Denne delen av Europas historie er del av Tidlig moderne tid
Renessanse og reformasjon i Europa foregikk i en periode fra omtrent 1450 til 1556, innenfor den større tidsperioden omtalt som tidlig moderne tid. Kjennetegn ved denne perioden er gjenoppdagelse av antikkens kunst og kultur; en kunstnerisk utvikling der perspektiv og anatomisk fremstilling ble mer presis; et sterkere fokus på humanisme enn tidligere; boktrykkerkunsten og spredningen av ideer; oppdagelsestiden med oppdagelsen av Amerika, sjøveien til India og senere rundt verden; krav om reform av den katolske kirke som førte til at kirken ble delt (i ettertid kjent som reformasjonen) i den katolske og den protestantiske; økte kapitalistiske trekk innen handel; og fremveksten av sterkere nasjonalstater på bekostning av adelens makt.
Denne utviklingen skjedde ikke i et vakuum. Den katolske kirke hadde siden 1300-tallet hatt dalende oppslutning i en periode med indre maktkamp og avlatsbrev. Kunsten hadde også begynt å utvikle seg i Italia, og det samme hadde bankvesenet som ble avgjørende for økonomien i renessansen. De antikke tekstene var kjent i øvre sosiale lag lenge før 1400-tallet, selv om de ikke var allment tilgjengelige. Føydalismen hadde begynt å miste makten allerede på 1300-tallet i Vest-Europa.
På den annen side var flere av nyvinningene fremmede i flere områder av Europa lenge etter at de ble fikk sitt utspring i Nord-Italia. I tillegg var Øst-Europa mindre preget av reformasjonen, og føydalismen sto sterkt i lang tid der. På Balkan ble dette en periode under Det osmanske rikes herredømme. Oppdagelsen av Amerika fikk heller ingen direkte betydning for andre land enn Spania og Portugal i denne perioden, det var først senere at nederlendere, franskmenn og briter ble involvert i den nye verden.
Bakgrunn Utdypende artikkel: Senmiddelalderen Navnet «Renessansen» var et samtidig begrep, det vil si at det ble brukt av folk i den tiden som den omfatter. For dem var perioden markeringen på gjenfødelsen av all filosofi, kunst, poetikk, talekunst med mer som de opplevde forsvant i middelalderen. Der middelalderen ble sett på som å ha altfor sterkt fokus på Gud og det hinsidige og i tillegg bakstreversk, var renessansen det motsatte, framtidsrettet og opptatt av humanisme, det vil si mennesket i sentrum. Selv om filosofer som Aristoteles og Platon var godt kjent, var dette en tid der en rekke andre storheter fra antikken, som Seneca, Cicero og en rekke filosofer, matematikere, medisinere, akademikere og vitenskapsmenn, ble gjenoppdaget. Gresk og romersk filosofi utfordret kirkens hegemoni, het det. I realiteten var ikke overgangen fullt så markant, og middelalderen, i det minste høymiddelalderen og senmiddelalderen, var ikke så bakstreversk. Overgangen regnes av flere samtidige som langt mer glidende og varierende fra sted til sted.The Renaissance - Britannica.com En tolkning er at overgangen mellom middelalder og renessanse var langt mer glidende.Side 278, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992
Senmiddelalderen, som regnes fra omtrent 1300 til 1450, var i stor grad påvirket av politisk kamp mellom konge, adel og kirke, av religiøs krise og splittelse, av pest og store dødsfall, av en økende selvbevisst i den lavere del av tredjestanden, altså borgere, bønder, arbeidere og handverkere, og av store skiller mellom Øst-Europa og Vest-Europa. Dette var også en periode der styreformen føydalisme, der bønder ikke eier egen jord, og der de betaler leie og utfører pliktarbeid på adelens gårder mot beskyttelse og juridisk hjelp, ble stadig mer avleggs i Vest-Europa. Bakgrunnen for føydalismen var at kongen selv ikke var i stand til å beskytte befolkningen, og var avhengig av støtte fra adelsmenn i distriktene. I renessansen ble imidlertid kongene stadig sterkere, mens pesten, som saumfarte landene, gjorde at adelen fikk færre folk til å arbeide med jorden. Adelen fikk derfor færre inntekter og færre bønder til hærene sine. Flere steder i vest, særlig i hva som i dag er Storbritannia, ble pengeøkonomi og maktsentralisering vanligere. Skillet ved 1450 skyldes at en rekke hendelser mellom 1453 og 1457 fikk stor påvirkning på perioden som fulgte. Dette inkluderer avslutningen av hundreårskrigen, innføringen av boktrykkerkunsten, Konstantinopels fall (byen som i dag er kjent som Istanbul ble erobret av osmanerne i 1453) og en markant utvikling av malerkunsten.
