Spanias historie er i særlig grad kjent for tre forhold: At Spania fra 711 til 1492 var en del av den muslimske verden; at landet som sjøfartsnasjon i de følgende århundrene var en europeisk stormakt og verdensomfattende imperiebygger; og at landet inntil 1975 var en fascistisk diktaturstat under general Franco som følge av den spanske borgerkrigen 1936-39.
Historien omfatter fra de tidligste tider hele halvøya Iberias historie (og går dermed noe over i Portugals historie), da det ikke er før i middelalderen at man kan snakke om Spania som en selvstendig og uavhengig enhet slik man kjenner landet i dag.
Forhistorisk tid
Arkeologiske funn antyder at Iberia var et av områdene i Europa som ble tidligst bebodd av mennesker. Ved Atapuerca har man funnet spor av bosetninger som dateres til ca. én million år før i dag. Man har funnet flere forskjellige sorter tidlige mennesker i området, blant annet Homo heidelbergensis og Homo erectus.
Det var i Spania man i 1848 fant det første eksemplaret av Homo neanderthalensis. Neandertalerbosetninger i Spania har senere blitt datert ca. 30 000 år tilbake i tid, noe som gjorde at arkeologer måtte utvide det antatte tidsrommet for neandertalernes eksistens. thumb|left|Hulemaleri i Albocàsser. Homo sapiens sapiens kom til Spania for 35 000 år siden, og man har funnet hulemalerier flere steder i landet.
Det moderne mennesket kom til Iberia for ca. 35 000 år siden. Fra steinalderen eksisterer det flere huler med hulemalerier, blant annet i Catalonia. Det mest kjente stedet med hulemalerier er Altamira i Cantabria. Hulemaleriene her dateres til mellom 16 000 og 9 000 år f.Kr.
Indoeuropeisk innvandring
Fra og med bronsealderen i det første årtusen f.Kr., begynte indoeuropeiske folkeslag å trenge inn i Iberia. På 700-tallet f.Kr. vandret keltiske stammer inn i Iberia og begynte å fortrenge baskerne og ibererne som bodde der fra før.
Samtidig begynte gresk og fønikisk kolonisering av den iberiske middelhavskysten. Denne koloniseringen resulterte i byer som Tartessos i sørvest, og delte Iberia i to distinkte kulturelle deler: den gresk-fønikiske middelhavskysten og den keltiske atlanterhavskysten.
Den greske og fønikiske koloniseringen fikk etterhvert konkurranse av karthagensk kolonisering. Etter Karthagos nederlag i den første punerkrigen, 264–241 f.Kr., gikk provinsen Sicilia tapt til romerne, noe som førte til en opptrapping av koloniseringen av Iberia. Det karthagenske nærværet i Iberia førte blant annet med seg grunnleggingen av byen Karthago Nova, dagens Cartagena.
Romersk Hispania thumb|Et romersk teater i Mérida, konstruert 16–15 f.Kr. thumb|En romersk akvedukt ved Segovia
Karthagos nederlag i den andre punerkrig førte til at romerne tok styringen på Den iberiske halvøy i 201 f.Kr. Den lokale motstanden mot romernes styre var stor; det var ikke før under keiser Augustus' regjeringstid (27 f.Kr. – 14 e.Kr.) at den romerske kontrollen ble total.
Iberia ble delt inn i de to provinsene Hispania Citerior på østkysten ned til Cartago Nova og Hispania Ulterior i sørvest. Romerne sørget for å inkludere den iberiske overklassen i administrasjonen av provinsene, noe som bidro til å minske motstanden mot romerne. På tross av dette kom det til enkelte organiserte opprør, men disse ble alle slått ned av de romerske legionene.
Den romerske epoken ble en oppgangstid for Den iberiske halvøy. Flere byer, som Zaragoza, Mérida og Valencia ble etablert, og allerede eksisterende byer, som Porto, vokste i takt med den økende handelen. Hispania fungerte sammen med Sicilia som Romas kornkammer, dessuten ble det importert blant annet olivenolje, gull, vin og ull derfra.
Kulturen i Iberia ble sterkt latinisert under romersk styre. Deler av den opprinnelige befolkningen i Iberia ble også assimilert inn i den latinske delen av befolkningen, og i løpet av det første århundre e.Kr. fikk disse fulle romerske borgerrettigheter. De romerske keiserne Trajan, Hadrian og Marcus Aurelius var alle født i Hispania.
