thumb|300px|Den store Jellingstein, Danmarks «dåpsattest», med teksten: «Harald konge bød gjøre kumler disse etter Gorm far sin og etter Tyra mor sin, den Harald, som seg vant Danmark all og Nordvegen og danene gjorde kristne.»

Danmarks historie er fortellingen om en rekke begivenheter som fører fram til dagens Danmark. Emnet er uuttømmelig, ved at det stadig oppdages nye kilder i form av monumenter, arkeologiske utgravninger og funn, skrevne kilder og annet, foruten at man også ser nye fortolkningsmuligheter i allerede kjente kilder. Historien må stadig gjenoppdages. På denne bakgrunn er det avgjørende å skjelne mellom det vesentlige og det uvesentlige.

Landets historie begynte i slutten av siste istid og i de siste år har det området man i dag kjenner som Danmark, vært bebodd av mennesker. Først fra rundt 500 e.Kr. opptrådte folket danerne i skriftlige kilder (Jordanes og Procopius). Fra tiden rundt kristningen av danene ca. år 960 eksisterte det en kongemakt i Skandinavia, som nærmest behersket det nåværende danske området.

Danmarks historie har vært påvirket av landets geografiske plassering ved sjøveien mellom Nordsjøen og Østersjøen: Danmark lå mellom Sverige og Tyskland og kjempet med dem om overherredømmet i Østersjøen. Med Sverige kjempet Danmark lenge om herredømmet over Skåne og Norge, med Hansaforbundet, tyske fyrster og hertuger i lang tid om hertugdømmene Slesvig (dansk len) og Holsten (tysk len). Danmark har i de siste tusen år ofte vært i konflikt med Sverige og de tyske og gottorpske fyrstene rundt deres landområder. Disse konfliktene endte med avståelsen av Skåne og Norge til Sverige og med avståelsen av Slesvig og Holsten til tyske stater. Ved avståelsen av Norge i 1814 beholdt Danmark de norske provinsene Færøyene, Grønland og Island. Nordslesvig kom tilbake etter en folkeavstemning ved gjenforeningen i 1920, mens Island erklærte seg fri fra personalunionen med Danmark i 1944.

Forhistorie

Danmark er i utgangspunktet gammel kalkhavbunn som ble dekket av morenemasser i flere kilometers tykkelse fra skandinaviske fjell etter siste istid. Landet har hevet seg kraftig etter det. Kalkfjell stikker opp noen steder og bidrar til at dansk grunnvann er hardt. Over dette har det dannet seg jord etter kompostering av planterester fra de siste ca. 12 000 årene. Vinderosjon og jordbruk har forflyttet matjorden slik at det er tynne jordlag i hedeområdene og tykkere i forsenkninger i terrenget. Samlet sett er jordlaget tynt, og betingelsene for jordbruk har alltid vært på kanten av det marginale i større områder.

Mot Nordsjøen har landet vært preget av at hav og vind dels har bygd opp og dels revet ned terrenget. Flygesand med lav næringsverdi har lagt seg innover i landet, mens det lille som ble dannet av matjord fra planterester og annet føk ennå lengre avgårde. Etterhvert ble skog mere utbredt og jord og sand ble holdt på plass. Jordsmonnet forble tynt, og lyngheilandskap (hede) finnes fortsatt på utsatte steder. Østover i landet var det lunere og jordbruket kunne blomstre.

Danmarks historie begynner da de første jegere og samlere kom til Danmark i eldre steinalder. Blant historikere er det mest vanlig å la historien starte på det tidspunkt hvor der finnes skrevne kilder. Det lange tidrommet forut for de skrevne vitnesbyrd kalles forhistorien.

Steinalder Allerede for mer enn 100 000 år siden levde det mennesker i det nåværende Danmark, men de ble fortrengt under påfølgende istider. Først da isen trakk seg tilbake for rundt 12 800 år siden ble det livsgrunnlag for en permanent befolkning i landet. Disse menneskene levde som jegere, fiskere og samlere. Tilsynelatende har mulighetene for å skaffe seg føde gjort det vanlig å veksle mellom sommerboplasser inne i landet og vinterkolonier ute ved kysten.

