thumb|Patursson som ung mann. Jóannes Patursson (1866–1946) var en færøysk politiker, forfatter, dikter og kongsbonde i Kirkjubøur. Patursson ble en høvdingskikkelse for de færøyske nasjonal- og selvstyrebevegelsene i første halvdel av 1900-tallet.
Han tok landbruksutdannelse i Norge og ble sterkt preget av datidens norskdomsstrev. Tilbake på Færøyene var han blant innbyderne til julemøtet i 1888, som markerer begynnelsen på den færøyske nasjonsreisningen.
Han var valgt til det færøyske Lagtinget fra 1901 til sin død i 1946, det danske Folketinget 1901–1906 og det danske Landstinget 1918–1920 og 1928–1936. Han ble den naturlige lederen i Sjálvstýrisflokkurin, som ble dannet i 1906. Paturssons syn på færøysk selvstyre ble radikalisert med årene, og i 1940 gikk han sammen med Thorstein Petersen om å danne det separatistiske Fólkaflokkurin.
Patursson døde en måned før folkeavstemningen i 1946, der flertallet stemte for løsrivelse fra Danmark, og som endte med indre selvstyre for Færøyene som kompromiss.
Jóannes Patursson regnes av mange som Færøyenes landsfader.
Tidlig liv Jóannes ble født på Kirkjubøargarður, kongsgården i Kirkjubøur, i 1866. Han var sønn av Poul Peder Pedersen (Páll Patursson) og Ellen Cathrine Djonesen (Elin Dalsgarð). På morssiden av slekten var han oldebarn av nasjonalhelten Nólsoyar Páll. Jóannes Patursson ble døpt Johannes Pedersen, men brukte, og ble utelukkende omtalt med, den færøyske navneformen. Han ble også kalt Bóndin, «Bonden». Kirkjubøargarður var Færøyenes bispesete under katolisismen, og har helt siden reformasjonen vært den største kongsgården i øyriket. Patursson-slekten har vært kongsbønder der siden 1537.
Jóannes' fem søsken, Helena, Sverri, Sigert, Petur og Gazet, ble alle aktive deltagere i færøysk samfunnsliv. Den unge Jóannes vokste opp i de historiske omgivelsene i Kirkjubøur, hvor gamle kulturelle tradisjoner hadde blitt opprettholdt i århundrer. Kvøldsetan («kveldssamlingen»), med historiefortelling og balladesang, samt dansekveldene med færøyske folkedanser, gjorde den unge Jóannes fortrolig med den færøyske kulturarven.
Skolegang Ifølge Jóannes Patursson hadde faren Páll Patursson den innstillingen at hans barn skulle få den skolegangen han selv aldri hadde fått. Søskenflokken fikk derfor privatundervisning av Joen Hans Jacob Petersen, bror av Fríðrikur Petersen, og de lærte de sangene og diktene som Petersen fikk tilsendt fra broren i København i 1870-årene. Jóannes Patursson gikk videre på realskole i Tórshavn. Undervisningen foregikk der hvor H.N. Jacobsens Bókahandil befinner seg i dag. Paturssons lærer var danske Louis Bergh, en stor og kraftig mann med en autoritær personlighet og som ikke nølte med å straffe guttene fysisk. Ifølge Patursson var de eneste færøyske ordene Bergh noen gang tok i sin munn pínadoy («pinadø») og skerpikjøt. Etter fullført realskole arbeidet Patursson på sorenskriveren kontor i byen, men mistrivdes og søkte heller en videreutdannelse.
Jordbruksskole I samråd med faren ble det til at han søkte en landbruksutdannelse. Faren rådførte seg med amtmann Hannes Finsen, og bad ham finne det beste lærestedet for sønnen. Finsen spurte så Det Kgl. Danske Landhusholdningsselskab, og fikk til svar at man anbefalte Páll Patursson å sende sønnen til Stend jordbruksskole i Hordaland. Dette var fordi Vestlandet var det som lignet Færøyene mest, og at elever fra Island hadde gjort tilsvarende gode erfaringer herfra. Valget av skole var allikevel noe uvanlig, da de fleste av Færøyenes unge som skulle studere pleide å søke seg til København.
I årene 1882–1884 var han elev ved Stend jordbruksskole, hvor han ble fascinert over nordmennenes kamp for å beskytte sitt eget språk mot dansk innflytelse. Det samme problemet var også aktuelt på Færøyene, hvor det færøyske språket ikke hadde noen offisiell grammatikk ennå, mens dansk var det offisielle og liturgiske språket, samt det eneste språket brukt i skolevesenet. Ellers fikk Patursson mye kunnskap om moderne landbruk og ble påvirket av den nasjonalromantiske holdningen som blomstret i Norge i 1880-årene.
