Asma Jilani Jahangir (1952–2018) var en menneskerettsaktivist og advokat fra Pakistan.
Jahangir ble fengslet i 1983 for å deltatt i kampen mot militærregimet til president Zia-ul-Haq. Hun førte også en aktiv kamp mot islamiseringspolitikken til ul-Haq, og forsvarte personer anklagd for blasfemi, kvinner som stod i fare for å bli æresdrept og religiøse minoriteter. I 1987 var hun med på å stifte den uavhengige Human Rights Commission of Pakistan (HRCP), og ledet organisasjonen i flere år.
Hun ble satt i husarrest under unntakstilstanden i Pakistan 2007. Hun ble den første kvinnelige president i Pakistans høyesterettsadvokatforening, noe som ble sett på som en seier for progressive krefter og kvinnerettigheter. Hun var visepresident for International Federation for Human Rights, FNs spesialrapportør for utenomrettslige henrettelser (1998–2004), for religions- og trosfrihet (2004–2010), og for menneskerettighetssituasjonen i Iran (2016–2018). Hun satt i FN-panelet for gransking av Sri Lankas brudd på menneskerettigheter, og dro på FN-oppdrag for å samle inn informasjon om israelske bosetninger.
Jahangir mottok flere priser. I 2014 fikk hun Right Livelihood Award, sammen med den amerikansk IT-teknikeren og varsleren Edward Snowden, for sitt forsvar for menneskerettigheter i Pakistan under «svært vanskelige og komplekse situasjoner og stor personlig risiko». Jahangir ble posthumt tildelt Nishan-e-Imtiaz i 2018, Pakistans høyeste sivile utmerkelse.
Tidlig liv Jahangir ble født inn i en velstående familie i Lahore, 27. januar 1952. Hun var elev på pikeskolen Convent of Jesus and Mary. Jahangir fikk bachelorgrad fra Kinnaird College i Lahore, og i 1978 mottok hun bachelorgrad i juss fra Punjab University. Hun giftet seg med naboen og forretningsmannen Tahir Jahangir i 1974. Jahangirs første politiske handling var i 1968, da hun deltok i en kvinnemarsj som endte i en konfrontasjon med politiet.
Hennes far, Malik Ghulam Jilani, som var en tidligere embetsmann og politiker, hadde ofte sittet i fengsel for sin motstand mot Pakistans militære regimer. Mot slutten av 1971 ble faren arrestert igjen, denne gangen av Zulfikar Ali Bhuttos regjering. Bhutto anklagde Jilani for å «føre krig mot Pakistan». Faren var presidenten til Awami League i Vest-Pakistan, og hadde kritisert militærets handlinger mot dets tilhengere i Øst-Pakistan. Jahangir første opptreden i retten var for å representere sin far.
Hennes mor, Begum Sabiha Jilani (1927–2012), ble utdannet ved Forman Christian College i Lahore i en tid da høyere utdanning var uvanlig blant muslimske kvinner. Sabiha var banebrytende da hun startet en klesvirksomhet etter at hennes manns meninger og forvaring førte til konfiskering av familiens landeiendom i 1967.
Aktivisme Declan Walsh, som var avisen The Guardians korrespondent i Pakistan og Afghanistan fra 2004 til 2011, portretterte henne i en artikkel i 2007. Han skrev blant annet at Jahangir hadde vært en av de ledende skikkelsene i kampen for menneskerettigheter i Pakistan gjennom nesten 40 år, og at hun «har kjempet for mishandlede hustruer, reddet ungdommer fra dødsdom, vært forsvarer for folk som stod tiltalt for blasfemi, og søkt rettferdighet for ofre for æresdrap. Disse kampsakene har skaffet henne både beundrere og fiender i stort antall.» Sakprosaforfatteren og Asia-kjenneren William Dalrymple skrev en artikkel i The New Yorker i 2007 der han beskrev Jahangir som Pakistans «mest synlige og feirede – så vel som mest spottede – menneskerettighetsadvokat», og la til at hun har «brukt sitt yrkesliv til å kjempe for et sekulært sivilsamfunn, utfordre mullaene og generalene, og kjempe for rettighetene til kvinner som står i fare for å bli æresdrept og for religiøse minoriteter som anklages for blasfemi.»
