miniatyr|Feldspar produksjon og eksport i perioden 1861-1961. Feltspat er et viktig industrimineral og brukes i mange ulike anvendelser. Den ble brukt tidlige på 1700-tallet i Tyskland i keramikk, som alternativ til klassisk kinesisk porselen. Verden brukte 23 million tonn feltspat i 2020, særlig til glass og keramikk.
Norge har vært en viktig produsent av feltspat siden slutten av 1700-tallet, men i nåtiden produseres det kun noen få hundre tonn i Evje-Iveland område og muligens noen ganger i Froland.
Feltspatdriften kan ikke se separat fra driften etter kvarts, glimmer og i bestemte tilfeller også en rekke sjeldne mineraler. For å begrense omfang av artikkelen, skal de bli til egne artikler.
Pegmatitt: kilde til feltspat
I alle tilfeller ble feltspaten utvunnet fra en type bergart som kalles pegmatitt. Dette er grovkornede forekomster av feltspat, kvarts, glimmer og av og til sjeldne mineraler. Disse forekomster finnes som ganger eller lenser i andre bergarter, ofte amfibolitt. Det er observert ganger som kan være alt fra noen centimeter bred, til flere titalls meter, som ofte kan være flere hundre meter lang. Mer sjeldent er de flere kilometer lang.
I Sør-Norge alene finnes det omtrent 5000 betraktelige pegmatitter (større enn 1.000m3), og det har vært gruvedrift i mange av dem. Kun i Evje-Iveland distriktet har det blitt registrert om lag 550 mindre og større gruver.
Flere pegmatitter inneholdt store mengder av en mer finkornet type materiale, enten som skriftgranitt, eller som tint. Tint er ofte mer grovkornet enn skriftgranitt, men mangler en skrift-liknende mønster. Det var også gruvedrift etter disse to materialer til anvendelser hvor det var viktig å ha blandinger av feltspat og kvarts, som for eksempel i glassindustrien og til produksjon av sement.
Den store Glamsland-pegmatitten består kun av tint, og det ble brukt en flotasjonsprosess til å skille mellom de ulike mineralfraksjoner.
Historien
Historien om feltspatdriften i Norge begynner faktisk i Danmark (Storemyr 2015). I 1775 ble Den Kgl. Porcelainsfabrik i København opprettet, og den trengte råvarer. Porselensfabrikken utlovde en dusør av 50 riksdaler til den første som fant en forekomst av feltspat i Norge som kunne utnyttes. Det var en Madam Jørgensen som i 1792 leverte den første forsendelse av feltspat og kvarts til fabrikken. Ho leverte 92 tønner kvarts og 69 tønner feltspat til en verdi av 249 riksdaler.
Det blir sagt at Madam Jørgensen opprinnelig var fra Danmark, og gift med Anders Jørgensen Neskilen som var Nordmann. Han skal ha bygd opp en anselig bedrift. Da han etter hvert ble blind, overtok Madam Jørgensen forretningen, og dusøren av 50 riksdaler ser ut til å ha inspirert henne til å sette ut på leting etter feltspat. Den fant ho i Narestø, omtrent 11 km nordøst for Arendal. Dette satte i gang et nytt kapittel i Norges gruvehistorie. Gruve etter gruve bla åpnet langs kysten, hele veien til Stavanger. Norge ble raskt storleverandør av feltspat, kvarts og glimmer.
I den første periode fra slutten av 1700-tallet og i 1800-tallet, var det særlig drift i forekomster som ikke lo for langt fra sjøen. Forekomster med lengre transportveier ble senere interessante når de befant seg ikke for langt fra kjøreveier eller jernbanestasjoner.
Mange feltspatgruver ble drivet av bønder, særlig om vinterstid når det var lite å gjøre. Det gjorde transport på snøen eller isen også en del lettere enn om sommeren.
Mange av de bruddene er forholdsvis små, men det har vært brudd som kunne bli 100-150 meter lang, og noen titalls meter bred.
Det lønte seg ofte ikke å sprenge vekk overliggende fjell, og derfor finnes det mange brudd i form av synker; et hul som i skrå vinkel går ned inn i fjellet. Arbeidet i slike synker var ekstra farlig på grunn av fallende stein. Som ofte slet man med vann som renn inn i gruva, og ikke sjelden var dette grunnen til å gi opp. Å kjøpe pump gjorde man kun for de største forekomster.
Om de viktigste litteraturkilder
Blant geologisk litteratur som gir gode opplysninger om feltspatdriften, er det særlig noen publikasjoner fra første halvdel av 1900-tallet. Etter hvert ble det skrivet stadig mindre om feltspatdrift, og finnes det heller undersøkelser av spesifikke forekomster for å vurdere om det er økonomisk lønnsomt.
