Ganymedes (gresk: Γανυμήδης, Ganymēdēs) var i gresk mytologi en guddommelig helt fra Troja. Homer beskrev Ganymedes som den skjønneste av de dødelige. Ganymedes var sønn av Trojas hersker Tros fra Dardania, hvis navn var eponym for stedsnavnet Troja, og med najaden Kallirhoe som mor. Hans brødre var Ilos og Assarakos. I en myte er han bortført av Zevs for å tjenestegjøre som munnskjenk i Olympos, gudenes hjem. Myten fungerte som modell for den greske sosiale skikk paiderastía, sosialt akseptabelt homofili, forholdet mellom en mann og en ung gutt.Gibson, Mia: «Ganymede», Pantheon.org Det latinske formen av navnet var Catamitus, hvor det engelske ordet «catamite» (gutt holdt for homofil hensikt) er avledet.I henhold til AMHER, The American Heritage Dictionary of the English Language, (2000), «catamite», s. 291.
I kunstframstillingen har Ganymedes hyppig blitt gjengitt sammen med ørnen, den kanskje mest kjente fremstillingen er Leokhares' bronsegruppe fra 399-tallet f.Kr. En marmorkopi er bevart i Vatikanet. Som kompensasjon for tapet av sønnen ga Zevs to fantastiske hester til kong Tros, som Herakles senere fikk av Tros mot å bekjempe et sjøuhyre som truet Troja. Ifølge en annen versjon av myten ble Ganymedes kidnappet av Eos for å bli hennes elsker. Zevs tok så Ganymedes fra henne, men til gjengjeld ga han Eos en ektemann, Tithonos.
Myte thumb|left|Den vakre ynglingen Ganymedes blir røvet av en ørn. Vatikanmuseets romerske marmorkopi av Leokhares' bronseoriginal fra ca. 325 f.Kr. Ganymedes ble bortført av Zevs fra Idafjellet i Frygia i nærheten av Troja.Det er to fjell ved navn Ida, et i Frygia i Anatolia, og et annet på Kreta, og begge er vesentlige i gresk mytologi. Idaeia eller Idaea var en fjellnymfe, make til elveguden Skamandros (knyttet til elven Skamandros, også kalt Karamenderes eller Skamander, tyrkisk Küçükmenderes Çayı). På det samme hellige fjellet bodde Paris i tilsvarende forvisning som gjeter for hans katastrofale, framtidige effekt på Troja som hadde blitt spådd ved hans fødsel, og hans far Priamos fikk ham satt ut (barnemord) på de hellige fjellskråninger. Ganymedes passet sauer, en enkel, ydmyk eller rustikk beskjeftigelse som er karakteristisk for en helts barndom før hans privilegerte status er avslørt. Zevs sendte en ørn eller forvandlet seg selv om til en ørn for å frakte ungdommen til fjellet Olympos.
I Iliaden er det sagt at Zevs ga erstatning til Ganymedes’ far Tros med flotte hester, «de samme bærer dødelige»,Akajiske Diomedes er ivrig etter å fange hestene til Aineias da de er fra den flokken som guden ga til Tros som betaling for hans sønn Ganymedes, og er de fineste som lever og beveger seg under solen. Homer, Iliaden, femte sang 265ff. avlevert av budbringeren Hermes. Tros var trøstet av hans sønn var nå udødelig og munnskjenk hos gudene, en posisjon av stor betydning. Sammenlignbart, men ikke nødvendig forbundet; Walter Burkert fant en presedens for myten om Ganymedes på et akkadisk segl som avbildet heltekongen Etana som red mot himmelen på en ørn.Burkert, Walter (1992): The Orientalizing Revolution: Near Eastern Influence on Greek Culture in the Early Archaic Age, s. 122; Burkert bemerket at det i og for seg er ingen direkte ikonografisk forbindelse.
