thumb|300px|Fra Apokalypsen (Johannes Åpenbaring) i Biblia pauperum. Malt ved Erfurt i tiden rundt Den store hungersnøden. Døden "(Mors") sitter over en løve hvis lange hale ender i et flammehav (Helvete). Sult ("Fames") peker på hennes sultne munn. Den store hungersnøden i 1315-1317 var den første i serien av store kriser som rammet Europa på 1300-tallet og kostet millioner av mennesker livet. Fra rundt 1300 til midten av 1800-tallet var Nord-Europa preget av ustabilt vær og nedkjøling, forårsaket av et samspill mellom varierende solaktivitet, vulkanutbrudd og endrede havstrømmer;Norgeshistorie.no, Dominik Collet: «Den lille istiden». Hentet 23. juli 2026 fra </ref> et klart brudd på den vekst og velstand som kjennetegnet perioden fra 1000- til 1200-tallet (høymiddelalderen). Avlingene slo feil i 1315 og flere år på rad, og Europa kom seg ikke helt før i 1322.

Det regnet nærmest ustoppelig sommeren og høsten 1314, og fortsatte det meste av 1315 og 1316. Det ble dyrtid, og våren 1315 kunngjorde kong Edvard II av England et pristak på livsnødvendige matvarer. Dette hjalp ikke stort, for kjøpmennene nektet å selge så billig. Vedtaket ble dermed opphevet i Lincoln-parlamentet i 1316. Den store hungersnøden tok livet av mer enn 5% av den britiske befolkning. Situasjonen var den samme eller kanskje enda verre i fastlands-Europa.<ref>[https://www.historic-uk.com/HistoryUK/HistoryofEngland/The-Great-Flood-Great-Famine-of-1314/ Ben Johnson: «The great flood», historic-uk.com]

Storbritannia ble rammet av voldsomme regnskyll som oversvømmet jordene så kornet råtnet på markene. Korn som kom i hus, mugnet. På et godt år ga hvert såkorn syvfold tilbake; i 1315 fikk en ett modent korn for to som var sådd. Det ville gitt større utbytte å spise såkornet. I tillegg ble sauer og kveg rammet av murrain (en svært smittsom sott, kanskje munn- og klovsyke eller kvegpest). I Berwick spiste soldatene i sin nød hester som bukket under for sotten. I normale år ble slaktekjøtt saltet ned, men i alt regnet ble det umulig å tørke salt som dermed ble mangelvare. Det gikk rykter om kannibalisme; at noen stjal spedbarn for å spise dem. I 1318 kom endelig en god kornhøst, men det tok flere år å få befolkning og buskap på fote igjen.«The great famine 1315-1317», britishfoodhistory.com]</ref>

Den store hungersnøden var sentrert til Nord-Europa, fra Russland i øst til Irland i vest, fra Alpene og Pyreneene i sør til Skandinavia i nord, et område med en befolkning på kanskje 30 millioner.<ref>[https://www.medievalists.net/2019/06/great-famine/ «Great famine», medievalists.net

Bakgrunn «Hungersnød» i europeisk middelalderkontekst betydde sultedød i massiv skala. Sult og hungersnød forekom jevnlig; det var hungersnød i Frankrike i 1304, 1305, 1310, 1315-1317 («den store hungersnøden»), 1330-1334, 1349-1351, 1358-1360, 1371, 1374-75 og 1390. I England, det mest velstående kongedømmet som ble rammet av den store hungersnøden, var det sultkatastrofer blant annet i 1315-1317, 1321, 1351 og 1369. For folk flest var det vanligvis knapt med mat, og livet en relativt kort og brutal kamp for å overleve; få ble eldre enn 30-40 år. Ifølge offisielle kilder i det britiske kongehus var gjennomsnittsalderen for samfunnseliten 35,28 år i 1276. Mellom 1301 og 1325, under den store hungersnøden, var gjennomsnittsalderen 29,84, mens den under svartedauden (1348–1375) sank til 17,33.

