Biography, Greenwood Press, 2008, s. xiii. I stedet fullførte han Bachelor of Arts-graden ved Sør-Afrika-universitetet. I 1943 begynte han igjen ved Universitetet i Fort Hare, men gikk over til jusstudier ved Universitetet i Witwatersrand. I 1948 sluttet han der, uten å fullføre bachelorgraden.«Biography» , Nelson Mandela Centre of Memory. Selv om han ikke hadde fullført juridisk grad, besto Mandela i 1952 advokateksamen og fikk rett til å arbeide som advokat.«Questions and Answers», The Nobel Peace Prize 1993, Nelson Mandela, F.W. de Klerk, nobelprize.org. Senere studerte han også juss ved University of London. I 1989 fullførte han bachelorgraden i juss (Bachelor of Laws, LLB) ved Sør-Afrika-universitet.
Samtidig som han forlot Universitetet i Fort Hare fikk Mandela høre at onkelen, kong Dahlindyebo, hadde funnet en kone til ham, og ville presse ham til å gifte seg. Mandela stakk da av til Johannesburg, hvor han til å begynne med fikk seg jobb som vakt i et gruveselskap. Etter hvert kom han i kontakt med representanter for ANC, og gjennom disse fikk han også jobb i et advokatfirma. Han ble medlem i ANC i 1942.
Motstandskamp thumb|Mandela brenner identifikasjons-dokumentet svarte måtte ha på seg. Fotografi fra 1960 thumb|Den sørafrikanske apartheidpolitikken skilte strengt mellom folk av ulike raser på alle områder i samfunnet. Denne stranda utenfor byen Durban var åpen bare for hvite mennesker. Bildet er fra 1989. I 1943 var Mandela med å stifte ungdomsforbundet ANCYL (African National Congress Youth League) blant annet sammen med Walter Sisulu og Oliver Tambo, som sammen med Mandela ble ledende figurer innen ANC. Det nye ungdomsforbundet sto for en langt mer konfronterende linje enn moderpartiet ANC, med masseaksjoner, streiker og boikotter på programmet. Snart overtok også moderpartiet ungdomsorganisasjonens linje, da under presidentskapet til den senere vinneren av Nobels fredspris, Albert Lutuli. Den nye politiske linjen var blant annet inspirert av Mahatma Gandhi, som hadde vært aktiv i Sør-Afrika på begynnelsen av 1900-tallet. Også det sørafrikanske kommunistpartiet, som på den tiden ble forbudt, hadde stor innflytelse på ANC. Blant annet var Mandela på denne tiden hemmelig medlem i kommunistpartiet, noe som ikke kom frem før etter hans død.
ANC krevde ikke lengre bare gradvise rettigheter for de svarte. Nå krevde ANC først og fremst allmenn stemmerett. Dermed frontet ikke lengre ANC seg som et parti utelukkende for svarte, men for alle sørafrikanere. Høydepunktet i den politiske kampen i 1950-årene var vedtaket av det såkalte Freedom-Charteret under et enormt folkemøte i Kliptown Soweto, i juni 1955. Dette var et manifest som foreslo og konkretiserte like politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter for alle borgere i Sør-Afrika. Manifestet markerte en ikke-rasistisk linje og pekte på et klart politisk alternativ til apartheidstaten som ble innført i 1948. Mandela var selv ikke til stede på møtet ettersom han satt i husarrest, men var sentral i utformingen. I 1956 ble hele ledelsen i ANC og flere andre organisasjoner anklaget for høyforræderi, og Mandela ble en av 105 andre arresterte. Saken ble endelig avvist fem år senere etter å ha kostet staten store summer og ført til enorm medieoppmerksomhet i landet.
I 1953 startet Mandela sammen med Oliver Tambo et advokatfirma i Johannesburg sentrum: Mandela and Tambo. Firmaet var det første advokatkontor utelukkende drevet av svarte advokater i Sør-Afrika.Nelsonmandela.org: Chronology Kontoret arbeidet hovedsakelig med saker forbundet med myndighetenes undertrykking av svarte aktivister og ekspropriering av land. Firmaet ble etter hvert oppløst ettersom politikken tok mer og mer tid for de to. Den formelle grunnen var at begge var i husarrest eller fengsel store deler av tiden.
ANCs flerkulturelle og ikkerasistiske linje, endte i slutten av 1950-årene med en splittelse innen ANC, hvor afrikanistene dannet en ny gruppering: Pan Africanist Congress eller PAC. Splittelsen truet samholdet i antiapartheidbevegelsen, og det nye partiet ble innledningsvis forsiktig støttet av myndighetene. Dette endret seg imidlertid brått; Under en demonstrasjon PAC gjennomførte i 1960 i Sharpeville, Soweto, ble et stort antall ubevæpnede demonstranter massakrert av politiet. Aksjonen førte til internasjonale protester og mye oppmerksomhet, og deretter til et endelig forbud mot både ANC og PAC og andre antiapartheidgrupper.