På Olympos ga Zevs ham evig ungdom og udødelighet og posisjonen som gudenes munnskjenk, og fortrengte da Hebe. Folkloristen Edmund Veckenstedt assosierte Ganymedes med begynnelsen eller tilblivelsen av å beruse seg med å drikke mjød, noe som tradisjonelt hadde sin opprinnelse i Frygia.Veckenstedt, Edmund (1881): Ganymedes, Libau. Alle gudene var fylt med glede over å se ungdommen, unntatt Zevs’ make Hera som anså Ganymedes som en rival for hennes ektemanns hengivenhet. Zevs plasserte senere Ganymedes i stjernehimmelen som stjernebildet Aquarius (Vannmannen), og som er knyttet til Aquila (Ørnen). En av planeten Jupiters måner ble døpt til Ganymedes av astronomen Simon Marius. Guden Jupiter er Zevs latinske motstykke.Marius/Schlör, Mundus Iovialis, s. 78 f. (med feiltrykk In framfor Io)
thumb|right|300px|Den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsens neoklassisistiske skulptur fra 1817 av Ganymedees i frygisk lue som gir ørnen drikke. Fra Thorvaldsens Museum i København. Ganymedes ble senere oppfattet som skapende skytsånd for Nilens kilder, den livgivende og fruktbare elv. Således ble guddommen som fordelte gudenes drikke i himmelen beskytteren av det livgivende vann på jorden.Gibson, Mia: «Ganymede», Encyclopedia Mythica
Platon redegjør for det pederastiske aspektet i myten ved å tilskrive dens opprinnelse til Kreta hvor det var antatt at den sosiale skikken med paiderastía hadde oppstått.Kretisk pederasti var en arkaisk form som involverte rituell bortrøvelse, harpagmos, av en gutt fra adelen av en voksen mann også fra adelen, og med stilltiende godkjennelse av guttens far. Mannen, filetor («venn-gjøreren») tok gutten, kelinos («ærefull») inn i villmarken hvor de tilbrakte flere måneder med jakt og festing med andre venner. Om gutten var tilfreds med opplegget ble hans tittel endret fra kleinos til parastates («hjelper»), indikert at han hadde deltatt i jakten med sin eldre kamerat, vendte tilbake til filetor og bodde sammen med den eldre i offentlig intimitet. Jf. Kroll Wilhelm: «Knabenliebe» (i engelsk oversettelse) i Pauly-Wissowa, Realencyclopaedie der klassischen Altertumswissenschaft, bind. 11, spalte 897-906 Platon lar Sokrates benekte at Ganymedes var seksuelt underlag Zevs, og sier at guden elsket ham for hans psyche, «sinn» eller «sjel», oppga etymologien for navnet hans som ganu- «ta glede» og mēd-, «sinn». Ganymedes var den eneste av Zevs’ elskere som ble gitt udødelighet, slo han fast.Platon: Symposium 8.29–3-; Williams, Craig ( 2000): Roman Homosexuality, Oxford University Press, s. 153.
I poesien ble Ganymedes et symbol for den unge, vakre ynglingen som tiltrakk seg homofilt begjær og kjærlighet. Han er ikke alltid framstilt som føyelig og samtykkende: i Apollonios Rhodios’ Argonautika er Ganymedes rasende på guden Eros for å ha jukset i spillet AstragaloiTahberer, Bekircan: «Astragaloi - Knucklebones on Ancient Greek and Roman Coinsmore», Academia.edu og Afrodite skjente på sin sønn for «jukse mot en nybegynner». Den romerske poeten Vergil framstilte bortrøvelsen med patos: guttens aldrende lærere forsøkte forgjeves å trekke ham tilbake til jorden, og gjeterhundene bjeffet nytteløst mot himmelen.Vergil: Æneiden V 256-7. De lojale bikkjene som ble etterlatt av deres bortførte eier er et hyppig motiv i visuelle beskrivelser, og er også referert til av Statius:
«Her er den frygiske jeger fløyet høyt i været på brungule vinger, Gargaras fjellkjede synker nedenunder mens han stiger opp, og Troja blir uklar under ham; triste står hans venner; forgjeves trettet bikkjene sine struper med bjeffing, forfulgte hans skygge og halset mot himmelen».Statius: Thebaiden 1.549.
I kunsten Antikkens kunst thumb|left|Romersk mosaikk, Susse i Tunisia thumb|upright |Den vakre Ganymedes i gresk mytologi framstilt med slåhjul som symbol på ungdom og hane som kjærlighetsgave fra Zevs. Tegning fra attisk rødfigurkeramikk ca. 500-490 f.Kr. En av de tidligste avbildninger av Ganymedes er en rødfigur kratér gjort av den såkalte «Berlinmaleren» og som i dag er oppbevart i Louvre.Attic Red-Figure Bell-Krater Zevs forfulgte Ganymedes på den ene siden mens ungdommen rømte av sted på den andre siden, rullet en tønnering mens han holder oppe en hane. På 400-tallets Athen avbildet vasemalerne ofte mytologiske fortellinger, noe som var velegnet for symposion, drikkegilder med kun menn, eller et formelt middagsselskap. Myten om Ganymedes ble behandlet med gjenkjennbare samtidige begreper, illustrert med vanlig oppførsel for homoerotiske ritualer for kur, eksempelvis som på en vase av «Akillesmaleren» hvor Ganymedes løper unna med en hane. Han er vanligvis framstilt som en sprek, muskulær ung mann.