Han ble senere uteksaminert som landbrukskandidat fra Ås landbruksskole i 1891.
Gårdsdrift thumb|Kirkjubøur.
Han bygslet Kirkjubøargarður i 1892 og bidro over årene til en modernisering av færøysk landbruk, blant annet med innføring av hestetrukne ploger, kjøretøy og høstemaskiner. Han studerte videre landbruk på reiser til Norge og Skottland. I årene 1892–1898 holdt han landbruksskole hjemme på gården, hvorfra over 40 elever ble uteksaminert. Like etter 1900 var det meste av jordbruket på Paturssons eiendom konsentrert på markene Úti á Bø. Her var det gode gress-, havre-, bygg- og potetåkre, samt enkelte partier med rotfrukter.
Han var medlem av Overlandvæsenkommissionen, et fagutvalg oppnevnt av det danske Landbrugsministeriet, 1891–1906.
Skogplanting Patursson brukte sine kontakter til å få den danske forstmannen C.E. Flensborg til avlegge et besøk i 1902. Formålet var å anlegge en skog (plantasje) på Paturssons eiendom, samt undersøke hvordan forholdene lå til rette for lignende prosjekter andre steder på Færøyene. Patursson viste stor interesse for skogsaken, og var ivrig etter å få begge prosjektene ut i livet, da han mente at skogen ville gagne Færøyene på mange måter.
Flensborg ankom Kirkjubøur i juli, og begynte straks å undersøke mulighetene for anleggelse av en plantasje og en planteskole på Paturssons utmarksområder. Flensborg besøkte senere Klaksvík, Viðareiði, Leirvík, Gøta, Sólmundarfjørður og Toftir, hvor han så på en del hager og mindre plantasjer.
Utredninger i kommunestyret i Tórshavn og Lagtinget, med Patursson, Flensborg og amtmann Christian Bærentsen som sterke pådrivere, endte til slutt med vedtak om årlige bevilgninger til «Fremme av Plantningssagen paa Færøerne». Flensborg så imidlertid med bekymring på en planteskoles utsikter, da det ikke fantes noen sakkyndig færøying til å drifte en slik skole. Det ble heller aldri noe av en slik skole, men selv om plantingsforsøket i Kirkjubøur ikke var særlig vellykket, la det grunnlaget for Flensborgs andre prosjekter på Færøyene.
Etterslekt
thumb|left|Guðny og Jóannes Patursson i hagen hjemme i Kirkjubøur. thumb|Jóannes Patursson med familie i 1898.
Jóannes giftet seg med Guðny Eiriksdóttir fra Karlsskála på Island. Eldstesønnen Páll Patursson (1894–1967) overtok gården etter sin far, og etter hans død ble den drevet av sønnen Jóannes Patursson (død 1973), som hadde sønnene Tróndur Patursson og Páll Patursson. Sistnevnte var kongsbonde frem til han overdro gården til sønnen Jóannes Patursson, som er dagens kongsbonde og 17. generasjon Patursson på gården.
Elinborg (født 1907), datter av Jóannes og Guðny, var gift med juristen Bjarni Dahl fra Vágur og bosatt i København. En annen datter var gift med Pauli Dahl.
Jóannes og Guðnys yngste sønn var Erlendur Patursson (1913–1986), som ble en viktig, men også kontroversiell, politiker for Tjóðveldisflokkurin. Erlendur Patursson var en minst like stor tilhenger av færøysk selvstyre som sin far, men var imidlertid sosialist.
Jóannes Patursson er dessuten oldefar på farssiden til forfatteren Rói Patursson.
Julemøtet og Føringafelag thumb|Patursson på frimerke fra 1984
Patursson var en av de ni innbyderne til Julemøtet i 1888. En senere berømt annonse ble dermed trykket i Dimmalætting den 22. desember 1888, og en stor flokk mennesker samlet seg i Lagtingshuset den 26. desember. Det ble holdt taler, diskutert og sunget færøyske sanger. Formålet med møtet var å diskutere «hvordan færøysk språk og kultur kan beskyttes».
