Juan Carlos I, eller Juan Carlos Alfonso Víctor María de Borbón y Borbón-Dos Sicilias, norsk form Johan Karl I, (født 5. januar 1938 i Roma i Italia) var Spanias regjerende konge fra 1975 til han i 2014 abdiserte til fordel for sin sønn. Han beholdt ved abdikasjonen tittelen konge og tiltaleformen majestet.

Francisco Franco utpekte i 1969 Juan Carlos til sin etterfølger. Ved Francos død i 1975 ble Juan Carlos konge og statssjef. Sammen med Adolfo Suárez som ble utnevnt til statsminister i 1976, startet han prosessen som gjorde Spania til et konstitusjonelt monarki. I 1981 satte Juan Carlos ved sin inngripen stopper for et antidemokratisk statskupp.

Den 2. juni 2014 gjorde kong Juan Carlos det kjent at han ønsket å abdisere. I henhold til grunnlovens paragraf 57, 5 må suksesjon ved abdikasjon ordnes ved lov vedtatt av parlamentet og med ikrafttredelse ved offentliggjøring. Etter at loven ble vedtatt i begge kamre, sanksjonerte Juan Carlos 18. juni 2014 loven om sin egen abdikasjon. Sønnen Felipe overtok tronen torsdag 19. juni 2014.«Coronation of Prince Felipe to take place on June 19», El Pais, 3. juni 2014.

Bakgrunn mini|Prins Juan Carlos i 1971 Kong Juan Carlos I ble født i eksil. Han er eldste sønn av Juan, greve av Barcelona, og barnebarn av kong Alfonso XIII, Spanias siste konge før avskaffelsen av monarkiet i 1931 og innføring av Den andre republikk.

Hans yngre bror Alfonso ble drept av et vådeskudd i hodet da han var 14 år. I rommet sammen med Alfonso var Juan Carlos og Viktor Emanuel av Napoli, begge 18 år. Hva som skjedde har ikke blitt kommentert av kongefamilien før biografien Juan Carlos I d'Espagne: Réconciliation ble utgitt i 2026, 70 år etter uhellet, hvor Juan Carlos innrømmer at det var han som holdt våpenet da skuddet gikk av.

Tronfølger General Francisco Franco erklærte Spania som monarki i 1947. Dette ble omtalt som en gjeninnføring av monarkiet, og Franco inngikk en avtale med tronpretendenten, Juan, om at begge sønnene hans, Juan Carlos og den yngre Alfonso, skulle utdannes i Spania. I 1969 utnevnte Franco Juan Carlos til sin etterfølger for å sikre regimets framtid. Hans far, Juan, som var den de spanske monarkistene foretrakk, ble dermed forbigått, mens utnevnelsen ble vel mottatt blant konservative. Av opposisjonen på venstresiden ble prinsen derimot ansett som en marionett for Franco.William D. Phillips jr. og Carla Rahn Phillips: A Concise History of Spain, Cambridge: Cambridge University press, 2010, s. 274–275.

Ved utnevnelsen til tronfølger erklærte Juan Carlos sin lojalitet til det fascistiske regjeringspartiet Movimiento Nacional. Under Francos styre hadde han en rekke representative oppgaver og fungerte også som statsoverhode i kortere perioder. Etterhvert hadde han også samtaler med opposisjonen med tanke på framtidige reformer, men Franco avviste at Juan Carlos på noen måte var illojal mot hans visjoner for landet.

Konge og demokratisering Franco døde 20. november 1975 og Juan Carlos ble konge og statssjef. Den 22. november avla kongen ed og sverget å forsvare Movimiento Nacionals prinsipper. Samtidig la han vekt på at han ville arbeide for å bygge bro over splittelsen borgerkrigen hadde skapt og for sosial forsoning.Simon Barton: A History of Spain, 2. utgave, Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2009, s. 258. De første månedene av Juan Carlos' regjeringstid fant lite endring sted. Sammen med sine rådgivere gikk han imidlertid i gang med å planlegge reformer.Phillips jr. og Phillips, s. 281.

mini|Kong Juan Carlos med statsminister José Luis Rodríguez Zapatero fra sosialistpartiet i 2010. Kongen er øverstkommanderende for Spanias væpnede styrker. Det røde magebåndet han bærer til uniformen er tegn på hans rang som capitán general Muligheten for kursendring oppsto i juli 1976, da den Franco-tro statsministeren Carlos Arias Navarro gikk av. Kong Juan Carlos utnevnte den reformvennlige og pragmatiske Adolfo Suárez til statsminister, også han fra El Movimiento Nacional. Med kongens støtte ble en liberaliserings- og demokratiseringsprosess satt i gang.Barton, s. 259. Kong Juan Carlos bidro i prosessen med både offentlig og privat støtte og arbeidet for å få landets militære til å støtte demokratiseringen.Phillips jr. og Phillips, s. 282. Frie valg ble avholdt i 1977 og året etter fikk Spania en ny, demokratisk grunnlov som gjorde landet til et konstitusjonelt monarki. Kongen sanksjonerte grunnloven 27. desember 1978.

