miniatyr|upright=1.6|Madeiras beliggenhet i Atlanterhavet, Portugal (mørkegrønn) er en del av EU (lysegrønn) Madeira er ei øy i det østlige Atlanterhavet og den tilhører Portugal. Madeira er også på en portugisisk sjølstyrt region (Região Autónoma da Madeira), som i tillegg består av øya Porto Santo og de to ubebodde øygruppene Selvagensøyene og Desertasøyene.
Øyene har et samla areal på 797 kvadratkilometer og et innbyggertall på omkring .Folketall fra Det portugisiske statistikkbyrået; besøkt 10. august 2012. Hovedstaden er Funchal.
Navnet Madeira er portugisisk for tømmer. Navnet kan derfor sies å bety «skogkledd».
Dette samsvarer med den første sikre skriftlige omtalen av øya – på et genovesisk kart fra 1351: «Isola della Lolegname» (den skogkledde øya). Det finnes eldre omtaler av øyer i Atlanterhavet, som muligens kan ha vært Madeira. Her brukes betegnelser som «Purpurøyene» og «Den røde øya». Enkelte mener at dette refererer til safta fra dragetreet, som blei brukt som fargestoff.
Geografi Madeira utgjør, sammen med Asorene, Kanariøyene og Kapp Verde, regionen Makaronesia. Disse øyene er alle av vulkansk opprinnelse og oppsto i tertiærperioden. Øyene har aldri vært landfaste, med mulig unntak for de østligste av Kanariøyene. De var altså aldri en del av kontinentene Europa/Afrika.
Øygruppa Madeira består av disse øyene:
Madeira med to mindre øyer på østspissen (Ilhéu de Agostinho og Ilhéu do Farol), samt en del holmer og skjær langs kysten ellers. I alt 735,7 kvadratkilometer. Porto Santo med en del omkringliggende øyer, holmer og skjær. De største er Ilhéu de Baixo (Ilhéu da Cal), Ilhéu de Cima (Ilhéu do Farol), Ilhéu das Cenouras og Ilhéu de Ferro. Samla areal 42,2 kvadratkilometer. Desertasøyene (Ilhas Desertas): Chão, Deserta Grande og Bugio, i alt 13,7 kvadratkilometer.
Videre har vi Selvagensøyene (Ilhas Selvagens), som også er administrert under regionen Madeira. Avstanden (280 km) er imidlertid så stor at det kan diskuteres om disse tilhører Madeira som øygruppe. De ligger faktisk nærmere Kanariøyene. De største av Selvagensøyene er Selvagem Grande, Selvagem Pequena og Ilhéu de Fora. Samla areal er rundt 3 kvadratkilometer.
Om vi ser bort fra vitenskapsfolk og vaktstyrker, er det bare Madeira og Porto Santo som er bebodd.
Madeiras posisjon er 32° 38' nord 16° vest (hovedstaden Funchal). Dette er omtrent på linje med både nord- og vestspissen av Afrika. Avstanden er om lag 580 kilometer fra kysten av Afrika, 860 kilometer fra Lisboa, 370 kilometer fra Gran Canaria og 770 kilometer fra Santa Maria, den nærmeste av Asorene.
thumb|Câmara de Lobos på Madeira
Øya Madeira har et flateinnhold på 737 kvadratkilometer. Den er om lag 58 kilometer lang og 23 kilometer på det breieste. Øya er svært fjellrik; 90 prosent av arealet er på over 500 meters høyde, og en tredel på over 1000 meter. En fjellkjede danner øyas lengdeakse og deler den tydelig i en nordlig og en sørlig halvdel, blant annet med nokså ulikt klima. Det høyeste punktet er Pico Ruivo på 1863 meter. Fra fjellkjeden stråler det ut sidearmer, og mellom disse løper det dype raviner og daler. Det som i luftlinje ser ut som ei kort avstand, kan i den virkelige verden være lange distanser ned i og opp av dalbunner. Man kan kjøre nesten heilt til toppen av Pico de Arieiro på 1818 meter, herfra er det fine stier hvor man kan vandre ned igjen. Madeiras topografi sammenliknes i blant med et papirark som er krølla sammen.
Den vestlige delen av fjellkjeden danner et høyfjellsplatå, Paúl da Serra, på rundt 22 kvadratkilometer i en høyde av ca. 1400 meter. I øst avsluttes øya med spissen Ponta de São Lourenço. Her er klimaet svært mye tørrere enn ellers, og floraen er svært sparsommelig.