Det middelalderske samfunnet baserte seg på jordbruksvirksomhet, og selv om Europa mellom 1000 og 1300 gjennomgikk en omfattende utvikling innenfor handel, kultur, industri og byutvikling, var kontinentet fortsatt helt avhengig av gode avlinger. Ved begynnelsen av 1300-tallet var det omfattende matproduksjon, men handelsrutene var ikke egnet ikke for stor import av brødkorn fra andre områder til Nord-Europa. Samtidig var det tegn på at befolkningen hadde nådd en øvre grense for det jorden kunne produsere.(Speculum: Vol 5, No 4, s. 345)

De store byene som vokste frem i høymiddelalderen, hadde ikke opprettet større matvarelagre med tanke på uår, men var helt avhengige av det landsbyene rundt til enhver tid kunne produsere av mat. Dårlige transportforhold – især over land – økte byenes sårbarhet.

I den varme perioden i middelalderen (perioden før 1350) nådde befolkningen i Europa høyder som enkelte steder ikke skulle overgås før på 1800-tallet (deler av Frankrike er i dag mindre befolket enn i starten av 1300-tallet). Imidlertid var utbytteforholdet for hvete (antall korn høstet per såkorn) sunket siden 1280, slik at matprisene økte. I godt vær kunne forholdet være 7:1 («syvfold»), mens det i uår kunne falle til 2:1, dvs. at for hvert såkorn som ble plantet, høstet man to korn, ett korn som såkorn og ett korn til å spise. Som sammenligning har dagens landbruk et forhold tilsvarende 200:1.

Endret værmønster, middelalderstatenes sviktende krisehåndtering kombinert med en befolkningstopp, førte til at Europa var svært sårbart for kriser. thumb|right|250px|Politisk inndeling av Europa i 1328. Den store hungersnøden Våren 1315 ble Europa rammet av uvanlig mye regn og kulde. Kornet kunne ikke modnes og ble derfor tatt innendørs i urner og potter. Høyet kunne ikke tørkes, så det manglet fôr til buskapen. Matprisene steg som følge av matmangelen. I England ble mat som ble solgt for 20 shilling på våren, priset til 40 shilling i juni. I Lorraine steg brødprisene med 320 prosent, noe bøndene ikke lenger kunne betale. Kornlagre var begrenset til adelen. Folk nyttiggjorde seg det de fant av røtter og bark, jfr barkebrød.

Det er flere dokumenterte hendelser som viser omfanget av hungersnøden. Edvard II, konge av England, stoppet ved Saint Albans den 10. august 1315, der brød ikke var å finne, hverken for ham eller hans følge. Det var en meget sjelden situasjon at kongen av England, den mest velstående nasjonen i Europa, ikke kunne spise. Frankrike, under Ludvig X, prøvde å invadere Flandern, men området var en del av lavlandene i Nederlandene, og slettene var så gjennomvåte at hæren ble nødt til å trekke seg tilbake og brenne forsyningene der de var, fordi de ikke klarte å bære dem tilbake.

Et noenlunde samtidig engelsk dikt om hungersnøden: When God saw that the world was so over proud, He sent a dearth on earth, and made it full hard. A bushel of wheat was at four shillings or more, Of which men might have had a quarter before.... And then they turned pale who had laughed so loud, And they became all docile who before were so proud. A man's heart might bleed for to hear the cry Of poor men who called out, "Alas! For hunger I die ...!" —Poem on the Evil Times of Edward II, ca. 1321 (dikt fra en ukjent kilde)

Regnet fortsatte gjennom våren 1316 å pøse ned over en europeisk befolkning som var utmattet og uten ressurser til å forsørge seg selv. Alle sosiale klasser, så vel adelsmenn som tiggere, ble rammet, mest av alt bøndene, som tilsvarte 95 % av befolkningen. For i det hele tatt å skaffe seg noen form for håp, ble ofte trekkdyrene slaktet og såkornet spist. I noen tilfeller ble barna forlatt til å forsørge seg selv (jamnfør eventyret Hans og Grete), eldre mennesker avsto frivillig fra å spise i håp om at den yngre generasjon skulle overleve. Årbøkene fra denne tiden beretter om flere tilfeller av kannibalisme.