Kristendommen kom til Hispania relativt tidlig, og i løpet av det andre århundre ble den utbredt i byene. I forbindelse med at kristendommen ble statsreligion i Romerriket, mot slutten av det fjerde århundret, ble den utbredt i hele Iberia, og utkonkurrerte de lokale gudene.
Iberia i folkevandringstiden thumb|Vestgotisk fibula fra det sjette århundre funnet i Guadalajara. Museo Arqueológico Nacional de España, Madrid
I folkevandringstiden ble de romerske grensene hardt presset, og på starten av 400-tallet kom vandalene og flere andre germanske stammer til Iberia. Den romerske keiseren Honorius måtte bruke vestgotisk hjelp for å gjenvinne kontrollen over Hispania, og som takk for hjelpen fikk vestgoterne et område i Aquitaine i Gallia.
Vestgoterne krysset snart Pyreneene og ekspanderte inn i Iberia. Det tok ikke lang tid før vestgoterne ble den dominerende gruppen, og de andre folkegruppene ble presset ut av halvøyen i løpet av det tredje århundre. Under ledelse av kong Eurik ble de forskjellige vestgotiske fraksjonene samlet i et sterkt rike, og i 475 måtte romerne godta full uavhengighet for det nye vestgotiske riket.
På starten av 500-tallet førte konflikter med frankerne til at hovedstaden Toulouse og områdene nord for Pyreneene måtte oppgis. I perioden 511–526 ble vest- og Østgoterne samlet under Teoderik den store, men etter hans død ble riket splittet. Etter en periode med Barcelona som maktsentrum i Det vestgotiske riket ble Toledo ny hovedstad.
Det vestgotiske inntoget i Iberia førte til et tilbakeslag for kristendommen, men da kong Reccared I lot seg døpe i 587, fulgte størstedelen av adelen kongens eksempel. Dette førte til at den katolske kirke etterhvert fikk mer makt i Iberia, noe som kulminerte med synoden i Toledo i 633 der de katolske biskopene sørget for å overta retten til å velge en ny konge etter den gamle kongens død.
Vestgoterne beholdt i større grad de romerske lovene og det romerske maktapparatet enn de andre germanske stammene som overtok de forskjellige delene av Vestromerriket. Den vestgotiske overklassen beholdt sin egen kultur og språk, noe som gjør at det finnes få spor av vestgotiske innslag i dagens spanske språk.
Al-Andalus og Córdoba-kalifatet
Tidlig på 700-tallet hadde det muslimske kalifatet ekspandert inn i Nord-Afrika og kontrollerte hele den afrikanske Middelhavskysten. I 711 dro generalen Tariq ibn-Ziyad over Gibraltarstredet for å gripe inn i den vestgotiske borgerkrigen. Kong Roderik og vestgoterne ble slått i et slag den 20. juli, og Tariq inntok raskt Córdoba og Toledo. Året etter kom en ny styrke under Musa ibn Nasayr over til Iberia, og i løpet av de neste årene ble størstedelen av halvøyen erobret. Ekspansjonen nordover fortsatte til Karl Martell og frankerne seiret over den muslimske hæren i slaget ved Poitiers i 732.
Al-Andalus det arabiske navnet på de delene av Iberia som var under muslimsk styre, var underlagt kalifatet i Bagdad. I 750 fikk en flyktende prins fra Umayyadenes kalifat i Damaskus, Abd ar-Rahman I kontroll . I 756 erklærte han seg som emir av Córdoba og grunnla det som senere ble Córdoba-kalifatet. Dette riket nådde sitt høydepunkt under Abd-ar-Rahman III, som erklærte seg selv som kalif i 929. Hundre år senere fragmenterte dette i en flere såkalte "taifa" kongedømmer.
Som en følge av båndene til den arabiske verden opplevde Spania i denne perioden stor økonomisk, teknologisk og kulturell vekst. Jødiske og arabiske lærde i Spania og miljøet rundt disse fikk stor betydning for spredningen av gresk vitenskap og filosofi til Europa.
Det muslimske styret under umayyadene var preget av toleranse for kristne og jøder. Dette forandret seg da berbere fra Marokko fikk kontroll.
Reconquista thumb|Granada kapitulerer. Maleri av F. Padilla
Den kristne gjenerobringen av Iberia startet med den vestgotiske kongen Pelayo, som etablerte kongedømmet Asturia i nordvest på midten av 700-tallet.