Midt mellom fjellene på øya finner vi Curral das Freiras, Nonnenes dal, som er en geografisk isolert dal omgitt av bratte fjellsider.
Øyas kystlinje består i hovedsak av bratte klipper. Så langt som 100 meter under dagens havnivå har Madeira omtrent samme form som den vi ser på kartet. Ved byen Câmara de Lobos, vest for Funchal, ligger klippa Cabo Girão, som stuper 580 meter rett ned mot ei lita «strand». Dette er verdens nest høyeste havklippe.
Øya Porto Santo er ganske annerledes. Den er 42,2 kvadratkilometer (12 kilometer lang og 5 kilometer på det breieste). Landskapet er mer prega av slakke bakker og åser. Det høyeste punktet er på 517 meter. Mens Madeira knapt har strender, finner vi på Porto Santo nærmere 9 kilometer sandstrand.
Desertasøyene er en slags fortsettelse av Madeira og Ponta de São Lourenço, og flere av øyene har langsgående fjellkjeder.
Havområdene mellom øyene er svært dype: Ned mot 200 meter mellom Madeira og Desertas, og heilt ned mot meter mellom Madeira og Porto Santo.
Landskapstyper og geologi Madeira-øyene er alle vulkanske. De ligger i nordenden av den afrikanske kontinentalplata, men har aldri hatt landkontakt med Afrika. Øyene har utvikla seg på det som i geologien kalles varmepunkt, og de er en del av den delvis undersjøiske fjellkjeden Madeira–Tore, som strekker seg til det undersjøiske fjellet Tore, 30 mil vest for Lisboa.
Porto Santo er den eldste av øyene, noe en kan se på de atskillig mer eroderte landskapsformene der. En antar at den første vulkanske aktiviteten var for 18–19 millioner år sia, og at øya passerte havoverflata for mellom 13,5 og 14 millioner år sia. Det er usikkert hvor lenge vulkanutbrudda fortsatte, muligens fram til for 8 millioner år sia.
Dannelsen av Madeira skjedde en god del seinere. Øya antas å ha passert havoverflata for noe over 5 millioner år sia, og den vulkanske aktiviteten fortsatte periodevis i lang tid. Det er i det seinere funnet spor av utbrudd så seint som for 6450 år siden.
Selvagensøyene er geologisk nærmere Kanariøyene, og de er dermed atskillig eldre enn Madeira for øvrig. Her kan den vulkanske aktiviteten ha starta så langt tilbake som for 27 millioner år sia.
Levada Levadaer er en type vanningsanlegg som er særegent for Madeira. Øya har mer enn 2170 km med kanaler som fører vann fra det fuktige vest og nordvest til de tørrere (men solrikere) jordbruksområdene i sør og sørøst. Langs mange av kanalene er det gangveger, og disse er blitt svært populære for turgåere. Ordet levada betyr «det som bæres».
Det er populært å vandre langs lavadaene, men de er gamle, og enkelte steder er det stor fare for at de raser ut, så det anbefales at det benyttes guide.
Klima Klimaet på Madeira er subtropisk, stabilt og behagelig varmt, ofte karakterisert som «evig vår» (et ord som også spiller på at en finner blomstring nesten året rundt). Klimaet styres av høytrykket over Asorene, en av de mest stabile værfaktorer i heile Atlanterhavet. Et avvik med sterkt lavtrykk over Asorene 19. februar 2010 skapte en meget sterk værfront, som 20. februar skylte inn over Madeira og skapte en flomkatastrofe.
Fjellkjeden som går øst-vest langs øya, gjør at klimaet er noe forskjellig i nord og sør. Passatvinden, som blåser fra nordøst, treffer øyas nordkyst. Den varme og fuktige sjølufta tvinges opp i kaldere lag og kondenserer til tåke og eventuelt nedbør. Samtidig beskyttes sørsida mot både vind og nedbør. Funchal har dermed en årsnedbør på bare 500–600 millimeter, mot over 3000 mm i høyereliggende strøk, som er eksponert mot nord.
Middeltemperaturen i Funchal varierer fra 18 °C i januar til 26 °C i august. Maksimumstemperaturen kan om sommeren komme opp i rundt 35 °C, når tørr vind (leste) blåser fra Nord-Afrika.
Om vinteren kommer nedbøren som snø i høyfjellet. Den kan bli liggende til ut i mars. I tidligere tider blei snø samla og lagra i kunstige huler for seinere å brukes til is på hotellene.