I lys av demokratiseringsprosessen frasa kongens far seg i 1977 sin arverett til Spanias trone.«Borbón y Battenberg, Juan de. Conde de Barcelona (1913-1993)», La web de las biografías.

Overgangen til demokrati var likevel ikke sikret. Spania opplevde økende politisk vold særlig fra baskiske separatister og Franco-tro motstandere av demokratiseringsprosessen, de siste støtte av en rekke personer som alle hadde beholdt sine viktige posisjoner og som ønsket seg tilbake til tidligere tiders tilstand. En avdeling av Sivilgarden under ledelse av Antonio Tejero forsøkte 23. januar 1981 å gjøre statskupp. Kong Juan Carlos grep inn og kuppet ble raskt slått ned. Som øverstkommanderende for landets væpnede styrker fordømte kongen kuppforsøket og ga ordre om at de væpnede styrker skulle holde seg i ro.Barton, s. 263: «That the coup was quickly snuffed out was thanks in large part to the timely intervention of King Juan Carlos who, as Commander-in-Chief of the armed forces, condemed the insurrection and ordered troops to remain in their barracks». Etter å ha forsikret seg om støtte fra militære sjefer, holdt kongen en fjernsynstale der han stilte seg bak demokratiet og ga kuppmakerne ordre om å overgi seg.Phillips jr. og Phillips, s. 284.

Tittel I henhold til grunnloven er monarkens tittel «konge av Spania». Grunnloven tillater at også andre titler tilknyttet Spanias krone kan benyttes.Jf. paragraf 56.2 i Spanias grunnlov, engelskspråklig versjon offentliggjort av Deputertkongressen: «His title is that of King of Spain, and he may use the other titles appertaining to the Crown.» Historisk har Spanias konger ført tittelen «katolske majesteter», samt en lang rekke titler for land og områder spanske monarker har regjert eller gjort krav på: Konge av Castilla, León, Aragón, De to sicilier, Jerusalem, Navarra, Granada,Toledo, Valencia, Galicia, Mallorca, Menorca, Sevilla, Sardinia, Córdoba, Corsica, Murcia, Jaén, Algarve, Algeciras, Gibraltar, Kanariøyene, Øst- og Vestindia, øyer og fastland i verdenshavet, erkehertug av Østerrike, hertug av Burgund, Brabant og Milano, greve av Habsburg, Flandern, Tyrol og Barcelona, herre av Bizkaia og Molina. Denne lengre tittelen gikk ut av bruk på 1800-tallet.«The Monarchy through the History of Spain», Spanias kongehus.

Abdikasjon

Juan Carlos' avgang kom etter skandaler som gjorde at han i løpet av få år tapte den politiske kapital han hadde opparbeidet i mellom 1975 og 1981. I 2011 ble kongens svigersønn Iñaki Urdangarin anklaget blant annet for korrupsjon av offentlige midler, noe han senere også ble dømt for. I 2012, midt under finanskrisen, ble det kjent at kong Juan Carlos hadde vært på elefantjakt i Botswana med sin elskerinne, Corinna Larsen. Kongens popularitet sankt dramatisk.

Den 2. juni 2014 gjorde han det kjent at han ønsket å abdisere.«Spanias kong Juan Carlos abdiserer fra tronen», Aftenposten, 2. juni 2014. Besøkt 2. juni 2014. I henhold til grunnlovens paragraf 57, 5 må suksesjon ved abdikasjon ordnes ved organisk lov vedtatt av parlamentet og med ikrafttredelse ved offentliggjøring i Boletín Oficial del Estado.«Así es el proceso de abdicación», El Mundo, 2. juni 2014. Deputertkongressen ga støtte til en lov som godkjenner abdikasjonen i en avstemning 11. juni 2014. Loven fikk støtte fra Partido Popular (PP) og Partido Socialista Obrero Español (PSOE). 299 deputerte (87,7 %) stemte for, mens 19 stemte mot (5,6 %) og 23 avholdt seg fra å stemme (6,7 %).«Spain Felipe: MPs back royal succession», BBC News, 11. juni 2014. Senatet vedtok 17. juni 2014 lovforslaget med 233 stemmer for, fem mot og 20 avholdende.«El Senado aprueba la ley de abdicación del Rey con un 90% de apoyo», ABC, 17. juni 2014 Den 18. juni 2014 sanksjonerte kong Juan Carlos loven om sin egen abdikasjon.«El Rey estampa la firma de su propia abdicación», El Pais, 18. juni 2014.