Etter en serie borgerkriger i første halvdel av det ellevte århundre kollapset Córdoba-kalifatet i 1031. Kalifatet ble etterfulgt av flere taifaer, svake småstater som delvis kriget mot hverandre, delvis ikke kunne stå imot press fra de kristne statene i nord. Frankerne hadde allerede under Karl den store etablert en såkalt grensemark (kalt Marca Hispanica) nord i Iberia, flere stater som skulle fungere som en buffersone mot muslimene. Disse statene utviklet seg senere til statene Navarra, León, Castilla og Aragón.
De kristne statene presset muslimenes nordgrense sydover, men det var ingen entydig kamp kristne mot muslimer. I flere tilfelle allierte kristne seg med muslimer, og de kriget med hverandre.
I høymiddelalderen førte korstogene med seg pavelig støtte til gjenerobringen. Ridderordener fra hele Europa dro til Iberia for å delta i kampene, og i slaget ved Las Navas de Tolosa i 1212 slo en kristen koalisjon en muslimsk hær og påførte muslimene et tap på 100 000 mann. Dette satte fart på gjenerobringen, og i 1250 ble hele Portugal gjenerobret.
Det siste muslimske området i Iberia var Granada, som ble erobret i starten av 1492. Dette ble slutten på det muslimske nærværet i Spania. Erobringen ble fulgt av forfølgelser av muslimer og jøder. De hundretusenvis som ikke lot seg konvertere til katolisismen ble fordrevet. Seierherrene i denne krigen var Castilla og Aragón, to stater som var blitt forent da kong Ferdinand II av Aragón og dronning Isabella I av Castilla giftet seg i 1469. Unionen av disse to statene utviklet seg til den moderne staten Spania.
Fordrivelsen av jødene right|thumb|En signert kopi av Alhambra-dekretet, kunngjøringen om jødenes forvisning. Den 31. mars 1492 ble Alhambradekretet for forvisningen av jødene utstedt.Liss, Peggy (1992): Isabel the Queen, Oxford University Press, s. 298 Jødene hadde fram til slutten av juli, tre måneder, å forlate landet. De hadde forbud mot å ta med seg verdisaker, som gull, sølv, penger, våpen eller hester. Av en befolkning på kanskje 80 000 jøder var det rundt halvparten som forlot landet mens resten konverterte.Henry Kamen (1997): The Spanish Inquisition: A Historical Revision, Yale University Press, s. 29-31. Mange av de gjenværende som conversos eller marranos (spansk for «skitne svin») ble fortsatt forfulgt av inkvisisjonen som skjulte jøder, hvilket fremmet ekstreme ideer om limpieza de sangre, «rent blod», og man kunne skaffe seg sertifikat på at man ikke hadde «blod» som var «forurenset».Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, s. 64
De fordrevne jødene ble tatt i mot av den osmanske sultanen. Mange slo seg ned i Thessaloniki (Salonika) hvor de dannet et betydelig sefardisk samfunn som besto til holocaust i Hellas under andre verdenskrig. Thessaloniki var i 400 år en hovedsakelig sefardisk by inntil den ble innlemmet i Hellas og etnisk greske flyktninger slo seg ned rundt 1923.
Spania blir en verdensmakt thumb|Et kart som viser det spanske imperiet i forskjellige tider over en periode på over 400 år. thumb|«Den spanske armadas nederlag», maleri av Philippe-Jacques de Loutherbourg, 1796
Christofer Columbus' ekspedisjon med India som mål i 1492 ble startskuddet i den spanske dominansen i den nye verden. Tordesillastraktaten av 1494 gav størstedelen av Amerika til spanjolene, dette ble fulgt opp av conquistadorenes erobring av store deler av Sør- og Mellom-Amerika. Mektige riker som Inkariket og Aztekerriket ble overtatt av spanjolene og senere kolonisert. Dette førte til en enorm strøm av gull og sølv hjem til Spania. Det amerikanske gullet ble en viktig faktor i Spanias dominans i Europa på 1500- og 1600-tallet.
I 1516 ble habsburgeren kjent som Karl V (Karl I. av Spania) konge i Spania. Samtidig var han keiser av det tysk-romerske rike, i tillegg til å være hertug av de burgundiske områdene. Dette medførte at Karl var Europas sterke mann og at Spania var en del av verdens mektigste imperium.