mini|Selv om havforurensning kan være åpenbar, er det ofte forurensningene som ikke kan sees som forårsaker mest skade.

Havforurensning er stoffer mennesker tilfører havet med skadelig virkning. Typiske kilder til forurensningen er avløpsvann, industri- og landbruksavfall, partikler og søppel. Selv om skipsfart innebærer en betydelig forurensning av havene, er den mest omfattende forurensningen et resultat av landbaserte aktiviteter, og slippes ut i havet via elver og kloakk. Luftforurensning er også en medvirkende faktor ved blant annet karbondioksid, nitrogen, fosfor og støvpartikler som mennesker slipper ut i atmosfæren ender i havet.

Følgende typer forurensning gjør betydelig skade: plastsøppel, olje, karbondioksid, næringsstoffer, tungmetaller, radioaktivt avfall, miljøgifter, sedimenter, varme, smittebærende organismer og støy.

Plastsøppel varierer i størrelse, fra store originalmaterialer som fiskegarn, flasker og poser, ned til fragmenter av plastmaterialer, kjent som mikroplast. Synlig søppel flyter ofte i overflaten, men en stor del av forsøplingen blandes i sjøvannet.

Mange kjemikalier, som kan være giftige, spres med partikler, for eksempel mikroplast. Partiklene tas opp av plankton og etter hvert av bunndyr som ernæres av sedimenter eller ved å filtrere vannet. Siden disse utgjør mat for mange organismer i havet, konsentreres giftstoffene i de høyere nivåene av næringskjedene.

Når plantevernmidler slippes ut i marine økosystemer, blir de raskt tatt opp i de marine næringsvevene. De kan forårsake mutasjoner og sykdommer. På lignende måte kan giftige metaller forårsake endringer i vev, biokjemi og atferd og hemme levende organismers reproduksjon og utvikling.

Avrenning av næringsstoffer som nitrogen og fosfor, fra intensivt landbruk og avløpsvann, øker næringsinnholdet i vannet og kan forårsake skadelig algeoppblomstring av planteplankton. Dette kan være skadelig for eksempel ved å skade korallrev eller føre til tap av biologisk mangfold. Økte nivåer av karbondioksid i havene forårsaker havforsuring.

Sirkulasjon, kjemiske reaksjoner og sluk i havet Verdenshavet dekker omtrent tre fjerdedeler av jordens overflate og har en gjennomsnittlig dybde på rundt 3800 m. For å beskrive forurensende substanser i havet er det fire mekanismer som har betydning: Kilder til utslipp (forurensningskilder). Sirkulasjonsmønstre som bestemmer transport av substansene i havet. Biogeokjemiske prosesser som bestemmer reaktivitet i havet. Sluk, det vil si at substanser blir borte fra vannmassene.

Verdenshavet er et gigantisk «kjemisk system» som er en del av de globale biogeokjemiske kretsløpene som kontrollerer strømning og lagring av jordens materialer. Havet spiller en viktig rolle som sluk for materialer fra andre deler av geosfæren.

Forurensningskilder mini|Dumping av avføring i en elv som renner gjennom et slumstrøk i Nairobi, Kenya. Generelt er forurensning fra vassdrag en viktig kilde tilførsel av forurensning til havet.

Vannmassene i havet har kontinuerlige materialstrømmer (flukser) av en rekke forskjellige substanser. Forurensningskilder til disse er: Elver som gir tilførsel av partikler og oppløste substanser til havoverflaten eller estuarier. Estuarier er områder ved kysten der fersk- og sjøvann blandes sammen og hvor det skjer intense fysiske, kjemiske og biologiske prosesser. Atmosfæriske kilder bidrar med både avsetning av partikler («tørre avsetninger») og kombinasjon av substanser som er oppløste eller som partikler («våte avsetninger»). Disse avsetningene skjer over hele havoverflaten, men mengden er uansett størst nært kystene hvor kildene befinner seg. Menneskeskapte kilder hvor tilførselen skjer via: Dumping av kloakkslam, dumping av radioaktivt avfall, oppmudring, dumping av militært avfall og lignende. Utslipp fra punktkilder ved kysten, det være seg fra kraftstasjoner, fabrikker, oljeraffinerier, kjernefysisk anlegg og lignende. Utslipp ute på havet fra skip.