Italia: Handel skaper utvikling (1200–1450) Utdypende artikkel: Den italienske renessansen miniatyr|300px|Den italienske byen Firenze kom kraftig på 1300-tallet og fremover, og konkurrerte om hegemoniet med Venezia og Milano. De italienske bystatene Venezia, Genova og Pisa handlet direkte med Egypt, Østromerriket og andre i Midtøsten. Dette innebar at de hadde nærmest monopol på varer fra Kina, India og krydderøyene. Selv om enkelte av disse varene bare kunne lages i østlige klimaer, som krydder, var det enkelte av dem som kunne reproduseres i Europa, deriblant silke. Disse byene, og Firenze noe senere, ble i praksis selvstendige bystater.Side 29-30, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n Handel med det østlige Middelhavet ga også kunnskap som fikk betydning. Allerede på 1200-tallet skjedde en revolusjon innen handel og regnskap i Italia. De romerske tallene ble erstattet av indo-arabiske, som gjorde regning og bruk av desimaler mulig. Det var særlig matematikeren Leonardo Fibonacci som innførte dette tallsystemet til Pisa og nærliggende byer. Tallsystemet gjorde at handel ble enklere og raskere, spesielt ved sløyfing av brøker.Side 32, Niall Ferguson: The Ascent of Money - A financial history of the world, London, 2009
En av de revolusjonerende tankene innen handel i Italia var at i stedet for å arbeide seg opp en stor formue og så gi seg på topp, ble det oppdaget at man kunne investere overskuddet videre i andre forretninger. Slik fikk handelsmenn nye og mer ambisiøse handelsmuligheter.Side 285, Greer, Lewis Dersom man ikke hadde penger å starte med, fantes det muligheten å låne, enten av pengelånere eller av lånehaier – om enn forskjellen var glidende. For at handelen skulle utvikle seg, var det ofte lånehaier som lånte penger med rente til handelsmenn. Disse lånehaiene var i begynnelsen i hovedsak jøder. Dette skyldtes det forhold at mens verken kristne eller jøder kunne låne penger med renter til sine egne, var det en åpning i 5. mosebok: «Av utlendingen kan du ta rente; men av din bror må du ikke ta rente».Side 35-37, Ferguson
Etter hvert dukket det opp en rekke banker som tilbød lån. Fra 1100-tallet av fantes det banker i Venezia som blant annet finansierte korstogene.Thomas H. Goddard; Alexander Hamilton; George McDuffie: A general history of the most prominent banks in Europe:particularly the banks of England and France; the rise and progress of the Bank of North America; a full history of the late and present Bank of the United States, H. C. Sleight, 1831 Flere banker begynte, eller hadde allerede en tid, fungert som pengelånere. På 1300-tallet var det flere. I Firenze satt flere pengevekslere og pengelånere ved benker (banco på italiensk), de vekslet og lånte ut. For å sikre seg at de fikk tilbake pengene sine, hadde flere av dem en kriminell side. Dette gjaldt spesielt familien Medici, som hadde fem medlemmer dømt til døden bare mellom 1343 og 1360.Side 42-43, Ferguson Flere banker var imidlertid langt mer seriøse, og det var ikke uvanlig på 1300-tallet at italienske banker og kjøpmenn hadde filialer i andre byer. På den måten kunne de låne ut til spanske, flamske og engelske innbyggere.Side 104, «Byane» fra Aschehougs Verdenshistorie bind 6: Europa i krise, Oslo, 1984</ref>