Hungersnøden nådde sitt toppunkt i 1317; men den sommeren gikk endelig været tilbake til sitt normale mønster. Likevel var folk på denne tiden fortsatt svekket av sykdommer som lungebetennelse, bronkitt, tuberkulose og andre lidelser. Mye av såkornet var spist, så tilgangen på føde kom ikke opp på et normalt nivå igjen før i 1325. Dermed begynte befolkningsveksten på nytt. Historikere er uenige seg imellom, men det er estimert at rundt 10-15 % av befolkningen i mange byer og landsbyer døde. Selv om svartedauden 20-50 år senere drepte flere, var den store hungersnøden verre for mange. Mens svartedauden feide gjennom et område på relativt kort tid, varte hungersnøden i årsvis og forlenget lidelsene til de berørte så mye at de til slutt måtte ty til kannibalisme og barnedrap.

Konsekvenser I første rekke fikk katastrofen konsekvenser for kirken. Siden folk erfarte at bønner ikke hjalp, ble kirkens institusjonelle autoritet svekket.

Den andre konsekvensen var forhøyet kriminalitet. Europa i 1200-tallet var allerede en voldelig kultur, der voldtekt og drap var vanlig. Med hungersnøden måtte til og med ikke-kriminelle ty til kriminelle aktiviteter for å skaffe seg mat. Effekten kunne ses under den blodige hundreårskrigen, sammenlignet med de mer fredfulle 1100- og 1200-tallet, da adelsmenn oftere døde i ridderturneringer enn på slagmarken.

En tredje konsekvens var samfunnets sviktende krisehåndtering. Gud svarte ikke på bønner, og de verdslige makthaverne viste seg like ineffektive, noe som førte til at deres makt og autoritet ble undergravd.

Et fjerde punkt var at den store hungersnøden markerte slutten på en periode med enestående befolkningsvekst som ble innledet rundt år 1050. Selv om flere historikere mener at befolkningsveksten allerede på denne tiden sank, er det ingen tvil om at Den store hungersnøden satte en klar stopper på økningen.

Til slutt fikk trolig Den store hungersnøden konsekvenser for fremtidige hendelser, som for eksempel svartedauden, der en allerede svekket befolkning skulle bli rammet enda hardere.

Strid om kannibalisme Kannibalisme skal ha forekommet i Livland, Estland, Irland og andre steder. Mange historikere stiller seg tvilende til dette som kanskje sier mer om moderne holdninger og verdier, der kannibalisme tilskrives «de andre», og ikke er noe ens egne forfedre ville gripe til.Teofilo Ruiz: Medieval Europe: Crisis and Renewal, ISBN 1-56585-863-8

Referanser

Se også Svartedauden

Litteratur William C Jordan, The Great Famine: Northern Europe in the Early Fourteenth Century, Princeton UP, 1996. ISBN 0-691-05891-1. Den første og den mest omfattende boken om emnet. Henry S. Lucas, "The great European Famine of 1315-7", Speculum, Vol. 5, No. 4. (Oct., 1930), pp. 343-377. Den første (på engelsk) og mest omtalte artikkelen om Den store hungersnøden. Tilgjengelig online via filarkivet JSTOR, kun i lisensierte bibliotek. I. Kershaw, "The Great Famine", Past and Present, 59 (1973). Tilgjengelig online via filarkivet JSTOR, kun i lisensierte bibliotek. B.M.S. Campbell, ed., Before the Black Death, ISBN 0-7190-3927-4 A.R. Bridbury, "Before the Black Death", Economic History Review, 30 (1977). Tilgjengelig online via filarkivet JSTOR, kun i lisensierte bibliotek. John Aberth, From the Brink of the Apocalypse: Confronting Famine, Plague, War and Death In the Later Middle Ages, 2000, ISBN 0-415-92715-3 - Kapittel 1 tilgjengelig online . Ole Georg Moseng, Den flyktige pesten : vilkårene for epidemier i Norge i seinmiddelalder og tidlig nytid, Oslo 2006 Ole Jørgen Benedictow, Svartedauen og senere pestepidemier i Norge : pestepidemiens historie i Norge 1348-1654 Oslo 2002 ISBN 82-7477-108-7

Kategori:Hendelser i 1310-årene Kategori:Hungersnøder Kategori:Hendelser i 1315 Kategori:Hendelser i 1316 Kategori:Hendelser i 1317