thumb|320px|Den 120 km lange Hadrians mur markerte grensen mellom Skottland i nord og Romerriket i sør med små festninger og en port for hver romersk mil. Det romerske herredømmet strakte seg likevel lengre nord enn muren i en kortere periode.
Skottlands historie kan avgrenses med den siste istiden for rundt 10 000 år siden, selv om det finnes spor av menneskelige bosetning i Nord-Europa fra forrige mellomistid. Selv om heidelbergmennesket og neandertalere kun er påvist fra mellomistidene gjennom funn fra England, er det rimelig å anta at de også har befolket Skottland i de perioder hvor hele den landfaste halvøya Storbritannia var isfri. Da mennesker igjen befolket området lengst nord på Storbritannia-halvøya etter siste istid, fikk øyene snart et meget varmt klima med subtropisk natur selv i nord. Fra omkring 6500 f.Kr. ble landbroen til det europeiske kontinentet oversvømt av hav, og De britiske øyer fulgte sine egne utviklingstrinn med sterke impulser fra kontinentet gjennom steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Mange gjenstander er funnet fra førhistorisk periode, men ingen skriftlige spor.
Skottlands skrevne historie starter først da Romerriket kom til Britannia etter år null. Romerne tok kontroll over områdene som nå er England og Wales og opprettet den romerske provinsen Romersk Britannia. Området nord på øya, som ikke ble okkupert eller styrt av romerne, ble kalt Caledonia, og romerne kalte folket piktere. De første skriftlige kilder om Skottlands historie er beskrivelser fra utenforstående som ikke selv hadde førstehånds kjennskap til landområdene. Fra en klassisk historisk synsvinkel er Skottland et perifert land, tilbakestående i forhold til sivilisasjonene rundt Middelhavet. Etter hvert som den historiske kunnskapen om Skottland har økt, har det blitt klarere at enkelte utviklingstrekk skjedde tidligere og var mer avansert enn tidligere antatt.
Skottenes langvarige strid med England, den langt mektigere naboen i sør, var grunnen til den skotske uavhengighetskrig. Kampen mot engelskmennene tvang også Skottland til å orientere seg kulturelt og økonomisk mot andre europeiske nasjoner, spesielt Frankrike. Deretter fulgte unionspakten mellom Skottland og England, den skotske opplysningstiden og den industrielle revolusjon. Disse tingene bidro til økonomiske og kulturelle oppgangstider i landet, og inn på 1900-tallet var Skottland et høyt industrialisert land.
Den industrielle nedgangen etter den andre verdenskrig ble spesielt hard, men de siste tiårene har landet hatt en kulturell og økonomisk renessanse, sporet av en revitalisert økonomi i tjenestesektoren, produksjonen av olje og gass fra Nordsjøen, og opprettelsen av begrenset selvstyre med eget parlament. Under en folkeavstemning i 2014 sa landet nei til uavhengighet fra Storbritannia.
Forhistorisk tid thumb|Stirling Castle har gjennom århundrer stått på toppen av en vulkansk knaus og forsvart nedre delen av elven Forth. Festningen har gjennomgått utallige beleiringer. thumb|Utgravning av fortidsminnet Skara Brae, Orknøyene thumb|Steinsirkelen Brodgar på Mainland, Orknøyene De første bosetningene Det levde mennesker allerede 8500 år før historisk tid, da navnet Britannia for første gang dukker opp i skrevne kilder. I tiden før den siste istiden (130 000 – 70 000 f.Kr.) hadde Europa et varmere klima enn i dag, og de første menneskene kunne ha kommet til Skottland, men det finnes det ingen arkeologiske bevis for. Den siste isen dekket det meste av De britiske øyer, unntatt Irland, og etter at isen trakk seg tilbake, ble Skottland beboelig omkring år 9600 år f.Kr.
Den vanligste oppfatningen er at menneskene innvandret sørfra, men de eldste sporene av mennesker er blitt funnet lengst nord i landet, så selv om det ikke er bevist, er det blitt antydet at innvandringen kan ha fulgt sjøvegen nordfra.