Den indiske generalsekretæren i Amnesty International Salil Shetty karakteriserte Jahangir slik: «I flere tiår kjempet Asma tappert for de mest vanskeligstilte i Pakistan, ofte med stor personlig risiko. Hun gjorde seg til talskvinne for kvinner, barn, tvangsarbeidere, religiøse minoriteter, journalister, de forsvunne og så mange andre. Hun konfronterte urettferdighet hvor enn hun så det.»
Ifølge den pakistanske forfatteren og journalisten Ahmed Rashid ønsket Jahangir et Pakistan basert på landsfaderen Muhammad Ali Jinnahs visjon.
1980-årene
General Zia ul-Haq avsatte statsminister Zulfikar Ali Bhutto i 1977 i et militærkupp, og igangsatte islamisering av landet. Fram til da hadde landet vært «mer eller mindre sekulært», i tråd med Jinnahs ønsker. Jinnahs visjon om et «et anglifisert Pakistan» ble forlatt.
Ifølge International Crisis Group oppstod den pakistanske kvinnebevegelsen som en reaksjon mot general Zia ul-Haqs islamiseringspolitikk, og især da hudud-dekretene. Hudud-dekretene erstattet deler av den pakistanske straffeloven med islamske rettspraksiser og straffer. Dette institusjonaliserte kvinnediskriminering på statlig nivå. Hudud-dekretene kriminaliserte samtykket sex mellom ugifte individer. Før endringer kom i 2006 risikerte voldtektsofre å bli anklagd for samtykket sex, og dermed selv bli rettsforfulgt. De strengeste straffene i hudud-dekretene for voldtekt kunne bare idømmes på grunnlag av vitnesbyrdene til fire muslimske [mannlige] «sannferdige» personer. Det krevdes også at disse vitnene ikke hadde begått «store synder», og at de hadde vært vitne til selve «penetrasjonen». Vitnesbyrden til kvinnelige ofre og kvinner generelt ble derfor tillagt ingen juridisk verdi. Mildere straffer kunne idømmes på grunnlag av kvinners vitnebyrd, men et fordomsfullt rettsvesen påla dem «ekstraordinært» bevisbyrde. Resultatet ble at kvinner sluttet å anmelde voldtekt grunnet faren for å bli rettsforfulgt for utroskap eller utukt, med henholdsvis steining til døden og offentlig pisking som de strengeste hudud-straffene. Nær halvparten av alle kvinnelige fengselsinnsatte var anklaget for utukt i 1988.
Da ul-Haq bestemte seg for å håndheve religiøse lover i 1982, ledet Jahangir en protestmarsj i hovedstaden. Med det fikk hun tilnavnet «lille heltinne». Ifølge Jahangir gir religiøse lover «kvinner få rettigheter», og at de «må endres fordi Pakistan ikke kan leve i isolasjon. Vi kan ikke forbli lenket mens andre kvinner avanserer». Samme år ble hun advokat ved Lahore High Court.
Ul-haq islamiserte også de pakistanske blasfemilovene ved å legge til en rekke nye paragrafer, og blant annet ble det innført dødsstraff for blasfemi og ahmadiyyamuslimers religions- og trosfrihet ble kriminalisert.
Jahangir arbeidet mot hudud-dekretene og pakistanske blasfemilover og for kvinners, barns og religiøse minoriteters rettigheter. Hun var en av grunnleggerne av The Human Rights Commission of Pakistan (HRCP), og ble kommisjonens leder. HRCP forsvarte utro-anklagede kvinner og blasfemianklagede kristne og ahmadiyyamuslimer. Sammen med andre aktivister og advokater stiftet Jahangir og hennes søster Hina Jilani et advokatfirma i 1980. Dette var Pakistans første advokatfirma opprettet av kvinner. I 1981 oppstod Women's Action Forum (WAF), som Jahangir og Jilani bisto med å opprette. Ifølge Ahmed mobiliserte WAF mot det «de anså som en patriarkalsk, geistlig og tilbakegående implementering av islam.» Jahangir var en av lederne av Punjab Women Lawyers Association (PWLA). PWLA organiserte i 12. februar 1983 i Lahore, med deltakere fra WAF, en offentlig protest mot den foreslåtte Law of Evidence. Jahangir og andre WAF-medlemmer ble slått, utsatt for tåregass og arrestert av politiet. Law of Evidence reduserte verdien av kvinners vitnesbyrd til halvparten av menns.
