Kim Il-sung (1912–1994) var Nord-Koreas leder fra han utropte den totalitære ettpartistaten i 1948 og til sin død i 1994. Han satt lengst av de kommunistiske statslederne under den kalde krigen. Offisielt hadde han titlene som statsminister og president i Nord-Korea samt formann og generalsekretær i Koreas arbeiderparti.
Han forsøkte, med støtte fra Sovjetunionen og Kina, å erobre Sør-Korea i 1950. De ble slått tilbake av en FN-styrke anført av USA. Kampene i Koreakrigen endte med en våpenhvileavtale og nært uendrede grenser i 1953.
Persondyrkelsen av Kim Il-sung fikk en kvasireligiøs form. Han hadde en rekke mer eller mindre offisielle titler, slik som «den store leder», «den store marskalk» og «den store sol».
Han gjorde Nord-Korea til verdens mest militariserte og lukkede land. All opposisjon ble rensket ut. Det er anslått at 1,6 millioner nordkoreanere mistet livet på grunn av forfølgelse under Kim Il-sung, ikke medregnet ofre for krig eller sult.
Nord-Korea forble avhengig av bistand fra Sovjetunionen. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, brøt Nord-Koreas økonomi sammen. Forsyningsproblemene kulminerte etter Kims død i den store hungersnøden i Nord-Korea 1994–1998.
Kim Il-sung ble erklært «evig president» i Nord-Korea etter sin død, mens makten gikk videre til hans sønn, Kim Jong-il. Kim Il-sungs balsamerte levninger ligger i en glassarkofag i Kumsusan minnepalass.
Tidlige år Kim Il-sungs liv før han ble Nord-Koreas leder er lite klarlagt. Mange av opplysningene i hans selvbiografiske verker og offisielle nordkoreanske biografier er overdrevne eller upålitelige.
Han vokste opp og ble angivelig født i Mangyongdae, en landsby som nå er sammenvokst med Pyongyang. Kims fødenavn var Kim Sŏng-ju (Kim Seong-ju). Han hadde to brødre. Faren drev noe undervisning, kontorarbeid og hadde kjennskap til urtemedisin. Faren hadde stort sett inntekter nok til å brødfø familien.
Begge foreldrene var protestantiske kristne og engasjerte i diakoni og misjon. Faren gikk bibelskole hos amerikanske misjonærer, og moren var prestedatter. Den unge Kim skal også selv ha vært med i menighetsarbeid. Den kristne oppveksten blir bortforklart i Kims selvbiografi.
Landflyktighet og geriljakrig i Mandsjuria Korea var lenge under Japans innflytelse, og landet ble okkupert to år før han ble født (se Japans kolonisering av Korea). I 1920-årene flyktet familien, som mange andre koreanere, til det selvstyrte Mandsjuria, sannsynligvis for å unnslippe politisk forfølgelse og sult og kanskje for å drive misjon.
Mens de bodde i Mandsjuria, fikk Kim kinesisk skolegang. Da han var i slutten av tenårene, sluttet han seg til en kommunistisk ungdomsgruppe i Jilin. Gruppen ble avslørt og rullet opp, og Kim ble arrestert og fengslet i flere måneder i 1929.
I 1932 tok japanerne kontroll over Mandsjuria og opprettet marionettstaten Mandsjukuo. Samme år ble Kim tatt opp som medlem av Det kinesiske kommunistiske parti, etter å ha blitt anbefalt av en annen eksilkoreaner.
Han ble med i antijapanske geriljagrupper, som skal ha stått i forbindelse med Det kinesiske folkets nasjonale frelseshær, ledet av den tidligere fredløse banditten Wang Delin. Senere gikk den opp i en større enhet, Den forente nordøstlige antijapanske hær, som var forbundet med kommunistpartiet. Det var i denne perioden at han tok Kim Il-sung – «(den som blir til) solen» – som dekknavn.
Kim ble politisk kommissær for en avdeling på rundt 160 mann. Kims viktigste mentor var Wei Zhengmin, som kom til å påvirke ham ideologisk. Koreanerne ble ikke bare forfulgt av japanske politistyrker, men ble også møtt med mistenksomhet av kinesiske kommunister. Kim vant kinesernes tillit og unngikk mistanker om å være japansk infiltratør. Han skal også ha skjermet en del av sine landsmenn. Kims avdeling gjorde i 1937 et anslag ved den mandsjurisk-koreanske grensen ved Pochon, men trengte aldri lengre inn i Korea.
