miniatyr|B-24 Liberator bygges av Ford i 1942. miniatyr|«Queenie» – en B-24J-5-FO Liberator bygget ved Willow Run tilhørende 707. bombardment skvadron, 446. bombardementgruppe, Eighth Air Force – på et bombetokt over Aschaffenburg i Tyskland 25. februar 1945 mot jernbanen av hensyn til bygninger på verftet. Willow Run Airport ligger i Van Buren Charter Township og Ypsilanti Township«Township Map .» Ypsilanti Township. Retrieved on June 22, 2009.«Van Buren township, Wayne county, Michigan .» U.S. Census Bureau. Retrieved on October 28, 2009. i nærheten av Ypsilanti i Michigan i USA, og brukes til fraktflygning, firmaflygninger, og som småflyplass. På grunn av sin nærhet til Detroit Metropolitan Wayne County Airport, har ingen store flyselskaper planlagt flyruter til og fra Willow Run.
Den er inkludert i Federal Aviation Administration (FAA) Nasjonal Plan for integrerte flyplasser for 2017–2021, der den er kategorisert som en nasjonal reserveflyplass.
Flyplassen ble åpnet i 1942. «Willow Run» var synonymt med den amerikanske industriens innsats som bidro mye til de alliertes seier i andre verdenskrig. Ford Motor Company drev en stor flyfabrikk ved flyplassen. Willow Run-fabrikken bygde til sammen 8 685 B-24 Liberator tunge bombefly, før nedleggelsen i april 1945. Willow Run produserte flere Liberator enn noen andre anlegg.
Oversikt Willow Run Airport har tre rullebaner, et kontinuerlig bemannet FAA-kontrolltårn og amerikansk tollkontroll. Den er en av to anlegg som drives av Wayne County Airport Authority, det andre er Detroit Metropolitan Wayne County Airport, som erstattet Willow Run som den store kommersielle flyplassen for regionen. Fraktselskapene Kalitta Air og National Airlines er basert på Willow Run Airport.
Historie høyre|miniatyr|Postkort som viser Willow Run-terminalen, med den tidligere bombeflyfabrikken til høyre i bakgrunnen (ca. 1946–1955). Willow Run flyplass ble oppkalt etter en liten bekk som rant gjennom marken og skogen frem til slutten av 1930-tallet. Bilpionéren Henry Ford kjøpte eiendommen som ble flyplassens rullebaner og taxebaner i 1931, og brukte den i nesten et tiår som jordbruksland for et «sosialt byggeprosjekt» og eksperiment som brakte bygutter til Willow Run Farm for å lære om natur, landbruksoppgaver og landlig livsstil. Beboerne i Willow Run Farm plantet, stelte og høstet avlinger, så vel som de drev en lønnesirupbedrift og solgte sine produkter fra gården på markedet. I den prosessen lærte guttene selvdisiplin og verdien av hardt arbeid, og dro nytte av den friske luften, som de ikke hadde vært i stand til å oppleve mens de vokste opp i overfylte byer.History of Willow Run Airport
Andre Verdenskrig Se Willow Run artikkelen for flere detaljer om produksjonen på stedet.
Følgene av andre verdenskrig i Europa og slaget om Frankrike i 1940 skremte mange i USA, og på tross av amerikansk nøytralitet, begynte flere offentlige tjenestemenn å forberede seg på muligheten av et USA-engasjement. Henry Ford, som selv var en isolasjonist, fikk våren 1941 en kontrakt for å bygge Consolidated B-24 Liberator tungt bombefly for Army Air Forces, på lisens fra flyets konstruktør, Consolidated Air. Han valgte stedet Willow Run Farm og begynte å bygge en massiv industribedrift som ble Willow Run produksjonsanlegg. Arkitekten Albert Kahn tegnet det viktigste bygget som hadde 330 000 m² gulvplass, og et samlebånd på over en kilometer langt. Det var antatt å være den største under ett tak noe sted i verden.
