thumb|right|Den eldste gjenværende dreadnoughten, USS «Texas», sjøsatt i 1912, er i dag museumsskip. Dreadnought (norsk oversettelse – «Fryktløs») var den dominerende typen slagskip i begynnelsen av det det tjuende århundret. Navnet kom etter den revolusjonerende britiske HMS «Dreadnought», som ble sjøsatt i 1906. Dette designet fikk så stor betydning for utviklingen av slagskip, at skipstypen deretter ble omtalt som «dreadnoughter», og eldre slagskip kom til å kalles pre-dreadnoughter. Skipets utformning innebar to revolusjonerende fornyelser. For det første var skipet utelukkende bestykket med størst mulig artilleri, og for det annet var den utstyrt med dampturbiner. Den nye modellen, med et helt nytt design med langtrekkende artilleri, god fart og tyngre panser, satte i gang en kraftig opprustning i de fleste mariner. Spesielt var våpenkappløpet intensivt mellom Storbritannia og Tyskland i årene 1906-1914. Betegnelsen «dreadnought» ble en typebetegnelse på alle slagskip med høy fart og langtrekkende kanoner, og de ble også symboler på nasjonal styrke.
Konseptet med langtrekkende og store kanoner hadde vært underveis i flere år før HMS «Dreadnought» ble bygget. Den keiserlige japanske flåten hadde startet arbeidet på det nye slagskipet «Satsuma» på Kure marineverft i 1904, men avsluttet skipet som en pre-dreadnought. De fleste større mariner verden rundt bygde eller bestilte slagskip av konseptet «all-big-gun» som det het på engelsk, inkludert United States Navy. Den tekniske utviklingen fortsatte med stor hastighet gjennom dreadnought-æraen. Nyere og senere modeller for bygging og sjøsetting av slagskip ble større, med fremskritt i bestykning, pansring og fremdrift. I løpet av ti år gjorde nye slagskip de første dreadnoughter foreldet. Disse kraftigere skipene ble kjent som «Super-dreadnoughter». De fleste dreadnoughter ble opphugd etter avslutningen av første verdenskrig, dette i overensstemmelse med bestemmelsene i Washington flåtetraktaten fra 1922, men flere av de nyere super-dreadnoughter var fortsatt i tjeneste i ulike flåter inn i andre verdenskrig.
Selv om byggingen av dreadnoughtene slukte store ressurser i begynnelsen av det tjuende århundret, skulle det bare stå ett enkelt slag mellom avdelinger av dreadnoughter. Jyllandsslaget var det største konvensjonelle sjøslag der de britiske og tyske slagskipsflåter kjempet mot hverandre uten at det kom til noe avgjørende resultat. Begrepet «dreadnought» ble etterhvert mindre brukt etter slutten av første verdenskrig. Dette begrepet var også til dels brukt som betegnelse på slagkryssere, som også var blitt utviklet gjennom dreadnought-revolusjonen.
Opprinnelse Den karakteristiske bevæpning med utelukkende store kanoner ble utviklet i de første årene av det tjuende århundret, da de forskjellige landenes mariner forsøkte å øke ildkraften og rekkevidden på sine slagskip. De fleste slagskip før Dreadnought-æraen hadde en hovedbestykning bestående av fire tyngre kanoner på 12 tommer (305 mm), en sekundær bestykning bestående av 6 til 18 mellomstore, hurtigskytende kanoner med en kaliber 120 til 190 mm, og annet mindre artilleri. Noen slagskipsklasser hadde et sekundært batteri på 200mm. I 1903 var det seriøse forslag om å bygge skip med utelukkende store kanoner i sirkulasjon i flere land deriblant Japan.Friedman, U.S. Battleships. p.52.