Størst inntrykk gjorde allikevel et nyskrevet dikt, «Nú er tann stundin komin til handa» («Nå har tiden kommet for å handle»), skrevet for anledningen av den unge Patursson. Patursson var imidlertid for blyg til å fremføre diktet selv og overlot dette til den eldre vennen Rasmus Effersøe. Første vers i diktet var som følger: «Nú er tann stundin komin til handa á hesum landi, at vit skulu taka lógvatak saman máli til frama.» («Nå har tiden kommet for å handle i dette landet, hvor vi må ta hverandre i hånden for å fremme vårt språk»). «Nú er tann stundin» har siden blitt et symbolsk uttrykk for hele perioden. Effersøe var på dette tidspunktet redaktør i Dimmalætting, og i ettertid blir Effersøe og Patursson i kompaniskap regnet som selve drivkraften bak selvstyrearbeidet.
26. desember var en ekte uværsettermiddag, og derfor ble mange fra mer avsidesliggende bygder hindret i å reise til Tórshavn. Derfor ble det kalt inn til nytt møte den 6. januar 1889, hvor man stiftet Føringafelag. Føringafelag fikk et prinsipprogram bestående av to punkter: At det færøyske språket skal gjenvinne sin ære og verdighet. At færøyinger må holde sammen og utvikle seg på alle områder, slik at de kan klare seg selv.
Patursson ble etter hvert, etter hjemkomsten fra Norge, en lederskikkelse i den nye færøyske nasjonale bevegelsen.
Norgesvenn thumb|Magnuskatedralen på frimerke fra 1988
Helt fra tiden som elev ved Stend landbruksskole i Fana, var Patursson en varm norgesvenn. Han arbeidet for sterkere kulturelle bånd mellom Færøyene og Norge og var medlem av det norske Vestmannalaget. Han pleide å dra innom Bergen på hjemveien etter å ha møtt på Landstinget i København og talte da i Vestmannalaget.
I 1911 arrangerte man et Norrønstevne, da 68 nordmenn og islendinger la fra kai i Bergen med dampskipet «Namsos» den 29. juni. Det var store samlinger i Tórshavn og Kirkjubøur, og det ble avholdt messe i Magnuskatedralen. Hovedtalerne var Jóannes Patursson og C.B. Bugge, rådmann i Bergen og formann i Vestmannalaget, og ellers var det også tale ved Símun av Skarði. Som et resultat av stevnet ble det etablert en egen Norrønnemnd som var i arbeid i mange år.
Patursson fikk forøvrig støtte fra Noregs Ungdomslag til å utgi Föroysk kvæði i 1925, etter forslag fra professor Nikolaus Gjelsvik på ungdomslagets årsmøte i 1923. I 1923 talte dessuten Patursson for Færøyenes tilslutning til Norge, som et alternativ til fullt færøysk selvstyre.
I april 1931 ble vennskapsforeningen Norsk-færøysk lag stiftet på et møte i Oslo.
Lagtinget og Rigsdagen Tidlig arbeid thumb|Lagtingshuset i 1906 thumb|Lagtingssalen omkring 1900 thumb|Bringsnagøta på Tinganes i Tórshavn i 1890-årene.
Patursson ble valgt inn på Lagtinget fra Suðuroy i 1901. Hans mål var identiske med Føringafelags: Å gjenreise det færøyske språkets ære, og at færøyinger må holde sammen og utvikle seg på alle områder, slik at de kan klare seg selv.
Han ble samme år også valgt til Folketinget, hvor han tilsluttet seg Venstrereformpartiets folketingsgruppe. Patursson vant alle valgkretsene bortsett fra Eysturoy, som var den mest konservative kretsen og også den hvor Højre-kandidaten Jógvan Poulsen var hjemmehørende. Den konservative avisen Dimmalætting konstaterte allikevel: «Hvorom alting er, så forekommer det os, at de konservative kræfter på Færøerne må føle sig tilfredse med – når det skulle vælges en kandidat af oppositionen – at denne blev Færøernes største godsbesidder.» På forhånd hadde Dimmalætting trykt innlegg fra blant andre fogd Engelstoft, som mente at det var «utilrådeligt at stemme på Tingakrossurs kandidat, kongsbonde J. Patursson.» Engelstoft ytret åpent at han var krenket av Jóannes og Sverri Paturssons sammenligning av Danmarks fremferd på Færøyene med Preussens behandling av Sønderjylland, og skrev at Paturssons eventuelle innvalg på Folketinget ville «blive en sørgelig dag for både færinger og danske.» Dimmalættings advarsler stoppet allikevel, som kjent, ikke velgerne.