I 1983 ble den blinde, 18 år gamle Safia Bibi voldtatt av sin arbeidsgiver og hans sønn. Hun ble gravid, og siktet for utukt og dømt til offentlig pisking, tre års fengsel og tusen rupees i bøter av en domstol i Sahiwal. WAF offentliggjorde hennes sak både innad i Pakistan og internasjonalt. Før ankesaken kunne begynne ble dommen avvist av den føderale shariadomstolen. Ifølge Hassan førte denne saken til at den pakistanske kvinnebevegelsen ble «meget sofistikert, med hensyn til organisering og koordinering». Samme år ble Jahangir satt i husarrest, og deretter i fengsel fordi hun kjempet for kvinnerettigheter og demokrati.
Jahangir var involvert i saker angående blasfemi og tvangsarbeid. På et WAF-seminar i 1986 utfordret Jahangir de geistliges monopolisering av islam. Hun poengterte at profeten Muhammad hadde vært en analfabet, og at det derfor «ikke var noen prestedømme-mur mellom en troende og Allah.» Hun ble anklaget av general Zia-ul-Haqs utnevnte parlament for å ha begått blasfemi. Denne tok derfor til orde for at hun skulle dømmes til døden.
Jahangir og hennes søster stiftet AGHS Legal Aid [Cell] i 1986, et senter for fri rettshjelp, det første av sitt slag i Pakistan. AGHS Legal Aid Cell har også bidratt til en rekke juridiske reformer siden 1990-årene. AGHS Legal Aid Cell drev også et krisesenter for kvinner, kalt «Dastak», i Lahore.
1990-årene I 1990 avslo Jahangir statsminister Benazir Bhuttos forslag om at hun skulle stille til valg. I 1994 ønsket Bhutto at Jahangir ble Pakistans første kvinnelige dommer. Jahangir takket nei. Ifølge henne ville det være «hykleri å forsvare lover at jeg ikke tror på, som dødsstraff, blasfemiloven, lovene mot kvinner og lover i favør av barnearbeid.» Jahangir belyste også brudd på menneskerettighetene begått i politiets varetekt. I et brev til The New York Times skrev hun at «en kvinne er arrestert, voldtatt og seksuelt misbrukt hver dag i nærvær av kvinnelige konstabler som er hjelpeløse i slike situasjoner».. Hun ble høyesterettsadvokat i 1992. I perioden 1992–1995 var hun Pakistans representant i Defence for Children Internationals styre.
Jahangir mottok en rekke trusler på grunn av sin aktivisme og menneskerettighetsarbeid, og spesielt etter å ha forsvart en 14 år gammel kristen gutt og to onkler av ham, som var anklaget for blasfemi. Utenfor Lahore High Court ble Jahangir angrepet av en mobb som ødela bilen hennes, overfalt sjåføren og truet henne på livet. Etter at Jahangir vant saken ble hennes familie angrepet. Voldsmenn brøt seg inn i deres bolig og de ble holdt som gisler med våpen. Da Jahangir ikke var tilstede prøvde angriperne å myrde Jahangirs svigerinne, men pistolen fungerte ikke og familien klarte å rømme.
I 1996 avgjorde Lahore High Court at muslimske kvinner må ha samtykke fra mannlige verger for å kunne gifte seg. Kvinner i ekteskap som var inngått uten vergers samtykke, risikerte å få sine ekteskap opphevet. Jahangir forsvarte kvinner som var kommet i en slik situasjon, og fremhevet ettervirkningene av domstolens avgjørelse: «Hundrevis har allerede blitt arrestert. Dette kommer rett og slett til å åpne opp slusene for trakassering av kvinner og jenter, fra deres familier og fra myndighetenes side. Domstolene har godkjent undertrykkelsen av dem. Flere tusen i tillegg, vil merke konsekvensene av dette.»
Jahangir og hennes søster tok saken til Saima Imran i 1999. Imran hadde søkt beskyttelse i Dastak fordi hun ønsket skilsmisse fra sin voldelige ektemann. Imran ble senere skutt og drept av sin familie. Drapet regnes som et æresdrap. Jahangir, hennes søster og krisesenteret mottok voldelige trusler tre dager etter drapet.
2000-årene miniatyr|Jahangir med Indias daværende utenriksminister Pranab Mukherjee (2008).
General Pervez Musharraf tok makten i et militærkupp i 1999.