For å møte den forventede etterspørselen etter B-24, etablerte den føderale regjeringen tidlig i 1941 Liberator produksjonsprogram. Ford sluttet seg til programmet kort tid etterpå. Selv om Ford Trimotor hadde vært en suksess i 1920-årene, hadde selskapet siden holdt seg borte fra luftfarten, og i utgangspunktet fikk Ford i oppdrag å bygge B-24-komponenter, mens monteringen ble utført på dets Fort Worth-anlegg, eller av andre, som Douglas Aircraft Company ved sitt anlegg i Tulsa i Oklahoma. Men i oktober 1941 fikk Ford tillatelse fra konsolidatet og arméen til å bygge komplette Liberator på egen hånd i sitt nye Willow Run-anlegg.Lloyd, Alwyn T. (1993), Liberator: America's Global Bomber, Pictorial Histories Publishing Co, Inc, O'Leary, Michael, (2003), Consolidated B-24 Liberator (Osprey Production Line to Frontline 4), Osprey Publishing, Selv da tok det nesten et år før den første ferdige Liberator forlot fabrikken.
Willow Run-anlegget var gigantisk. Det dekket 200 000 m² og var nesten en kvart mile (400 m bredt) og en halv mile (800 m) langt. Samlebåndet hadde en 90-graders sving omtrent halvveis. Det ble antydet at dette var for å unngå skatt på flyplassens taxebaner, mens andre hevdet at Fords byggeledere forsøkte å holde anlegg og utstyr inne i Washtenaw County hvor eiendomsskatten var lavere enn nabofylket, Wayne County.Herman, Arthur. Freedom's Forge: How American Business Produced Victory in World War II, p. 229, Random House, New York, NY, 2012. .
Bygging av Liberator Den første Ford-bygde Liberator rullet ut av Willow Runs samlebånd i september 1942. Disse ble omgjort til B-24E. Få, om noen av disse, ble brukt i kamp. I stedet ble de brukt i treningsskvadroner.Davis, Larry, (1987), B-24 Liberator in Action - Aircraft No. 80, Squadron/Signal Publications Inc.
Willow Run bombeflyfabrikk hadde mange problemer ved oppstart, delvis på grunn av tenkemåter og tekniske ferdigheter for både ledelse og arbeidere som var vant til kravene i bilbygging. De fant det vanskelig å tilpasse seg den høye presisjonen som krevdes i flyproduksjonen.Herman, Arthur. Fredom's Forge: How American Business Produced in World War II, pp. 219–235, Random House, New York, NY, 2012. . Anlegget i Willow Run hadde problemer med arbeidskraften, spesielt høyt fravær og rask turnover. Fabrikken lå nesten en times kjøretur fra Detroit, og krigstidens rasjonering på bensin og dekk gjorde den daglige pendlingen vanskelig. I en måned ansatte Ford 2 900, men mistet 3 100 arbeidere. Fords tjenestemenn var som regel imot fagforeninger, og Willow Run opplevde en alvorlig streik.Herman, Arthur. Freedom's Forge: How American Business Produced Victory in World War II, pp. 228-44, Random House, New York, NY, 2012. .
Willow Run fikk overført byggingen av B-24 i juni 1943, og disse var de første Willow Run Liberator i kamp. Etter et år, da fabrikken hadde begynt å bygge B-24J (fra april 1944), bestemte hæren at konsernets San Diego-anlegg og Willow Run kunne møte fremtidige krav til Liberator. Boeing B-29 Superfortress tok over en lang rekke bombeoppgaver på krigsskueplasser i Stillehavet og ingen nye B-24-enheter var programmert for fordeling i Europa, Middelhavet eller på krigsskueplasser i Kina/Burma, eller andre slike steder.
Innen høsten 1944 hadde Willow Run gått over fra B-24L til B-24M – den siste Liberator-varianten som ble produsert i et større antall. Produksjonen ved Willow Run ble avsluttet i mai 1945, etter krigens slutt i Europa. Ford hadde da bygget 6 972 Liberator-fly, og ytterligere 1 893 sett med deler ble levert til henholdsvis Consolidated og Douglas for montering, til sammen 8 685 fly.
Army Air Forces støtte og etterkrigstidens bygging På anmodning fra regjeringen, begynte Ford å desentralisere operasjoner og mange deler ble satt sammen på andre Ford-fabrikker, så vel som hos selskapets underleverandører. Mens Willow Run-anlegget konsentrerte seg om sluttmonteringen. Fords byggeledere koordinerte sine aktiviteter med en Army Air Forces support-unit, 484. basehovedkvarter og baseskvadron.AFHRA Document 00040325 Mangler ble etter hvert rettet i produksjonsprosessen, og i 1944 rullet Ford en Liberator ut fra Willow Runs samlebånd hvert 63. minutt, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken.
