Gammeljapansk (jap. jōdai nihongo hhv. jōko nihongo) er den eldste skriftbaserte formen av japansk.
Tidsrom En nøyaktig bestemmelse av språkets tidsrom kan være vanskelig. Den øvre grensen for dette tidsrommet er 794, da Japans hovedstad ble flyttet fra Heijō-kyō til Heian-kyō. Den nedre grensen er mer uklar. Det har blitt funnet trepaneler med skrift på, men den første oppdagede teksten av en viss lengde er Kojiki fra 712. Uten å behøve å utelukke disse mindre tekststykkene regnes 712 av praktiske grunner for å være den nedre grensen, som passer godt inn i Naraperioden (710–794). Gammeljapansk ble til slutt erstattet av klassisk japansk.Hansen, Tomoko O. 2005. «Japansk skriftspråk». I: Vinduer mot Japan, red. av Terje Grønning, 263–77. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2046-9.
Skriftsystem De eldste skriftlige kildene er Kojiki (712), Fudoki (720), Nihonshoki (720) og Man’yōshū (etter 771).
De tidligste tekstene som har blitt funnet i Japan er skrevet på klassisk kinesisk, selv om de etterhvert ble lest på japansk ved hjelp av kanbun-metoden. Enkelte av disse tekstene beviser at gammeljapansk har påvirket moderne japansk grammatikk, f.eks. ved at verbet kommer etter objektet («SOV-språk»). I disse «hybride» tekstene ble kinesiske tegn av og til brukt som fonetiske erstatningtegn for de japanske artiklene. Etterhvert ble denne fonetiske anvendelsen av de kinesiske tegnene stadig vanligere, inntil man fikk tegnsystemet man'yōgana. Dette systemet hadde allerede blitt brukt i de ikke-prosaiske delene av Kojiki, før det ble brukt i en ferdigutviklet form kalt man'yōshū.
Fonologi Forskningen på den gammeljapanske fonologien baserer seg på komparative studier av den kinesiske uttalen til samme tid, ryukyuspråkene og den omvendte analysen av den diakroniske endringen i den japanske uttalen. Selv om brorparten av nedskrevne dokumenter fra Naraperioden er skrevet på Nara-hoffets språk, er enkelte dikt skrevet med skriftsystemet Man'yōshū på andre dialekter fra Syd- og Øst-Japan. Enkelte av disse dialektforskjellene kan man fremdeles oppdage. Gammeljapansk er fonetisk forskjellig fra senere japanske språktrinn. En analyse av Man'yōgana kastet lys på et særegent system, kjent som Jōdai Tokushu Kanazukai.
Den moderne japanske stavelsen [] avledes fra affrikasjonen av [] før [] i det gammeljapanske [] og det moderne [] avledes tilsvarende fra det tidlig-moderne [] og gamle []. Enkelte moderne dialekter beholder denne forskjellen mellom [] og [], f.eks. [] for mizu (vann) i Nagoya-dialekten. En lignende palataliseringsprosess finnes i det moderne [] og det gamle []. Det kan imidlertid ikke bli oppdaget når // ble palatalisert.
Andre egenskaper som skiller gammel fra moderne japansk er: ingen lange vokaler eller diftonger; Ord begynner ikke med // eller stemte plosiver; ingen konsonanter i slutten av en stavelse.
Enkelte språkforskere viser til en forbindelse mellom gammeljapansk og utdødde koreanske språk, slik som goguryeo-språket. Et slektskap mellom japansk og et annet ryukuyuspråk har ennå ikke blitt funnet.
Fonemer Opprinnelig antok man at gammeljapansk hadde 68 stavelser. Gjennom senere undersøkelser ble tilslutt 88 stavelser funnet: a i u e o ka ki1 ki2 ku ke1 ke2 ko1 ko2 ga gi1 gi2 gu ge1 ge2 go1 go2 sa si su se so1 so2 za zi zu ze zo1 zo2 ta ti tu te to1 to2 da di du de do1 do2 na ni nu ne no1 no2 ha hi1 hi2 hu he1 he2 ho ba bi1 bi2 bu be1 be2 bo ma mi1 mi2 mu me1 me2 mo1 mo2 ya yu ye yo1 yo2 ra ri ru re ro1 ro2 wa wi we wo
CV1-stavelsene blir betegnet som type-A-stavelser (, Kō-rui), mens CV2-stavelser blir betegnet som type-B-stavelser (, Otsu-rui).
Kort etter Kojikis publisering forsvant fort forskjellen mellom mo1 og mo2, hvilket reduserte antall stavelser til 87.
Flere hypoteser har blitt foreslått for å forklare gammeljapanskens stavelsesfordoblinger, blant andre: et 8-vokalssystem palatalisering av de forutgående konsonantene et 6-vokalssystem.