Inn i Den røde armé; Japan kapitulerer mini|Medlemmer av Den røde armés 88. infanteribrigade. Kim Il-sung er nummer to fra høyre i forreste rekke.
De lokale trefningene eskalerte i 1937 til den andre kinesisk-japanske krig. Japanerne sendte større tropper til Mandsjuria for å slå ned motstanden. Geriljakrigerne led store tap, og vinteren 1940/1941 flyktet Kim, som mange før ham, over den islagte Amurelven, grensen til det russiske fjernøsten.
Kim ble avhørt av sovjetiske myndigheter, fikk fastslått sin identitet og ble sendt på militæropplæring. Han ble kaptein og senere major i Den røde armés 88. infanteribrigade, dannet i 1942, som bestod av geriljakrigere fra Mandsjuria. Brigaden holdt til utenfor Khabarovsk. Kim ledet flere tokt inn i Mandsjuria. Mens Kim Il-sung og hans kone Kim Jong-suk bodde i Sovjetunionen, fikk de to sønner: Kim Jong-il og Kim Man-il.
De allierte bestemte under Kairokonferansen i 1943 at Korea skulle gjenoppstå som en uavhengig stat. Sovjetunionen erklærte krig mot Japan i august 1945 og møtte lite motstand da de inntok Pyongyang. Japan kapitulerte i september, og Korea ble delt i to midlertidige okkupasjonssoner. Sovjetunionen besatte den nordlige og USA den sørlige. Demarkasjonslinjen mellom okkupasjonssonene ble trukket langs den 38. breddegrad (se delingen av Korea).
Kims brigade ble ikke satt inn i de kortvarige kampene mot japanerne. Avdelingen ble oppløst, og de fleste herfra ble satt inn til å bistå sovjetiske kommandanter i det okkuperte Mandsjuria og Korea. Kim Il-sung ble nestkommanderende ved okkupasjonsstyret i Pyongyang.
En nyttig alliert i Pyongyang mini|Kim Il-sung og sovjetiske offiserer under et massemøte i Pyongyang i oktober 1945.
Sovjetunionen hadde sett for seg den koreanske nasjonalisten Cho Man-sik som leder for en marionettregjering, men fikk ham ikke til å samarbeide på sine premisser. Lokale kommunister, som Park Hon-young, hadde liten støtte.
Flere tidligere offiserer i Den røde armé har hevdet at sovjetunionens leder Josef Stalin utså Kim Il-sung til regjeringsleder allerede før han ble sendt til Pyongyang. Kim var godt kjent for dem, og han hadde ikke bånd til den lokale kommunistiske bevegelsen. Geriljakrigeren Kim Il-sungs bragder var også kjent for en god del koreanere.
I løpet av høsten 1945 kom Kim inn i ledelsen for den nordkoreanske delen av Koreas kommunistparti. Den nordkoreanske fløyen hadde begrenset kontakt med sine partifeller i sør. Kommunistene i nord dannet så Nord-Koreas arbeiderparti. I februar 1946 utnevnte det sovjetiske okkupasjonsstyret ham til formann i Nord-Koreas provisoriske regjering. Den virkelige makten lå fortsatt hos sovjeterne, som ønsket å skape en kommuniststat innenfor sin innflytelsessfære. De forsynte nordkoreanerne med militær ekspertise, våpen og materiell, og paramilitære grupper ble i 1948 omdannet til Den koreanske folkearmé.
Opprinnelig så man for seg felles valg i de to okkupasjonssonene, kontrollert av FN, men i 1948 ble Nord- og Sør-Korea proklamert som selvstendige stater. Begge anså seg for å være den eneste lovlige regjeringen for hele Korea. Kim Il-sung ble statsminister i Nord-Korea, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea. Kort tid etter begynte en personkultus rundt Kim, med persondyrkingen av Stalin som forbilde.
Under den sovjetisk okkupasjonen ble Nord-Korea ble lukket for omverdenen. Jordbruket ble kollektivisert, og de som motsatte seg kollektiviseringen eller kommunistregimets styre, eller ble mistenkt for å ha vært japanske kollaboratører, ble systematisk forfulgt. En rekke politiske og sivile forbrytelser ble straffet med døden. Hundretusener av nordkoreanere flyktet sørover før eller under Koreakrigen.
Koreakrigen (1950–1953) mini|Kim Il-sung undertegner våpenhvileavtalen i Koreakrigen.