Leokhares, athensk skulptør fra rundt 350 f.Kr. som var engasjert sammen med billedhuggeren Skopias på Mausoleet i Halikarnassos, lagde støpeformen til (nå tapt) bronsegruppe av Ganymedes og ørnen, et arbeid som ble framholdt som bemerkelsesverdig for sin innovative komposisjon og som dristig strakte seg mot ytterkanten av hva som var mulig innenfor bronseskulptur, og for dens sjarmerende behandling av ungdommelige former mens den løftes opp i luften. Slike hellenistiske tyngdekraftbrytende trekk påvirket framstillingen av skulptur under barokken.
Renessansen og barokken thumb|left|upright|«Voldtekten av Ganymede», av Rubens thumb|upright |Nederlenderen Rembrandt van Rijns maleri av bortførelsen av Ganymedes fra 1558. I William Shakespeares skuspill Som dere vil ha det (1599), en komedie om forveksling av identitet plassert i en magisk setting i skogen ved Arden i Warwickshire. Celia, kledd som en hyrdinne, ble «Aliena» (latin for «fremmed», Ganymedes' søster) og Rosalind, ettersom hun er «mer høy enn vanlig», kler seg ut som en gutt, Ganymedes, et velkjent bilde for publikum. Hun spiller på sin tvetydig sjarm for å forføre Orlando, men også (ufrivillig) på hyrdinne Phebe. I henhold til konvensjonene for det elisabethanske teater i dens opprinnelige setting var det en unge gutt som spilte piken Rosalind kledd opp som en gutt og således oppvartet av en annen gutt som spilte Phebe. Identitetsforviklingen var således også en faktisk kjønnsforvikling.
Da maleren og arkitekten Baldassare Peruzzi inkluderte en tavle med «Voldtekten av Ganymedes» i taket av Villa Farnesina i Roma, ca 1509-1514, gjorde Ganymedes' lange, blonde hår og pikeaktig posering ham lett gjenkjennbar for samtidens publikum, skjønt han holder tak i ørnens vinger uten å gjøre motstand. I Antonio Allegri Correggios maleri Ganymedes' bortført av ørnen (Wien) er Ganymedes tak langt mer intimt. Rubens' versjon framstilte også en ung mann, men da Rembrandt malte Voldtekten av Ganymedes for en hollandsk kalvinist i 1635 løfter en mørk og dyster ørn opp en lubben, nær engleaktig baby som gråter og uriner i frykt (Malerigalleriet i Dresden).
Eksempler på ulike framstiller av Ganymedes i 1700-tallets Frankrike har blitt undersøkt av forskeren Michael Preston Worley.Worley, Michael Preston (Desember 1994): «The Image of Ganymede in France, 1730-1820: The Survival of a Homoerotic Myth» i: Art Bulletin 76, s. 630-643. Bildet av Ganymedes var uforanderlig av en naiv tenåring fulgt av en ørn og de homoerotiske aspektene i legenden ble sjelden behandlet åpent. Faktisk ble fortellingen ofte gjort «hetrofilisert». De nyplatoniske fortolkningene av myten, svært vanlig i italiensk renessanse, hvor voldtekten av Ganymedes representerte en oppstigning til åndelig perfeksjon, synes å være av ingen interesse for filosofene og mytografene i opplysningstiden. Jean-Baptiste Marie Pierre, Charles-Joseph Natoire, Guillaume II Coustou, Pierre Julien, Jean-Baptiste Regnault og andre bidro med bilder av Ganymedes til fransk kunst i denne perioden.
Moderne tid thumb|upright|«Ganymede» (1804) av José Álvarez Cubero thumb|upright|left|«'Modern Version of Ganymede' Introduction of Budweiser to the Gods»: reklame i Theatre Magazine, februar 1906 José Álvarez Cuberos skulptur av Ganymedes, gjort i Paris i 1804, skaffet den spanske skulptøren umiddelbar anerkjennelse som en av de ledende billedhuggere i sin tid.Chisholm, Hugh, red. (1911): «Alvarez, Don José» i Encyclopædia Britannica, 11. utg. Cambridge University Press Skulpturen viste naken og avslappet Ganymedes med en kopp i den ene hånden og den andre armen rundt en ørn.