Transkripsjon Det finnes flere ulike transkripsjonssystemer for gammeljapansk. I enkelte systemer blir kun type b-stavelser markert med trema over vokalen: ï, ë, ö for i2, e2 og o2 og i, e og o for i1, e1 og o1. Det finnes flere problemer med disse systemene: En særegen uttale av vokalen blir indirekte implisert Ulikheten mellom ord hvor forskjellen mellom 1 og 2 er uklar, som // i // eller // forsømmes. For å unngå dette bruker man sirkumfleksversjonene î, ê og ô for i1, e1 og o1.
+ Andre transkripsjonssystemer Trema Utvidet trema Yale-romanisering a a a a e ê e1 ye ë ë e2 ey i î i1 yi ï ï i2 iy o ô o1 wo ö ö o2 o u u u u
Fonologiske regler Vokaltypene i de enkelte morfemene dokumenterer bestemte fonologiske begrensninger: -o1 og -o2 finnes ikke sammen med hverandre, -u og -o2 finnes stort sett ikke sammen og -a og -o2 finnes stort sett ikke sammen.
Disse reglene fører videre til to vokalgrupper: /-a, -u, -o1/ og /o2/. Vokaler fra en gruppe blander seg ikke med vokalene fra de andre gruppene; -i1 og -i2 kan forekomme i begge grupper. Enkelte har tydet dette fenomenet som en referanse til en vokalharmoni i gammeljapansken.
Fonetikk Konsonanter // [] // Teorier for // inkluderer [], [] og []. Uttalen kan som i moderne japansk avhenge av den påfølgende vokalen (rendaku). // [] // [] //// blir fonetisk realisert som []. Denne antakelsen ble gjennom følgende fonologiske analyser spådd: Den moderne // forårsaker en uoverensstemmelse i sammensettelsen av ustemte konsonanter. Ved //, //, // og til slutt // passer ikke paret //, siden den ustemte varianten av // er //. Sammenlignet med ryukyuspråkene viser [] hvor [] ble uttalt i japansk. I og med at de to språkene må ha skilt lag på et visst punkt i fortiden, kan dette bli vurdert som bevis på at den japanske [] en gang ble uttalt som den ryukyuske []. Et blikk på den moderne // viser at den blir uttalt som [], når eden blir etterfulgt av en //. Et videre blikk bakover viser at portugisiske misjonære, som dro til Japan på starten av 1600-tallet, skrev hele kana-rekken //- som «fa, fi, fu, fe, fo». Koreanere i Japan i samme århundre brukte gjerne en stemmeløs labial frikativ, f.eks. []. Det tidligste henvisning til konsonanter er fra det 9. århundret. I 842 beskriver munken Ennin i Zaitōki at Sanskrit-p er mer labial en den tilsvarende japanske. Den vanlige oppfatningen er at mellom det 9. og det 17. århundret ble // uttalt som []. Dialekt og spredning kan tyde på at det til et bestemt tidspunkt kan ha eksistert en []. // [] // [] // [] // []
Stavelsesstruktur Tradisjonelt ble forskjellen mellom type A- og type-B-stavelser vurdert ved vokalkvaliteten, og dermed antok man at man hadde åtte ulike vokalfonemer, med ulike teorier om uttale. Stavelsesstruktur er dermed CV (Konsonant-Vokal).
Den første C kunne være tom. En ren vokal kunne bare opptre i begynnelsen av et ord. Stemte konsonanter og // fantes ikke i starten av et ord, med unntak av de to fremmedordene /rikizimahi1/ og /rokuro/.
Vokalelisjoner ble brukt for å unngå vokalopphopninger: Åpningsvokalen forsvant: /ara/ + /umi1/ → /arumi1/, Den påfølgende vokalen forsvant: /hanare/ + /iso1/ → /hanareso1/, To påfølgende vokaler smeltet sammen til én ny: i1 + a → e1, a + i1 → e2, o2 + i1 → i2 oder /s/ blir smettet inn mellom to vokaler: /haru/ + /ame2/ → /harusame2/. Det er mulig at /ame2/ tidligere var */same2/.
Grammatikk Pronomen kort lang Stedsorientert Retningsorientert Personlig pronomen 1. person wa, a ware, are 2. person1) na nare2) 3. person si – Interrogativ ta tare Refleksiv ono2 (ono2re)2) Demonstrativpronomen proksimal ko2 ko2re ko2ko2 ko2ti ikke-proksimal so2 –2) so2ko2 – distal3) ka kare interrogativ idu- idure iduku iduti
Funksjonen til de korte og lange pronomene er ikke kjent. En partikkel brukes imidlertid alltid ved det korte pronomenet. Med få unntak blir de lange pronomene aldri brukt med genitivpartikler eller nominalkonstruksjoner.Bjarte Frellesvig, «Old Japanese Pronouns» (på engelsk). Japanese Historical Linguistics. Besøkt 25. mai 2008.