De første kjente bosetningene tilhørte mesolittiske jegere og samlere, og arkeologene har datert en slik leir ved Biggar fra rundt 8500 f.Kr.BBC News: «Signs of Earliest Scots Unearthed». 9. april 2009 Tallrike andre leirer har blitt funnet over hele Skottland og danner et bilde av folk som flyttet på seg, brukte båter og lagde redskaper av bein, stein og gevir.
Neolittiske jordbrukere dannet faste bosetninger, og et meget godt bevart steinhus på Knap of Howar på øya Papa Westray fra 3500 f.Kr. er bortimot 500 år eldre enn landsbyen Skara Brae på Mainland (begge på Orknøyene) som består av tilsvarende hus. Rundt 3500 f.Kr. bygde bosetterne veldige gravkamre som besto av steinpilarer som bar en stor stein som tak før det hele ble dekket av jord. Et godt eksempel finnes på Maeshowe på Mainland. Fra rundt 3 000 f.Kr. kom «stående steiner» og steinsirkler slik Brodgar-ringene på Orknøyene og Callanish på Lewis på Hebridene. Disse formet deler av den utstrakte europeiske megalittkulturen som også bygde Stonehenge i England og som ofte blir tolket som at de var ment som sofistikerte astronomiske observatorier.
Steinkamrene og megalittmonumentene fortsatte inn i bronsealderen, og i den første metallalderen begynte beboerne å bygge festninger på toppen av høydedrag (hillfort), slik som åsen Eildon Hill i nærheten av Melrose, som går tilbake til rundt 1000 f.Kr. Ofte kunne flere hundre hus bli bygget innenfor steinmurene på et befestet høydedrag.
Antagelig kom brytonisk-keltisk kultur og språk til Skottland en gang etter 700-tallet f.Kr., kanskje gjennom kulturell kontakt heller enn via invasjoner, og ulike småkongedømmer utviklet seg. I jernalderen ble det bygd tallrike festninger på høydedrag, runde tårn (brochs) og befestede bosetninger som støtter inntrykket av stridbare stammesamfunn og småkonger slik som romerne har rapportert om i de første skriftlige kildene om Skottland. Noen spor som tyder på at beboerne ikke alltid var opptatt av forsvar kan tyde på at festningene også hadde like mye symbolsk makt som direkte krigføring.
Romersk invasjon Skottlands skrevne historie begynner når Romerriket invaderer Britannia. Selv om innbyggerne stundom benyttet en form for skriving for minneplater og på steiner var det først og fremst et samfunn med en sterk muntlig tradisjon. Da druide-tradisjonen døde ut på grunn av krig, sult og ikke minst tilstedeværelsen av kristne misjonærer forsvant det meste av den førhistoriske kunnskapen. Det eneste overlevende før-romerske beretning om Skottland kommer fra den greske eventyreren Pytheas fra Massalia som seilte rundt De britiske øyer (som han selv kalte Pretaniké) i 325 f.Kr., men selve nedtegnelsen av reisen dateres langt senere.
Den romerske invasjonen av Britannia begynte for alvor i år 43 f.Kr. Etter gode militære resultater i sør, gikk styrker ledet av Gnaeus Julius Agricola inn i Skottland i år 79 e. Kr. Romerne møtte imidlertid kraftig motstand fra lokalbefolkningen i Caledonia, som romerne kalte området. I år 82 eller året etter sendte Agricola en flåte med galeier opp langs kysten av Skottland, så langt nord som Orknøyene. I 84 beseiret Agricola kaledonske stammer i slaget ved Mons Graupus. Hans støttespillere i Roma erklærte at Agricola hadde beseiret alle stammene i Britannia.
Den eneste historiske kilde for dette kommer fra skriftene til Agricolas svigersønn, Tacitus. Arkeologien har bekreftet hendelsene med en mer presis datering ut ifra dendrokronologi (årringdatering), der resultatene tyder på at romerne tok kontroll over det sørlige Skottland en stund før Agricolas hærstyrker invaderte. Uansett nøyaktig datering var resultatet at for de neste 300 årene hadde Roma en betydelig tilstedeværelse i sørlige Skottland; både militært, økonomisk og sosialt.