Venezia var den dominerende bystaten i Italia i høy- og begynnelsen av senmiddelalderen. På slutten av 1300-tallet fikk de imidlertid konkurranse av Firenze. Firenze satset mest på bankvirksomhet, og ikke så mye på handel, delvis fordi de lå midt inne i landet, og det var enklere å finansiere maritime byers handel enn å starte egne handelsdynastier selv. I 1397 lyktes Giovanni di Bicci de' Medici å etablere Medici-familiens egen bank i byen. Denne vokste sterkt under hans sønn Cosimo de' Medici, og Medici ble den dominerende familien. Hertugdømmet Milano markerte seg fra 1395, først med fyrstefamilien Huset Visconti og så Huset Sforza. Milano utvidet seg i alle retninger til de kolliderte med Veneto i øst, Piemonte i vest, fjellkjeden Alpene i nord og Middelhavet i sør. Milanos makt lå både i militær makt og som Europas ledende våpenprodusent.Side 76-77, Elisabetta Cassina Wolff: Italias politiske historie 476 – 1945, Cappelen Damm, Oslo, 2016 Milano var ofte i krig med både Firenze og Venezia, både hver for seg og samlet.Italy from c. 1380 - c 1500 - Encyclopedia Britanniza
Det utviklet seg også etter hvert fokusområder. For eksempel var Adelsrepublikken Genova mer opptatt av å handle i Egeerhavet og Svartehavet, noe som ga dem varer fra India, Sentral-Asia og Kina, mens Venezia fokuserte på Egypt og Rødehavet, det sikret dem blant annet krydder fra Det fjerne østen.Side 21, Merry E. Wiesner-Hanks: Early Modern Europe 1450-1789, Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)
Vest-Europa: Pest, kongemakt og religionskrise (1300–1450) miniatyr|Svartedauden, her personifisert i en tegning av av Theodor Kittelsen, drepte mange europeere, både av høy og lav stand. Dette forandret i stor grad samfunnet i Europa. Tidlig på 1300-tallet hadde Europa utviklet seg til å bli en sivilisasjon på nivå med de andre store i samtiden, som den islamske (i stor grad Det osmanske riket), Det bysantinske rike, Det indiske og Det kinesiske rike.Side 43, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995 I løpet av dette århundre ble imidlertid Europa utsatt for mange påkjenninger. Det begynte med en markant kulde og tungt regnskyll som til sammen ødela mye av avlingene, i ettertid kjent som den lille istid. Dette ble fulgt av opprør fra bondestanden som fikk støtte av mange folk i byene. Disse opprørerne ble fordømt av pave Johannes XXII og slått ned av bøndene. Kimen til videre konflikt var likevel sådd. I tillegg startet hundreårskrigen i 1337, som i hovedsak ble en stor påkjenning for bønder og andre innen primærnæringen.Side 279-89, Greer, Lewis Til slutt kom en brutal halvering av folketallet i stor grad på grunn av svartedauden i mesteparten av Europa. Som følge av tilbakegang i folketallet ble mange åkre liggende urørt, i mangel på arbeidskraft. Samtidig var antallet jordeiere redusert, og det var flere steder ikke mulig å finne arbeid. Forsøk på å begrense lønnen til de gjenværende arbeiderne førte til flere bondeopprør rundt om i Europa.Side 47, Palmer/Colton Mot slutten av århundret var båndene mellom adelig og livegen, mester og svenn, pave, prest og lekmann, adel og konge og andre bånd tydelig slitt, og under oppbyggingen av Vest-Europa var det en søken etter nye ideer som kunne erstatte det gamle samfunnet.Side 281, Greer, Lewis