Bygging av den nye typen begynte nesten samtidig i tre land. Den japanske flåten ga i 1904 tillatelse til bygging av slagskipet «Satsuma», som skulle ha tolv 305 mm kanoner. Kjølen ble strukket den 15. mai 1905.Jentshura, Jung, Mickel: Warships of the IJN p.22-3. Evans og Peattie, Kaigun p.159 Royal Navy begynte å lage designen til HMS «Dreadnought» i januar 1905. Den ble kjølstrukket 2. oktober samme år. Den amerikanske flåten fikk tillatelse til å bygge USS «Michigan», som skulle ha åtte 305 mm kanoner i mars 1905.Gardiner, Eclipse of the Big Gun, p.15 Den ble kjølstrukket i desember 1906.Friedman, U.S. Battleships, p.419
Skiftet til store kanoner som hovedskyts ble gjennomført fordi en ensartet bestykning med storkalibrede kanoner ga fordeler i ildkraft og ildledning, ettersom større ildgivningskapasitet nå var ansett langt mer viktig enn tidligere. De nyeste 305 mm (12 tommer/12 in) kanoner hadde lenger rekkevidde enn 254 mm (10-inch) og 233,7 mm (9,2-inch).Friedman, Battleship Design and Development p. 98 De fleste historikere påpeker også på vesentlige fordeler ved ildledning. På lange avstander korrigerte man kanonenes retning ved å observere hvor granatsalvene slo ned i vannet; kaskadene kunne være så høye som hus på flere etasjer. Det var vanskelig å tolke kaskadene fra forskjellige kalibre. Det er likevel fremdeles under debatt om dette var viktig eller ikke.Fairbanks, The Dreadnought Revolution, International History Review 1991; og Seligmann, New Weapons for New Targets, International History Review June 2008
Skytning på lang avstand Under sjøslagene i 1890-årene var de avgjørende våpnene av mellomstor kaliber som 152,44 mm og 15 cm hurtigskytende kanoner, som ble benyttet på forholdsvis kort avstand. Skyting til sjøs over lengre avstand var fremdeles for upresist.På meget kort avstand går et prosjektil fra en kanon flat bane og kanonene kan siktes ved å rette dem direkte mot fienden. På krigsskip ble dette noe problematisk ved at skipene rullet i sjøgang. På lengre avstand måtte kanonløpet eleveres (heves) for at prosjektilet kan følge en ballistisk bane, noe som kunne være et problem ved ildledning. Friedman, Battleship Design and Development, p. 99 Under sjøkampene var lettere kanonskyts presist, da deres høye skuddhastighet kunne produsere et regn av granater mot målet. Dette var tilfelle under slaget ved Yalu i 1894 da japanerne åpnet ild først på tre km hold, og det meste av kampene foregikk på 2 kilometers avstand.Sondhaus, Naval Warfare 1815-1914, p.170-1
I de første årene av det nye århundret hadde både britiske og amerikanske admiraler kommet til oppfatning at fremtidige slagskip ville komme i kamp over lengre avstander i takt med økningen på torpedovåpenets rekkevidde.Lambert, Sir John Fisher´s Naval Revolution, p.77 I 1903 startet U.S. Navy arbeidet på en torpedotype som vil ha en effektiv avstand på 3,7 km.Friedman, U.S. Battleships, p.53 Man hadde konkludert med at det var blitt nødvendig å innlede kamp med fienden på større avstand enn tidligere. Admiral John Fisher, som ledet den britiske middelhavsflåten, tok de første skrittene i 1900 ved å beordre trening på skyting med 6-inch kanoner på 5,5 kilometers hold.Lambert, Sir John Fisher´s Naval Revolution, p.78 I 1904 overveiet det amerikanske Naval War College betydningen av de nyere torpedoer med rekkevidder på 6,3 til 7,2 km mot slagskipenes taktikk.
Rekkevidden på lett og mellomstort skyts var begrenset, og presisjonen ble dårligere på større avstander, slik at fordelen med høy skuddhastighet falt bort.Lette prosjektiler har et lavere forhold mellom masse og arealet av prosjektilets front, og derfor mister de hastigheten noe raskere enn tyngre som følge av luftmotstanden. Korrekt ildledelse for presis ildgivning var avhengige av å observere nedslagene fra den foregående salve, så det måtte ikke være for kort mellom skuddene.