Flora thumb|Fra Madeiras laurbærskoger Madeira har en svært rik flora og betegnes ofte som «den grønne øya» eller «blomsterøya». Undersøkelser viser at det sannsynligvis var noe under 800 ulike arter av bregner og blomsterplanter. Seinere er det importert mer enn 540 arter, som kan sies å ha slått seg ned på øya. Reine hageplanter er da ikke medregna.
I tillegg finnes det (omtrentlige tall) 500 arter av alger, 450 av sopp, 450 av lav, 170 av levermoser og 320 av moser.
Av de opprinnelige plantene regnes 118 som endemiske for øygruppa. Videre er det 69 som er endemiske for Makaronesia.
Mange av de endemiske artene er sjeldne og stiller strenge krav til voksemiljøet. De er derfor trua av urbanisering, avskoging, erosjon og overbeiting. En del av de importerte artene er svært aggressive og utgjør dermed en trussel mot øyenes klassiske flora.
Et spesielt trekk er urskogene av laurbærtrær, laurisilva. Det er funnet fossiler som viser at disse skogene er flere millioner år gamle. Slike skoger fantes i tertiærperioden over store deler av Europa. Disse og andre varmekjære planter trakk seg etter hvert sørover, og mange døde ut. Økologien har fortsatt å endre seg rundt Middelhavet, og laurbærskog finnes nå stort sett bare på Asorene, Madeira og Kanariøyene. (Kapp Verde har for tørt klima.) Også på øyene har urbanisering og avskoging redusert omfanget av disse skogene, og de gjenværende områdene på Madeira er verna gjennom Unescos verdensarvprogram.
Pussig nok er mange av de plantene som på bilder framstår som mest typisk for Madeira, importerte arter. Det gjelder f.eks strelitzia (papegøyeblomst), ulike arter av protea, Agapanthus praecox (Afrikas blå lilje), hortensia og ymse orkideer.
Noen av de endemiske artene
Dyreliv Dyrelivet på Madeira kan virke sparsommelig. Avstanden til fastlandet har vært sterkt begrensende for hvilke større dyr som kan ha kommet til øyene «av seg sjøl». Det antas imidlertid at det finnes i overkant av 3300 arter, og at rundt 900 av disse er endemiske, altså i hovedsak lokale.
Før menneskene kom til Madeira, fantes det antakelig ingen ikke-flygende landpattedyr på øyene. Et mulig unntak er en museart, som en har funnet fossiler av på halvøya Ponta de São Lourenço (muligens Mus musculus). Den er nå utdødd, kan hende utkonkurrert av andre musearter, som kom med skip. Av andre «originale» pattedyr finnes tre flaggermusarter. Alle øvrige landpattedyr må regnes som innført av mennesker (rotter, mus, kaniner, ulike husdyr). Det har også vært forsøk med å importere hjortedyr for jakt, men dette har ikke vært noen suksess.
Ellers finnes ei rekke seler og hvaler i havområdene rundt Madeira. Viktigst å nevne er nok middelhavsmunkeselen (Monachus monachus), på portugisisk lobo marinho (sjøulv). Disse var det opprinnelig overflod av, men jakt har gjort den svært utryddingstrua. På verdensbasis antas bestanden å være på under 500 individer, av disse holder rundt 20 til ved Desertasøyene.
Det er mellom 40 og 50 fuglearter som holder fast til på de madeiranske øyene. Her kan nevnes et utvalg:
Madeirapetrell (Pterodroma madeira), endemisk art, den sjeldneste av alle europeiske sjøfugler (ca. 30 hekkende par) Musvåk (Buteo buteo harterti), spurvehauk (Accipiter nisus granti) og tårnfalk (Falco tinnunculus canariensis) Gulnebblire (Calonectris diomedea) Gulbeinmåke (Larus michahellis), eneste hekkende måkeart på øyene Makrellterne (Sterna hirundo) og tidvis andre ternearter (rødnebbterner (Sterna paradisaea) stopper i blant under trekk mellom Arktis og Antarktis) Madeiradue (Columba trocaz), endemisk art Madeiraringdue (Columba palumbus maderensis) (en underart av ringdue), 1904 † Tårnseiler (Apus apus) Kanariseiler (Apus unicolor), endemisk for Makaronesia Kanaripiplerke (Anthus berthelotii), endemisk for Makaronesia Vintererle (Motacilla cinerea) Rødstrupe (Erithacus rubecula) Svarttrost (Turdus merula) Munk (Sylvia atricapilla) Madeirafuglekonge (Regulus ignicapilla madeirensis), endemisk art Madeirabokfink (Fringilla coelebs madeirensis), underart av bokfink Kanariirisk (Serinus canaria), endemisk for Makaronesia