Romerne markerte rikets grense med serie av forsvarsverk, inkludert en lang og sammenhengende mur. Den første av disse, Gask Ridge i Perthshire, er datert fra mellom år 70 og 80 f.Kr. På 120-tallet ga den romerske keiseren Hadrian ordre om å bygge en mektig befestet mur som gikk fra elven Tyne til Solway Firth. Tyve år senere bygget den romerske guvernøren Quintus Lollius Urbicus den antoninske mur (navngitt etter keiser Antoninus Pius, den romerske keiseren som styrte fra 138 til 161) enda lengre nord, fra Old Kirkpatrick ved Firth of Clyde til Bo'ness ved Firth of Forth. Med halvparten av lengden til Hadrians mur var den 60 km muren lettere å forsvare, selv om den kun markerte nordgrensen for det romerske riket i to tiår. Omtrent ved år 160 var nordgrensen igjen ved Hadrians mur.
Romerne fikk altså aldri noen direkte kontroll over Caledonia. Likevel gjorde de sin innflytelse gjeldende gjennom militære utposter og ved hjelp av assistanse fra lokale stammer, slik som blant annet votadiniene.
Skottland vokser fram thumb|right|300px|Stranden ved Seamill sett sørover mot ytre Firth mot sørlige Arran og Ailsa Craig.
I tiden etter at romerne trakk seg ut av Skottland kan befolkningen deles inn i følgende to grupper:
Piktere, områdets opprinnelige befolkning og av ukjent opprinnelse (muligens av et P-keltisk talende folkeferd). Disse oppholdt seg hovedsakelig nord for Firth of Clyde og Firth of Forth – det området som kalles for Pictavia eller Piktland.
Britonere dannet en P-keltisk talende folkegruppe preget av romersk innflytelse sør for pikterne med kongedømmene Y Strad Glud (Strathclyde) fra Firth og Clyde og sørover; Rheged i Cumbria, Selgovae i dagens grenseområder mellom Skottland og England; og Votadini eller Gododdin fra Firth of Forth og ned til elven Tweed.
Invasjon og innvandring (i hvilken grad disse erstattet den innfødte befolkningen er ukjent) brakte med seg tre nye folkegrupper:
Scotti, eller skottene (folkegruppe som snakket gammelirsk språk, det vil si Q-keltisk), som kom fra nordlige Irland fra slutten av 400-tallet, og dro innover de ytre skotske øyene, og deler av fastlandet, spesielt i området Argyll, og dannet kongeriket Dál Riata.
Angelsaksere som spredde seg fra Bernicia og kontinentet, og som erobret Gododdin på 600-tallet. En arv fra denne innflytelsen er det preg som angelsaksernes gammelsaksisk språk har gitt til dagens lavlandsskotske språk. Språket ble opprinnelig kalt for inglis, men dette begrepet ble problematisk etter at normannerne erobret det anglesaksiske England, og dagens engelske språk utviklet seg fra angelsaksisk, fransk og latin fra 1300-tallet og framover. Gælisk, som tidligere hadde blitt referert til som scottis, ble referert til som erse, hvilket betydde irsk. Denne terminologien har nå falt ut av bruk, og det første kalles for skotsk engelsk og det siste for skotsk gælisk.
I tiden etter at norske vikinger herjet øya Iona i år 795 kom det stadig flere norske innflyttere i løpet av 800-tallet og årene som fulgte. Disse bosatte seg først på de ytre øyene som Hebridene, Skye og sørover til Man, deretter også på det skotske fastlandet, som Caithness og Sutherland. I generasjonene som fulgte ble de norske innflytterne inngiftet og assimilert med den opprinnelige befolkningen, spesielt i Galloway helt sør i Skottland. Nordmennene ble her kalt for gallgællere («de fremmede gælere»), og således ga navn til området.
Kristningen av Skottland Kristendommen kom antakelig til de sørlige delene av Skottland allerede i løpet av det andre århundre etter Kristus, da denne religionen på dette tidspunktet var vel etablert i Romersk Britannia. Ifølge legenden ble kristningen innledet ved den hellige Ninians misjon i Cumbria på 300-tallet. Ifølge hans hagiografi, var Ninian en britoner som hadde studert i Roma og ble den første katolske biskop som besøkte Skottland da han ble sendt til Hen Ogledd, det britonske området i det nordlige England og sørlige Skottland. Rundt 397 etablerte han Skottlands første kirke, Candida Casa i Whithorn, og dette ble utgangspunktet for hans virke. Senere reiste han nordover for å arbeide bland pikterne.