Havet er meget stort og dets kontinuerlige bevegelse fører til at naturlige og syntetiske materialer blir spred og fortynnet. Havforurensning er menneskeskapte utslipp av stoffer eller energi som endrer sjøvannets egenskaper eller påvirker det fysiske, kjemiske eller biologiske naturmiljøet. Imidlertid vil ikke en forurensning være så lett å indentifisere, fordi noen stoffer som karakteriseres som forurensning blir produsert i store mengder også i naturlige prosesser. Et eksempel er vulkaner som slipper ut store mengder karbondioksid, metan, svovelforbindelser og nitrogenoksider. Menneskelige utslipp av disse stoffene forårsaker global oppvarming og sur nedbør. En skiller derfor mellom naturlig og menneskeskapt forurensning.

Ingen kan si i hvor stor grad menneskeskapt forurensning har påvirket havet. Da de første oseanografer begynte å gjøre undersøkelser var den industrielle revolusjon kommet godt i gang, og påvirkningen var allerede da merkbar. Siden den gang har syntetiske stoffer spred seg ut til alle steder i havet. I moderne tid er det knapt mulig å finne noen upåvirkede habitater eller organismer.

Overflateavrenning mini|Overflateavrenning fra en åker i Iowa, USA. Matjord så vel som gjødsel og andre potensielle forurensninger renner av åker og mark når det kommer kraftig regn.

Landbruksavrenning og urbant overvann representerer de største kildene til forurensning av vann og grunnvannsforurensning i verden. Nitrogen og fosfor er blant de viktigste næringsstoffene som gjør skade, både fra landbruksavrenning og urbant overvann. Stoffene (næringsstoffer) i urbant overvann er hovedsakelig fra avrenning fra landskap i byer og tettsteder, som gjødsel, vaskemidler og planteavfall.

Landbruksforurensning er forurensningen som kommer som et biprodukt fra husdyrhold, dyrkning av mat, dyrefôr og avlinger for biodrivstoff. Avføring fra husdyr er en stor del av det som blir til forurensning. Selv om avføringen brukes som gjødsel blir den ofte spred i større mengder ut over jordene enn bakkenes naturlige absorpsjonshastighet, noe som fører til avrenning til vannkilder. I USA er landbruksavrenning regnet som den største kilden til forurensning av overflatevann. Det er vanlig at husdyrgjødsel på store amerikanske farmer samles opp i store dammer i påvente av spredning ut over jordene. Over tid blir dette en giftig blanding av antibiotikarester, kjemikalier og bakterier. Ofte forekommer det overløp, lekkasjer og søl, noe som får innholdet til å lekke ut i jord og grunnvann.

Spillvann Spillvann (kloakk, avløpsvann fra bebyggelse og industri)Vinjar, Asbjørn: (2025) er en av de største forurensningskildene i kystområder og kan komme fra både industri og husholdninger. Det største problemet med spillvann er at kystområder kan tilføres for mye næringsstoffer. Miljøgifter og plastsøppel tilføres havet med spillvann. Det representerer også både en estetisk ulempe og en helserisiko for mennesker, samt virker som smittebærer (patogen) i det marine miljøet. Spillvann kommer ut i havet på forskjellige måter, det være seg som ubehandlet kloakkvann, eller med forskjellig grad av rensning. Det er også vanlig at kloakkslam dumpes i havet.

Skipsforurensning miniatyr|Et lasteskip pumper ballastvann over siden.

Skip kan forurense farvann og hav på mange måter, som utslipp av ballastvann fra fjerne farvann, lensevann og utslipp etter rensing av tanker. Oljesøl kan ha ødeleggende effekter og kan forårsakes ved utslipp av drivstoff eller lekkasje fra tankskip. I tillegg til å være skadelig for livet i havet, er hydrokarboner, som finnes i råolje, svært vanskelig å fjerne fra hav og kyst. Slik forurensning ligger i årevis i sedimenter og i det marine miljøet før de brytes ned.

En stor del av verdens varetransport skjer med containerskip og mer enn 250 millioner containere krysser havene hvert år. I dårlig vær kan disse forskyves og falle i havet. Det er registrert gjennomsnittlig rundt 1500 tapte containere hvert år fra 2008 til 2023, men tallet kan være høyere. På grunn av disse tapene er det store mengder varer og halvfabrikata, for eksempel plastprodukter, kjemiske stoffer og tungmetaller som havner i havet.