Etter byggingen var neste trinn i prosessen levering av flyene til skvadroner. Dette ble utført ved Willow Run av 1st Concentration Command (1st CC). 1st CC var ansvarlig for å fullføre organiseringen og utstyret til taktiske bombeskvadroner før flyene ble sendt til krigsområder i utlandet. De gjennomførte også en avsluttende inspeksjon av flyet og rettet eventuelle nødvendige siste endringer, det vil si, installerte drivstofftanker for langdistanse, fjernet unødvendig utstyr og ga det en siste sikkerhetstest.Preparing C-47s for War (Baer Field) AFHRA Document 00155775 1 Concentration Command History
Mens flyene ble gjort klare for overføring utenlands, ble besetningen for disse flyene også ivaretatt. Piloter, co-piloter, navigatører og besetningssjefer ble tildelt hvert sitt fly. Papirene ble håndtert, nødvendig spesifikke B-24 redningsutstyr ble utstedt, og noe teknisk opplæring ble gitt.AFHRA Document 00150138 AAFTC Technical Training Command
Da byggingen startet var det vanskelig å gjennomføre endringer diktert av erfaringer på de ulike utenlandske krigsskueplassene på produksjonslinjen i tide. Følgelig hadde nybygde Liberator behov for endringer til de bestemte geografiske områdene de skulle flys til. Av denne grunn ble en serie med tekniske servicesentra etablert for inkorporering av disse nødvendige endringene i nye Liberator-fly. Det var syv slike kjente endringssentra: Fort Worth, Oklahoma City på Tinker Air Force Base, Tucson Center i Davis-Monthan Air Force Base, Birmingham Depot i Alabama, Northwest Airlines Depot i Minneapolis i Minnesota, Martin-Omaha-fabrikken og Hawaiian hovedverksted på Hickam Field.
Eierskifter Selv om flyplassen i seg selv og bygninger øst for rullebaner var bygget på Henry Fords eiendom, er det uklart hvordan tomtene på den andre siden av fylkesgrensen – der fabrikken for bombeflyene senere ble liggende – ble samlet. I alle tilfelle, Henry Ford (som selv om han teknisk sett var pensjonert fra Ford Motors operasjoner før Edsels død av brucellose i 1943, hadde fremdeles noe å si i selskapets anliggender) hadde insistert på å bygge en fabrikk uten offentlig finansiering. I stedet bygde selskapet en fabrikk og solgte den til RFC-DPC, som deretter leide den tilbake til Ford for resten av krigen. Området der flyplassen lå ble overført fra Henry Fords kontroll av selskapet i juli 1944, og som solgte de til RFC-DPC kort tid etterpå.
Etterkrigstidens historie Se også Willow Run Overføring og Willow Run Montering.
Willow Run som Detroits kommersielle flyplass venstre|miniatyr|Van Buren Townships inngang. Mellom 1946 og 1947 flyttet flyselskaper som betjente Detroit fra Detroit City Airport da byen var overfylt på østsiden og til Willow Run. Wayne County begynte å utvide Detroit Metropolitan Wayne County Airport i Romulus, som var 10 km nærmere til Detroit enn Willow Run.
Willow Runs relative isolasjon ble oppmuntret av nye tilnærminger til passasjertransport til og fra flyplassen i Willow Run i 1946 etter at eieren Warren Avis grunnla Avis Rent a Car System, den første leiebildriften på en flyplass.
RFC solgte flyplassen til University of Michigan i 1947 for én dollar. Som vilkår for salget var det nødvendig at universitetet betjente flyplassen som et forskningsanlegg, og Michigan Aeronautical Research Center (senere omdøpt til Willow Run Research Center) tok over noen av flyplassens bygninger som ikke var nødvendige for kommersiell luftfartsdrift. For en tid plasserte universitetet noen av sine studenter i leiligheter som tidligere ble brukt av fabrikkarbeidere. Mange av bygningene på flyplassen ble brukt av universitetets fysikere og ingeniører i forskning for nasjonalt forsvar, herunder tidlig arbeid i anti-ballistisk missil-forsvar og fjernmåling, på et anlegg som skulle bli Environmental Research Institute of Michigan (ERIM) etter at det ble løsrevet fra universitetet i 1972.