ANCs ledelse innså rundt samme tid at ikkevoldslinjen ikke førte frem, og i 1961 ble Mandela leder av ANCs væpnede fløy Umkhonto we Sizwe (= «nasjonens spyd», kortform MK.). Planen var å organisere sabotasjeaksjoner mot regjeringen og forberede geriljakrig om aksjonene ikke førte frem. Mandela reiste rundt til Afrikas nylig frigjorte stater, for å få militær støtte og forberede ANCs liv i eksil. I et år deretter reiste han rundt inkognito i Sør-Afrika for å organisere ANCs nye undergrunnstilværelse. Han fikk da i avisene navnet «Den svarte pimpernell». I august 1962 ble han avslørt, arrestert og fengslet i fem år for ulovlige utenlandsreiser og oppfordring til streik.
Den 11. juni 1963 ble MKs hovedkvarter avslørt av det sørafrikanske sikkerhetspolitiet og detaljerte planer for motstandskampen ble funnet på en gård ved Riviona utenfor Johannesburg. Hele ledelsen i ANC ble arrestert, med unntak av noen få som greide å flykte til utlandet, og enda en rettssak for høyforræderi kom i gang. Denne gangen sto også sabotasje på tiltalen. Mandela forventet dødsstraff, og han bestemte seg derfor for å erklære seg skyldig, for å få mulighet til å forklare hvorfor han hadde satt i gang væpnet kamp. Talen han holdt er regnet som en av Mandelas sterkeste og viktigste taler, og han avsluttet med:
Mandela ble imidlertid ikke dømt til døden, men hele ledelsen av ANC ble dømt til livsvarig fengsel for sin deltagelse i planlegging av væpnet kamp.
Fengsel miniatyr|Fengselscellen på Robben Island der Mandela satt thumb|Robben Island er i dag et verdensarvsted på grunn av sin symbolske betydning i landets historie
Robben Island Mandela ble holdt fengslet på Robben Island i de neste 18 årene av til sammen 27 sammenhengende år i fengsel. På øya måtte de politiske fangene utføre hardt arbeid i et kalkbrudd. Fangeforholdene var svært enkle. Fangene ble adskilt etter rase, svarte fanger fikk færre rasjoner og måtte gå i kortbukser, for å vise at de sto lavere enn inderne og fargede, som fikk lange bukser. Politiske fanger ble holdt adskilt fra ordinære kriminelle og fikk færre privilegier. Mandela har beskrevet at han som en D-gruppert fange (den laveste klassifikasjon) kun fikk tillatelse til ett brev og ett besøk for hver sjette måned. Brev, når de kom, ble ofte forsinket i lange perioder og i tillegg gjort bortimot uleselige av fangesensuren.Mandela, Nelson (1994): Long Walk to Freedom. Little Brown and Company.
Mandela og hans kolleger fortsatte frihetskampen innen fengslet som en kamp for bedre rettigheter og forhold, noe de gradvis lyktes med. De ti første årene beskrev han i sin selvbiografi imidlertid som de verste.
Samtidig fungerte fengselet etter hvert som et skoleringsted for nye politiske fanger som kom til og som kanskje ikke hadde like god kjennskap til frigjøringskampen som de første og eldre fangene. Dette omhandlet at all politisk organisering og skolering i landet fra og med begynnelsen av 1960-årene ble forbudt samtidig som høyere utdanning av svarte nærmest ble umuliggjort fra myndighetene. Det ble tatt initiativ til et forum i fengselet for debatt og undervisning, gitt kallenavnet «University of Robben Island», hvor fangene foreleste innenfor sine egne emner av ekspertise. Mandela diskuterte ulike emner som homofili og politikk med sine kamerater, og ved det sistnevnte kom han i heftige diskusjoner med marxister som Mbeki og Harry Gwala.Sampson, Anthony ( 2011): Mandela: The Authorised Biography. London: HarperCollins. ISBN 978-0-00-743797-9, s. 236–241, 288–294Meredith, Martin (2010): Mandela: A Biography. New York: PublicAffairs. ISBN 978-1-58648-832-1, s. 292–295.
I 1969 døde Mandelas mor, og i 1971 ble hans eldste sønn Tembikile drept i en bilulykke. Ingen av gangene ble Mandelas søknad om permisjon og tillatelse til å være til stede i begravelsene innvilget.«Chronology» , Nelsonmandela.org
Den hemmelige agenten Gordon Winter har i sine memoarer fra 1981, Inside BOSSWinter, Gordon: Inside BOSS, Penguin 1981 , fortalt om sin deltagelse i en konspirasjon for å «redde» Mandela fra fengselet i 1969: denne konspirasjonen ble infiltrert av Winter på vegne av Sør-Afrikas hemmelige tjenester som ønsket at Mandela skulle unnslippe, slik at det ble mulig å skyte og drepe ham når han ble fanget igjen. Sammensvergelsen ble avslørt av de britiske hemmelige tjenester.Lobster Magazine 18
I 1970-årene ble Mandela tilbudt betinget frihet flere ganger, om han gikk med på å anerkjenne Transkei (et «homeland») og bosette seg der, og samtidig forkaste videre frihetskamp og krav i forhold til staten Sør-Afrika. Mandela nektet hver gang.«Chronology» , Nelsonmandela.org
Begynnende forhandlinger