Atmosfærisk forurensning Forurensning til havet skjer gjennom atmosfæren, for eksempel tilførsel av næringsstoffer som nitrogen, jern og fosfor, giftstoffer som bly og kvikksølv, gasser som karbondioksid som påvirker sjøvannets pH-nivå. Dette påvirker igjen økosystemer i havet og jordens klima.

Støv som kommer med vinden, men også større ting som plastposer, blåses på havet fra søppelfyllinger og andre områder. Støv fra Sahara som beveger seg rundt den sørlige periferien av hestebreddene (under de subtropiske høytrykksområdene) beveger seg inn i Karibia og Florida i løpet av den varme årstiden når ryggen bygges og beveger seg nordover gjennom det subtropiske Atlanterhavet. Støv kan også tilskrives en global transport fra Gobi- og Taklamakan- ørkenene over Korea, Japan og det nordlige Stillehavet til Hawaii-øyene.

Gruvedrift miniatyr|Avrenning fra en gruve ut i Rio Tinto-elven

Gruveindustri er en av verdens største produsenter av avfall og mye av gruveavfallet deponeres på land. Imidlertid er også deponering av gruveavfall på havbunnen aktuelt, enten ved kysten eller på dypt hav, noe som kan få konsekvenser på mange forskjellige økosystemer. Hva slags konsekvenser avhenger av sammensetningen av malmen og prosessene som brukes for utvinning. Gruveavfall består typisk av silt, metaller som sink, kobber, arsen, kadmium, kvikksølv og bly, videre er det snakk om prosesskjemikalier, for eksempel fra flotasjon og en stor mengde sulfider. Et generelt problem med gruvevirksomhet er syreholdig gruveavrenning, noe som skjer om gruveavfallet inneholder sulfider og eksponeres for vann og atmosfærens gasser. Avrenning fra gruver finner veien ut i vann og vassdrag og når tilslutt ut i havet.

Et eksempel er Sulitjelma gruber som siden slutten av 1800-tallet har tilført forurensning til Skjerstadfjorden, mange kilometer unna.

Gruvedrift i havdypene kan i fremtiden bli attraktivt. Mineraler og metall fra havbunnen kan gi meget stor fortjeneste, men har potensial til å forårsake stor skade.

Sirkulasjon I samme øyeblikk som substanser slippes ut i havet blir de transportert med havstrømmene. På globalt nivå er sirkulasjonen ved havoverflaten overveiende drevet av vinder, mens dyphavet er drevet av gravitasjon. Selv om substanser kan være tilstede overalt i havet, er konsentrasjonen av forurensning fra elver og atmosfære høyest nært land og farvann ved kysten. I slike områder er også strømningsforhold påvirket av lokale forhold.

Biokjemiske prosesser i havet Vannmassene i havet er ikke noe statisk reservoar der substanser som har blitt tilført blir akkumulert i geologisk tidsskala. Sjøvann må heller betraktes som en «kjemisk reaktor» hvor substanser kontinuerlig blir fjernet over tidsskalaer som varierer med hva slags type stoff det er snakk om. Stoffene som skilles ut «forsvinner» i havets sluk, som i all hovedsak skjer ved dannelse av sedimenter på havbunnen. Driveren bak utskillelse og forsvinning av substanser fra sjøvannet er kjemiske prosesser der partikler og oppløste substanser reagerer. Disse reaksjonene kan deles inn i tre hovedtyper: Konserverende substanser som ikke inngår i reaksjoner (ikke nedbrytbare). Disse finnes i nokså lik konsentrasjon nedover i vannmassene og har lang oppholdstid i vannet, over én million år. Nedbrytbare reaktive sporstoffer (grunnstoffer som finnes i svært lave konsentrasjoner). Disse er involvert i passiv partikkelrensing nedover i vannmassene og blir ikke resirkulert. Konsentrasjonen av disse er størst ved overflaten og avtar nedover i vannmassene. Oppholdstiden i vannmassene er noen hundre år. Nærende reaktive sporstoffer. Disse er involvert i aktive biologiske renseprosesser. De er med i biotiske nedbrytingsprosesser i havets biologiske kretsløp. De har oppholdstider i vannmassene i størrelsesorden av noen tusen år.

Sluk