Sør-norske feltspatdistrikter og -gruver, situasjonen 1928 etter Andersen, O. Andersen skriver i 1930 i forordet at det var mening å beskrive alle norske feltspatforekomster, men på grunn av manglende midler, måtte publikasjonen begrense seg til Sør-Norge. Andersen sluttet i 1928 som statsgeolog, flyttet til utlandet og arbeidet ble ikke ferdiggjort. Men økende etterspørsel om informasjon om feltspat, gjorde at Norges Geologiske Undersøkelse ved dr. C. Bugge ba Andersen til å fullføre sitt arbeid.
Han nevner at det på denne tid fantes spredte forekomster på Vestlandet og i Trøndelag, men vurderte at de fleste av dem er ubetydelig. Han skriver videre at det fantes store forekomster i Nord-Norge, særlig i Tysfjordstrøket.
Andersen beskriver her kun de forekomster som han selv har besøkt, og skriver at det var umulig å besøke alle gruver. Han påstår at det fantes flere hundre småforekomster som ikke er med i boken hans. Og at det sikkert fantes flere større gruver som burde ha vært med.
Forekomstbeskrivelsen konsentrerer seg på beliggenhet, nåværende tilstand, størrelse av forekomsten, innhold av ulike typer feltspat, oppbygningen av forekomsten, og om det har blitt funnet andre mineraler enn de hovedmineraler. Han har bevisst unnlat å estimere de produserte feltspatmengder siden han vurderte slike tall til å være usikkert, og som kan være misledende.
Publikasjonen, som kalles Feltspat II, ble publisert i 1931, sammen med Feltspat III, i en og samme bok som fikk betegnelse 128b.
Eiker Her finnes det flere kjente forekomster av feltspat, men i 1928 er det kun fra Gulliksrud gruve rapportert om nevneverdig produksjon. Gruva befinner seg i utmarken ca. 6 km fra Darbu stasjon. Pegmatitten danner en ca. 550 meter lang gang, med en bredde fra 20-30 meter til stedvis 50 meter. Det skal på dette tidspunkt ha blitt produsert noen hundre tonn feltspat.
Bamble Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Toner, Hafsund, Vågøen, Trossby, Hasalvik Bakerovnen), Isnes, Breisand, Østre Kjørstad, Vestre Kjørstad I (Vestre brudd), Vestre Kjørstad II (Østre brudd), Havredal, Feset I (Nedre brudd), Feset II (Øvre brudd), Tegndal I (Nordre forekomster), Tegndal II (Søndre forekomst), Roslandsdalen, Skogstad, Skjær, Mo (Sankeklevene feltspatbrudd), Lille Furuholmen.
Kragerø Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Store Furuholmen, Stråholmen, Fluer, Stusholmen, Røsholmen, Jesper, Sukkertoppholmene, Risøen, Kirkeholmen (Fjordgløtt), Gresholmen (Holmen), Malmtangen, Svaneflekken, Mørkeviken, Midt Gumø I, Midt Gumo II, Vestre Gumø, Kalstadgangen, Lindvikskollen, Dalane (Sjåen, Høisjåen), Tangen, Søndre Kalstad I, Kalstad II, Skåtø, Brændtholmen, Hesstangen, Østre Rønningen (Berø feltspatbrudd), Godfjell.
Søndeled Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd i Søndeled: Sivik, Ramskjær, Rød I, Rød II, Rød III, Frøyna, Lindstøl, Stuøen, Hjembu, Skjelsø, Skuggestøl, Åmland (Fransåsen).
Tvedestrand Andersen(1931) lister følgende feltspatbrudd i Tvedestrand (inkludert Holt som han lister separat): Auselheia (heigrubene), Rosseland (Storemyr grube), Lien, Lunde (Løndalen), Holt, Sundsdalen, Hesnes, Vivesøl, Kjenes.
Vegårshei Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Ljøstad, Hovdan, Hella, Haven, Åspevik, Kibbevik.
Arendal Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Narestø, Alvekilen, Mørefjær, Garta, Hella I, Hella II, Hella III, Alve, Sandå, Noddeland, Våje I, Våje II, Kittilsplass, Seldal.
Froland Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Lyngrot I (Gloserhei), Lyngrot II (Fjærbu), Lauvrak.
Evje Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Tveit, Flåt, Landsverk I, Landsverk II (Rumpetrollskjerpet), Landsverk III (Hagebruddet, Berylbruddet), Landsverk IV (Furulunden), Haugen (Haugefjell), Åvesland I, Møybaslia), Åvesland II (Lindalen), Åvesland III (Suvalia), Åvesland IV (Einerkilen), Rosseland (Evjemoen), Åsland, Åneland I (Arendaliterfjell), Åneland II (Smænelia), Åneland III (Fotspor, øvre og nedre), Åneland IV (Ånelandslia), Åneland V (Kattedalen), Underland I (Undeland, Unneland), Underland II (Berylbruddet), Åmland I (Bjønnækrafjell, Heia), Åmland II, Kleggetveit, Høgetveit, Lauvland I (Skavdalen), Lauvland II (Bagli), Lauvland III (Saga), Lauvland IV (Brattekleiv), Øvre Lie I (Likleiven), Øvre Lie II (Liegruben), Øvre Lie III (Lietunet), Klep.