I forbindelse med abdikasjonen og Felipes overtakelse av tronen oppsto det debatt om statsformen. En meningsmåling utført for avisen El País viste at 62 % ønsket folkeavstemning om statsformen. Samtidig ga 49 % uttrykk for støtte til monarki, mens 36 % ønsket republikk. En annen meningsmåling, utført for avisen El Mundo, viste at 55,7 % støttet monarkiet. Støtten til monarkiet var størst blant PPs velgere, der 80,3 % ville beholde statsformen. Også et flertall av PSOEs velgere, 52,7 %, støttet monarkiet.«La abdicación apuntala la imagen de la Familia Real», El Mundo, 8. juni 2014. 76,4 % av de spurte ga uttrykk for at kongen hadde fattet en riktig beslutning ved å abdisere. 65 % ga samtidig uttrykk for at de hadde et positivt inntrykk av kong Juan Carlos, opp fra 41,3 % i januar 2014.«La Corona gana apoyo y el 73% cree que Felipe VI será buen Rey», El Mundo, 8. mai 2014.

Spanias regjering vedtok 13. juni 2014 at Juan Carlos har tittelen konge og tiltaleformen majestet også etter abdikasjonen.«Don Juan Carlos y Doña Sofía tendrán vitaliciamente los títulos de Rey y Reina con carácter honorífico», Spanias regjering.

I 2019 fratok kong Felipe sin far apanasjen og frasa seg all arv fra farens fond i skatteparadiser. I 2020 forlot Juan Carlos Spania og gikk i frivillig eksil i De forente arabiske emirater. Han var da under etterforskning av spanske og sveitsiske myndigheter for sin utenlandsformue.

Ekteskap og barn mini|Dronning Sofia og kong Juan Carlos i 2005 Kong Juan Carlos giftet seg med den greske prinsessen Sofia i 1962. De har tre barn: Prinsesse Elena (f. 1963) Prinsesse Cristina (f. 1965) Kong Felipe VI (f. 1968)

Utmerkelser Kong Juan Carlos var ordensherre for de spanske ordener, blant annet den spanske utgaven av Ordenen det gylne skinn, Karl IIIs orden og Maria Luisa-ordenen.«Juan Carlos I. Rey de España (1938-VVVV)», La web de las biografías.

Juan Carlos ble i 1982 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han ble i 1979 ridder av den svenske SerafimerordenenPer Nordenvall: Kungliga Serafimerorden, 1748–1998, Stockholm: Kungl. Maj:ts Orden, 1998, s. 538–539. og i 1980 ridder av den danske Elefantordenen.Jørgen Pedersen: Riddere af Elefantordenen 1559–2009, Odense: Syddansk Universitetsforlag, 2009, s. 415. Han ble i 1982 tildelt Karlsprisen.Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014 I 1988 ble han ridder av den britiske Hosebåndsordenen.«Members of the Order of the Garter», Storbritannias kongehus. I 2001 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.Lista osób odznaczonych w latach 1992-2005 , oversikt over ordensutnevnelser til Den hvite ørns orden fra Polens president.

Referanser

Litteratur Vilallonga, José Luis de: Kong Juan Carlos: samtaler, Oslo: Scanbok, 1993. ISBN 8259012049. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket

Eksterne lenker

Spanias kongehus (spansk, engelsk, katalansk, baskisk, galisisk, valensiansk)

Kategori:Spanske monarker Kategori:Spanske seilere Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 1972 Kategori:Seilere under Sommer-OL 1972 Kategori:Huset Bourbon Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden Kategori:Den hvite ørns orden Kategori:Riddere av Elefantordenen Kategori:Mottakere av Dannebrogordenen‎ Kategori:Serafimerordenen Kategori:Hosebåndsordenen Kategori:Karlsprisen Kategori:Personer fra Roma Kategori:Personer fra San Sebastián Kategori:Personer fra Madrid Kategori:Mottakere av Nansenprisen Kategori:Mottakere av den internasjonale Simón Bolívar-prisen Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)