Egentlig landbruk kjennes først fra rundt 3000 f.Kr., da befolkningen levde av svijordbruk (svedjebruk) ved små rydninger i skogen inntil jorda ble utarmet. Ettersom befolkningen ikke var særlig tallrik, kunne man bare forlate et område og flytte til en ny rydning i påvente av at jorden sin fruktbarhet opprettet på det gamle stedet. Det betydde at naturlig skog fikk tid til å bli gjenetablert ved naturlig spredning. Belastningen på naturressursene ble derfor ganske ubetydelig. Maglemosekulturen, som det er funnet spor av i arkeologiske utgravinger, er fra denne perioden.

Bronsealderen thumb|Solvognen er et bronsealderfunn i bronse og gull og datert til eldre bronsealder, ca. 1400 f.Kr. Solvognen ble funnet på Nordsjælland i 1902.Fra bronsealderen kjennes de første tegn på en sosial lagdeling av samfunnet samtidig som innførelsen av bronse. Bronsealderen kjenner vi som en kultur som er preget av rike gravgaver i tallrike gravhauger. Det er tydelig at det var de rikeste i samfunnet som ble begravd i kunstige gravhauger på de mest synlige steder i landskapet. Den større befolkningstettheten medførte et økt press på naturressursene. Det milde klimaet og de store arealer med ryddet skog betydde likevel at man kunne brødfø alle.

Blant bronsealderfunn er det kunstferdige gjenstander med religiøse motiver, eksempelvis Solvognen og musikkinstrumenter som lurer. Tilsynelatende ble noen mennesker drept og nedsenket i innlandsvann eller myrer som straff for noe, eller ved religiøs ofring. De velbevarte lik som kalles for moselik (på dansk også «mosefund») er i dag verdifulle kilder til kunnskap om dagliglivet i bronsealderens Danmark. Bronse var et kostbart metall, men rundt 500 f. Kr. ble samfunnet endret da folk lærte å utvinde og anvende jern.

Keltisk jernalder I løpet av de såkalte «keltiske» og «førromerske» jernalderperiodene ble klimaet betydelig mer kjølig og fuktig. Det ble da vanskeligere å brødfø den samme befolkningen med de daværende landbruksmetoder. Utarmingen av de lette jordområder i Vest-Danmark forvandlet åkerlandet til heder. Det førte til oppbrudd og folkevandringer, noe som igjen medførte kulturutvekslinger. Jordbruket endret seg ved at man benyttet den moldrike jorda til dyrking og de mer sandholdige områdene til husdyrhold, noe som ga bedre utbytte. Det førte til overdrev (spesifikk dansk biotop, tilsvarende norsk utmarksbeite) til gressing og løvenger (med vintergrønne vekster) til vinterfôr. Dermed gjenoppsto de vedvarende lysåpne naturtyper for første gang siden istiden.

Perioden kalles «keltisk» fordi gravgaver og andre etterlatenskaper er tydelig påvirket av de store keltiske kulturer i Mellom-Europa (Hallstatt-kulturen og La Tène-kulturen). Det ses blant annet på de mange spiralornamenter og de stilisert, slyngete figurer på redskaper og våpen.

Romersk jernalder Selv om de romerske provinsene lå langt mot sør, eksisterte det handelsveger som førte varer til Danmark, og de rikeste i landet kunne bruke kostbare, romerske produkter som servise, gryter, lamper og våpen. Fra nedgravde skatter vet man at romerske mynter var høyt verdsatt, stundom brukt som smykker, og senere etterlignet man pregede mynter selv. Rav var et av de produktene som landet selv eksporterte.

Det skjer en massiv endring i midten av perioden, rundt 200 e. Kr., omtrent samtidig med at de eldste runeinnskrifter blir hogd i stein. Veveteknikken blir mindre utbredt, og leirtøy skifter fra å være rikt utsmykket og brent i ovn til å bli grovt hjemmelagd og brent på bål. Samtidig blir nye dyr introdusert i husholdningen; blant annet huskatter og høns. Man tar i bruk dreiekvernen, og byggeskikkene endres slik at de takbærende veggstolpene ble plassert i selve veggen og ikke som tidligere utenfor. Endringene skjer sannsynligvis på grunn av kulturpåvirkning fra sør. Man antar at også daner har tjenestegjort som soldater i den romerske hær sammen med andre germanere.

Den dyrkbare jorda ble fortsatt utpint, og det skapte igjen et befolkningsoverskudd som utløste nye folkevandringer. Sammen med andre germanske stammer søkte også danske grupper sørover mot rikdommene i de romerske provinsene i Gallia.