I løpet av 1900-årene vokste den effektive rekkevidden av de tyngre skipskanonene, dette ble bevist under kanonøvelser i 1904. Dette igjen ble bekreftet i kamp under den russisk-japanske krigen, i slaget på Gulehavet den 10. august 1905. Her ble det åpnet ild på 13 km hold.I 1904 var skytingen med de største kanoner forbedret slik at avgjørende treff ble mulig på maksimal avstand. Denne konklusjonen ble bekreftet av erfaringer under sjøslagene i 1904-05, men eksperimenter utført i fredstid var essensielt for planlegging av skip med utelukkende store kanoner i de store flåter. Friedman, U.S. Battleships, p.52 Store kanoner eller blandet kaliber thumb|200px|HMS «Agamemnon», var et skip med store kanoner av blandet kaliber i Lord Nelson-klassen. Det var utstyrt med 4 305 mm og 10 230 mm kanoner. En tidlig metode for bygging av kraftigere slagskip var å gjøre det sekundære batteriet mindre og tilføyde flere store kanoner av mindre kalibre. Disse skipene ble beskrevet som «store kanoner av blandet kaliber» (all-big-gun mixed-caliber) eller «halv-dreadnoughter», som omfattet de britiske King Edward VII og London, franske Danton og japanske Satsuma-klassene.Gardiner og Lambert, Steam, Steel and Shellfire, p.125-6 Designprosessen for disse skipene innebar ofte debatter om et alternativ med en hovedbestykning på felles kaliber.Breyer, Battleships and Battlecruisers of the World, p.113 vedr. «Lord Nelson», p.331-2 vedr. «Satsuma» og p.418 vedr.«Danton»; se også Friedman, U.S. Battleships, p.51 for diskusjon av alternative forslag til Mississippi-klassen
I magasinet Proceedings of the US Naval Institute fra juni 1902 kom U.S. Navys ledende ekspert i kanonskytning, professor P.R. Alger med kommentarer, deriblant om en hovedbestykning med 8 12-inch/305 mm kanoner i dobbelttårn.Friedman, U.S. Battleships, p.51 En tegning av et slagskip med 12 10-inch/254 mm i dobbelttårn, to i endene og fire på sidene, ble produsert av Bureau of Construction and Repair. Kommandørløytnant H.C. Poundstone sendte en skrivelse til president Roosevelt hvor han argumenterte for større slagskip. I et tillegg antydet Poundstone at et større antall 11-inch og 9-inch kanoner var bedre enn et mindre antall 12-inch og 9-inch kanoner. Naval War College og Bureau of Construction and Repair utviklet disse ideer under studier mellom 1903 og 1905. Studier av krigsspill påbegynt i juli 1903 viste at et slagskip bestykket med 12 11-inch eller 12-inch kanoner heksagonalt plassert ville svare til tre eller flere av den konvensjonelle type.Friedman, U.S. Battleships, p.53-58
Den samme tendensen var også observert i den britiske flåten. En tegning i 1902-03 hadde også sirkulert om alternativet med utelukkende store kanoner som hovedbestykning i to kalibre, dvs. fire 12-inch og 12 9,2-inch kanoner.Parkes, British Battleships, p.426, sitert et I.N.A. papir fra 9. april 1919 av Sir Philip Watts. Admiralitetet besluttet imidlertid i stedet å bygge tre slagskiper av King Edward VII-klassen (med en blanding av 12-inch, 9,2-inch og 6-inch skyts) i byggeprogrammet for 1903-04.Parkes, British Battleships, p.426 Konseptet ble tatt opp på nytt for 1904-05 programmet for den nye Lord Nelson-klassen. Begrensninger på lengde og bredde mente at de midtskips 9,2-inch kanontårn bare hadde én kanon i stedet for to, og bestykningen ble dermed på fire 12-inch og ti 9,2-inch kanoner etter 6-inch skytset ble tatt bort. Konstruktøren for dette designet, J.H. Narbeth, innleverte en tegning over et alternativ om en bestykning med tolv 12-inch kanoner, men admiralitetet var ikke innstilt på å godkjenne dette alternativet.Parkes, British Battleships, p.451-2 En del av grunnlaget for beslutningen om å beholde blandingen av kalibre var behovet for å starte byggingen av skipene så tidlig som mulig på grunn av den spente situasjonen, som hadde oppstått med den russisk-japanske krig.Breyer, Battleships and Battlecruisers of the World, p.113
Skiftet til store kanoner Utskiftning av 6 eller 8-inch skyts med 9,2 eller 10-inch betydde en vesentlig forsterkning av slagskipenes ildkraft, spesielt på større avstander. Likevel hadde ensartede store kanoner mange andre fordeler. En logistisk forenkling var en viktig fordel. Idet den amerikanske flåten overveiet en bestykning av blandet kaliber på for eksempel South Carolina-klassen, påpekte William Sims og Horner Poundstone fordelene ved ensartethet i forbindelse med ammunisjonsforsyning og overførsel av besetninger fra andre kanoner for erstatning av sårede kanonérer.Friedman, U.S. Battleships, p.55