Hornnes Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Ås I, Ås II.
Hidra Andersen (1931) lister følgende feltspatbrudd: Mårstad (Helle), Urstad, Hæstad I (Brotdalen), Hæstad
Sør-norske feltspatdistrikter - situasjonen 1928 etter Barth, T.F.W.
Barth skriver i sitt forord i 1930 at han beskriver alt til sammen 126 forekomster, 74 i Iveland og Vegusdal og 52 i Vest-Agder. Han skriver at han har beskrevet alle forekomster han hadde kunnskap om, men ikke i hvilken grad han har besøkt alle forekomster.
Iveland Barth (1931) lister følgende feltspatbrudd: Tveit, Dalane, Frøyså (Det gamle feltspatbrudd), Frøyså (Gilderdalen I, nordlige brudd), Frøyså (Gilderdalen II, sydlige brudd), Rosås (Lonegruben), Hiltveit I, Hiltveit II, Birketveit (Spellarhaugen), Ertveit, Landås I, Landås II, Landås III (Beinmyr), Omdal, Håland I, Håland II, Fosbæk, Ljosland (Knipan I t.o.m. IV), Mølland I, Mølland II, Thortveit, Rostadheia ved Mølland (Rostadheia I t.o.m. IV), Håvårstad I, Håvarstad II, Knausen, Heia, Salane, Kleptjønn, Eptevann I, Eptevann II, Eptevann III, Eptevan IV, Skjerp 400 m syd for Østre Frigstad, Brudd ca. 300 m øst for Østre Frigstad, Brudd ca. 20 m vest for Midtre Frigstad, Stifjell, Høiland, Lite brudd ca. 50 m N for Høiland, Steli, Stemyr, 3 brudd NO for "Gammel sag", Småliane, "Amerika", Lite skjerp straks nord for "Amerika", Brudd på østsiden av Lonene, Pålstien, Tuftane, Dauren, Klystra I, Klystra II, Synken, Brudd 300 m NV for Synken, Brudd 400 m NV for Synken, 4 brudd ved Kjørka, Brudd 300 m NV for Kjørka, Brudd 100 m SØ for Kjørka.
Vegusdal Barth (1931) lister følgende feltspatbrudd: Stavtjønn, Katterås.
Kristiansand Barth (1931) lister følgende feltspatbrudd: Groviken, Strømme, Rona, Torsvik, Søm, Møvig, Fossevigen, Skede, Flekkerøy – Åshavn, Flekkerøy (aller vestligst).
Kyststrøket mellom Kristiansand og Lindesnes Barth (1931) lister følgende feltspatbrudd: Ramslandsvågen, Myrsnes, Mandalen.
Anorthosit-området ved Farsund Barth (1931) lister følgende feltspatbrudd: Rømteland, Eikeland, Rudfjord, Egeland, Eitland.
Feltspatforekomster i Bjørlykkes Feltspat V i 1939
I publikasjonen Feltspat V av Harald Bjørlykke presenterer han kun lister med forekomstnavnet og de sjeldne mineraler som finnes der. Her listes kun navnet av forekomstene uten beskrivelse.
Problemet med hans arbeid er, at det finnes ikke noe skille mellom forekomster i utmarka og forekomster som er virkelige brudd hvor det har vært gruvedrift. Det gjør arbeidet hans ubrukelig i denne sammenheng.
Fra hans arbeid kom det fram, fordi i sjeldne tilfaller står det eksplisitt at det er brudd, at det har vært flere feltspatgruver i Østfold, og at antall forekomster i Iveland er nå adskillig høyere enn i Barths Feltspat III.
Gruvedrift etter feltspat og kvarts på Hidra I perioden 1850-1931 har det vært gruvedrift etter feltspat og kvarts i noen større og mindre brudd/gruver på Hidra. Gruveproduktene ble delvis brukt i porselensfabrikker i Norge, og delvis eksportert til England, Frankrike, Belgia, Tyskland, Danmark og Polen.
Ulland nevner åtte gruver: Slådelslia (Ligruven), Urstad, Veisdal, Skolehusgruva, Igletjønn, Meåsen, Veisdal, Helle.
På Mindat.org finner man i tillegg: Kokjen, Reserau, Sønnevig.
Egersund Fajancefabrikk blir nevnt som kunde.