Germansk jernalder og danene I tiden før år 400 oppsto de eldste landsbynavnene i Danmark, de som ender på –ing(e), –um, –lev og –løse, og fra da av må jorda ha vært dyrket i tovangsbruk eller trevangsbruk, det vil på norsk si vekselbruk, som innebærer en hvileperiode for jorden mellom dyrkning av nyttevekster. Landskapet endret seg igjen slik at utnyttelsen av naturen skapte nye, åpne naturtyper: åkerland og enger.

Et aggressivt press østfra av hunerne utløste nye flytninger av mennesker. Hele folkegrupper dro på vandring, ofte med Romerriket som mål, både for å søke den antatte tryggheten innenfor og for Romerrikets rikdommer. Også i de germanske kjerneområdene i det sørlige Norden (Danmark og Sør-Sverige) og Nord-Tyskland skjedde det befolkningsforskyvninger. Det er flere bevis på at folk i nord fra Norge og nordøst fra Sverige dro på plyndringstokter eller erobringstokter mot danske områder, se Illerupfunnet.

Fra skriftlige kilder fra noe senere kan man få inntrykk av at danene (latin: dani; gresk: danoi) opprinnelig bodde i et område i Sør-Sverige, antagelig i Skåne og omliggende områder, og derfra kom inn i Sjælland og muligens videre til det sørlige Jylland. Danmark fikk sitt navn av germanske folkeslag som kalte landet for Dane-mark (= «Danenes grensemark»). Landet har neppe vært samlet i lengre tid av gangen, og man regner med at det var minst to kongedømmer: danenes rike med kongssete i Lejre, og jydenes rike med kongssete i Jelling.

Vikingtiden

I perioden mellom 793 og 1047 ble også folk fra Danmark kjent som vikinger, som ofte oppfattes som en fellesbetegnelse for folk fra hele Norden. Begrepet var opprinnelig belastende og betydde folk på herjingstokt. Flertallet av dansker deltok ikke på vikingtokt, men ble hjemme og arbeidet som bønder, fiskere, håndverkere og handelsfolk. Gevinsten ved de nye dyrkingsmetoder som var blitt utviklet i keltisk jernalder hadde skapt grunnlaget for et befolkningsoverskudd. Samtidig hadde nordboerne utviklet lange skip med kjøl og seil til fullkommenhet. De raske og sjødyktige langskipene var en teknologisk nyvinning som ga mulighet til ekspansjon over Nordsjøen, først til herjing og plyndring, og deretter også til bosetning.

Mens svensker dro i østerled (over Østersjøen og opp elvene i Russland), nordmennene i vesterled til Skottland, Irland og videre vestover mot Island og Grønland, dro danskene især over til Nord-England, Frisland og Normandie. Med tiden kom danskene til å erobre hele England og danne et felles rike som varte i en menneskealder.

Helt syd i Danmark lå kaupangen Hedeby som knutepunktet for handelen mellom nord og sør, mellom Norden og det øvrige Europa. Hedeby var muligens den største byen i Norden i vikingtiden og blir ansett som den eldste byen i Danmark. Arkeologien sporer de eldste husene tilbake til midten av 700-tallet, hvilket stemmer med at stedet er nevnt i krøniker fra 803.

Dannelsen av Danmark thumb|Gorms Jellingstein, forsiden.I årene 704-710 ble Ribe grunnlagt. Anleggsarbeidet var så stort lagt opp at man antar at en konge må ha stått bak. Senere ble også Kannehave kanal på Samsø anlagt i 728. Dette anlegget kan ikke sees å være utført av hensyn til beboerne på Samsø, så det må ha vært anlagt av en konge over både Jylland, Sjælland og Fyn ut fra dennes spesielle behov.

Den norrøne litteraturen, spesielt fornaldersagaene, nevner flere legendariske konger ved navn som Harald Hildetann, Sigurd Ring og Harald Klakk, og disse blir tillagt et stort rike som omfattet Danmark, Norge, Sverige og stundom også England. Dette blir i dag betraktet som litterære konstruksjoner og overdrivelser. Danmark alene ble samlet til ett rike på midten av 900-tallet av Gorm den gamle, som det finnes solide vitnesbyrd etter fra hans sønn Harald Blåtann i form av runesteinene på Jelling, hvor Harald også skrøt av å ha «gjort danerne kristne» ca. 960. Omtrent samtidig ble høvdingedømmene i Norge samlet til ett rike under Harald Hårfagre, og det samme skjedde senere også i Sverige.