I tillegg til de personlige pronomene fantes det også flere tiltaleformer for 2. person, som delvis i motsetning til pronomen kunne bli utstyrt med et flertallsuffiks: imasi, masi, mimasi: jf. imasu («være, eksistere») kimi: «De (min herre)» namuti: fra det personlige pronomenet na og æressuffikset muti namutati: «dere»; fra namuti og flertallsuffikset tati wake, ore: nedsettende i: nedsettende, men bare i forbindelse med genitiv, som i-ga nare dukker bare sjelden opp, ono2re bare to ganger i Man’yōshū, og so2re overhodet ikke. Frellesvig påpeker at gammeljapansk kare bare finnes én gang i Man’yōshū, og ka maks. to ganger.
Verb Gammeljapansk hadde åtte ulike verbbøyninger: firetrinns ( yondan), øvre ettrinns ( kami ichidan), øvre totrinns ( kami nidan), nedre totrinns ( shimo nidan), K-uregelmessege ( ka-hen), s-uregelmessige ( sa-hen), N-unregelmessige ( na-hen) og R-uregelmessige ( ra-hen). Nedre ettrinns verb ( shimo ichidan) har man ennå ikke funnet.
Bøyning Verbklasse Mizenkeiirrealisform Renyōkeikonjunksjonalform Shūshikeisluttform Rentaikeiattributivform Izenkeirealisform Meireikeiimperativform firtrinns -a -i1 -u -u -e2 -e1 øvre ettrinns - - -ru -ru -re -(yo2) øvre totrinns -i2 -i2 -u -uru -ure -i2(yo2) nedre totrinns -e2 -e2 -u -uru -ure -e2(yo2) K-uregelmessige -o2 -i1 -u -uru -ure -o2 S-uregelmessige -e -i -u -uru -ure -e(yo2) N-uregelmessige -a -i -u -uru -ure -e R-uregelmessige -a -i -i -u -e -e
Mizenkei (irrealis) og Izenkei (realis) er kontrastpar med partikkelen ba: med Mizenkei + ba kan man uttrykke en hypotese, ev. en kondisjonalis og med Izenkei + ba en reel betingelse.
Tematisk og atematisk rot Verb som hadde stamme som sluttet med en konsonant ble beskrevet som «atematisk». Disse fulgte enten en firetrinns, totrinns, eller en S-/R-/K-/N-uregelmessig bøyning.
Verb som hadde vokal i utlyd, ble kalt «tematisk». Disse brukte en ettrinnsbøyning.
Uregelmessige verb Det fantes verb med uregelmessig bøyning. K-uregelmessig: k- «komme» S-uregelmessig: s- «gjøre» N-uregelmessig: sin- «dø», in- «gå, dø» R-uregelmessig: ar- «være», wor- «være»
Disse konjugasjonsklassene ble oppkalt etter den siste stamkonsonanten.
Adjektiver Det fantes to typer adjektiv: regelmessige og substantiviske.
De regelmessige adjektivene ble delt på ny inn i to typer: de som innenfor Renyōkei sluttet på -ku, og de som sluttet på -siku. Dermed fantes det to bøyningsformer: Adjektivklasse Mizenkei Renyōkei Shūshikei Rentaikei Izenkei Meireikei -ku -ke1 -ku -si -ki1 -ke1 eller -ke1re -kara -kari -si -karu -kare -kare -siku -sike1 -siku -si -siki1 -sike1 eller -sike1re -sikara -sikari -si -sikaru -sikare -sikare
Endelsene kalt -kar- og -sikar- var avledet av ar- («være»). Renyōkei-bøyningen (-ku eller -siku) får ar- som suffiks. Denne bøyningen brukte den R-uregelmessige konjugasjonen. I og med at gammeljapansk ikke kjente til vokalgrupper, gikk -ua- over til -a-.
De adjektiviske substantivene hadde kun én bøyning Stamme Mizenkei Renyōkei Shūshikei Rentaikei Izenkei Meireikei Adjektivisk substantiv -nara -nari -nari -naru -nare -nare
Partikler (joshi) Kaku joshi () Kaku joshi er partikler, som viser kasus for substantiv.Frellesvig, Bjarke. «Old Japanese Particles» (på engelsk). Japanese Historical Linguistics. Besøkt 25. mai 2008 Ablativ: Ablativpartikler var yo1ri, yo1, yuri og yu. Substantivet kara begynte å bli brukt som ablativpartikkel. Akkusativ: wo (endrer seg etter temapartikkel ha til wo-ba) Allativ: Substantive the1 («Side, retning») begynte å bli brukt som allativpartikel. Dativ: ni