Avstanden mellom nord og sør økte. Det nordkoreanske lederskapet overvurderte kommunistenes støtte i sør og hva de kunne oppnå med militære midler. Kim besøkte Moskva så tidlig som i mars 1949 for å søke Stalins støtte til å angripe den sørlige delen av Korea. Stalin nølte, men tidlig i 1950 var ikke USA lenger alene som atomvåpenmakt. Ettersom USA ikke hadde intervenert i borgerkrigen i Kina, antok Stalin at USA heller ikke ville intervenere i Korea. Stalin støttet et angrep, så lenge kommunist-Kina forpliktet seg til å bidra med forsterkninger. Kim møtte Kinas leder Mao Zedong i mai 1950. Mao skal ha vært urolig for å havne i direkte konflikt med USA, men var selv avhengig av Stalins godvilje.
Koreakrigen brøt ut i juni 1950, da nordkoreanske styrker krysset 38. breddegrad. Kim fremstilte angrepet som et svar på sørkoreansk aggresjon. Den sommeren okkuperte nordkoreanerne det meste av Sør-Korea, bortsett fra området rundt Busan i sørøst. I september fikk USA støtte fra FNs sikkerhetsråd til å intervenere. USA og 15 andre FN-medlemsstater iverksatte en stor landgang i Incheon og et fremstøt fra Busan. Måneden etter gikk FN-styrkene inn i Nord-Korea og besatte Pyongyang. Kim måtte flykte nordover mot den kinesiske grensen.
I oktober 1950 gikk Kina inn på Nord-Koreas side i krigen, og FN-styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake. Deretter var krigen mest en kinesisk-amerikansk konflikt på koreansk territorium. Nordkoreanerne og kineserne kivet om å ha kommandoen over sine felles styrker. Kim så ingen muligheter for en nordkoreansk seier, og han ønsket en våpenhvile så snart som råd. Mao og Stalin ville fortsette krigen for å binde opp USA i Øst-Asia.
Våpenhvileavtalen av juli 1953 etablerte en demilitarisert sone langs den 38. breddegrad, som siden har vært grensen mellom Nord- og Sør-Korea. Koreakrigen svekket Sovjetunionens innflytelse i Nord-Korea, og Kina fylte ikke dette tomrommet. Kim fremstilte seg selv som seierherre, som hadde avverget et invasjonsforsøk. Persondyrkelsen av Kim ble sterkere. Anslagsvis 1,5 millioner nordkoreanere og 1 million sørkoreanere mistet livet i krigen.
Maktkonsentrasjon og terrorvelde mini|Møte i Nord-Koreas arbeiderparti i 1946. Kim Il-sung i midten, og til høyre for ham sitter Kim Du-bong, som ble offer for en av Kims mange utrenskninger.
Kim Il-sung var en dyktig renkespiller, og han klarte i løpet av 1950-årene å utslette alle utfordrere innenfor Koreas arbeiderparti. Straks etter Koreakrigen ble lederene for den tidligere kommunistiske undergrunnsbevegelsen i Korea under japansk styre, mange av dem fra Sør-Korea, utsatt for falske anklager og henrettet.
Under partikongressen i 1956 ble Kim Il-sung forsøkt avsatt av «Yan’an-fraksjonen», tidligere eksilkoreanere i Kina, og en mer Moskva-tro fraksjon. De ønsket en «avstalinisering», slik som i Sovjetunionen etter Stalins død. Kims fraksjon beholdt kontrollen og ekskluderte sine motstandere. Kim rehabiliterte noen av kadrene etter press fra Kina og Sovjetunionen, men gjenopptok forfølgelsene i 1957, etter opptøyene mot kommunistregimene i Polen og Ungarn.
I midten av 1960-årene hadde Kim-fraksjonen sikret seg flertall på alle nivåer i partihierarkiet. Forfølgelser av høytstående kadrer og offiserer, anklaget for «fraksjonering», forekom også i årene som fulgte.
I 1958 begynte en grundig kartlegging av alle nordkoreanere, der alle innbyggere ble nøye klassifisert etter deres politiske pålitelighet. De tre offisielle og likestilte samfunnsklassene var «arbeidere», «bønder» og «intellektuelle», men den enkeltes egentlige klassetilhørighet – enten «kjerneklassen», «den ubestemte klassen» eller «fiendeklassen» – var hemmelig og arvelig. Det ble etablert et angiversystem, og antatte statsfiender og deres slektninger (se Sippenhaft) ble forvist til de mest brutale konsentrasjonsleirene (kwalliso-systemet). Fangene ble utsatt for kulde, sykdom, sult, mishandling og medisinske eksperimenter.