A/S Norsk Jernverk drev foredling av råjern til stål i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Etablering av jernverket ble vedtatt av Stortinget den 10. juli 1946, med den begrunnelse å gjøre Norge mer selvforsynt med stål, samt bidra til styrking av landsdelen Nord-Norge.
Byggingen av jernverket tok ni år, og driften begynte 19. april 1955. Jernmalm ble tatt ut fra lokale gruver, omgjort til Jernslig som så ble smeltet i råjernverket. Det flytende råjernet ble foredlet til stål i stålverket, mens valseverket formet stålet til ønsket form og kvalitet. Spesielt for Jernverket var de elektriske råjernsovnene som var utviklet i Norge. Dermed ble lokale vannkraftkilder utnyttet istedenfor at en brukte kullfyrte masovner som ellers var vanlig. I 1964 ble råjernverket utvidet med to nye og større smelteovner. Samme år startet også Norsk Koksverk opp i Mo i Rana, med produksjon av koks og ammoniakk, basert på leveranser fra Svalbard, og befestet byens rolle som en industriby.
Allerede i 1950-årene viste det seg at Jernverket ville kunne få økonomiske utfordringer. De utenrikspolitiske forholdene endret seg med økt internasjonal handel med stål enn det som var tilfelle før andre verdenskrig. Kraftprisen ble høyere enn forutsatt og den valgte teknologien viste seg ikke å være så effektiv som forutsatt, dessuten hadde verket opparbeidet seg en enorm gjeld. Verket var finansiert med lån, ikke med engangstilskudd. Modernisering, utvidelser og effektivisering ble gjort utover i 1960-årene, noe som økte gjeldsbyrden, men investeringene ga ikke ønsket resultat. Verdensproduksjonen av stål var større enn forbruket noe som førte til lavere stålpriser. I 1963 var jernverket teknisk sett konkurs.
Som resultat av oljekrisen i 1973 ble verdens stålindustri utsatt for en strukturkrise, og etterspørselen sank. Jernverket gikk med store underskudd, og statens eierskap ble gradvis avviklet i fra 1988 til 1990. Stortinget vedtok den 9. juni 1988 å avvikle statens eierskap i Norsk Jernverk, som ledd i en omfattende omstilling av den statseide industrien i Mo i Rana.
Bakgrunn I Norge hadde det blitt produsert jern siden 1540-årene. Flere jernverk oppstod på denne tiden. Med unionen med Sverige i 1814 ble de norske jernverkene utsatt for stor konkurranse fra svensk jernproduksjon og noe senere kom sterk konkurranse fra engelske jernprodusenter som brukte koks, mens de norske fortsatt brukte trekull. Trekull ga god kvalitet på stålet, men det engelske stålet ble produsert i svært store mengder, var billig og med stadig høyere kvalitet. Fra 1870 var det derfor praktisk talt slutt med norsk jernproduksjon.
Jernsaken – problemet med at Norge måtte importere stål
mini|Georg Brochmann, som var sivilingeniør, forfatter og populist, utga i 1939 boken Jern der han skrev: «Hvis det planlagte jernverk blir til virkelighet, vil det fortsette den andre industrielle revolusjons gode gjerning og gi landet en langt høyere rang blant verdens kulturstater enn det har i dag.»
I 1870-årene hadde Norge en kraftig voksende stål-, maskin- og verkstedindustri, og noen ingeniører og teknisk- og samfunnsinteresserte personer begynte å se på mulighetene for moderne jernproduksjon. Geologen Johan Herman Lie Vogt foreslo å etablere en ny norsk jernindustri i tilknytning til de store jernforekomstene i Nord-Norge. Debatten om jernproduksjon i Norge ble kjent som jernsaken.
Utover på 1900-tallet utviklet en i Norge en elektrokjemisk storindustri basert på vannkraft. Spesielt viktig var A/S Elektrokemisk (Elkem) og Norsk Hydro. Tradisjonelt ble råjern fremstilt i masovner der jernmalmen blir smeltet med koks. En elektrisk råjernsovn ble utviklet av de norske ingeniørene Georg Tysland og Ivar Hole. Denne ble kalt for Tysland-Hole-ovnen, som ble videreutviklet og patentert av Elkem. Fordelen med Tysland-Hole-ovnen var kraftig redusert forbruk av koks og kull, samt at elektrisitet fra norske vannkraftverk var billig. En annen oppfinnelse som ble benyttet i Tysland-Hole-ovnen var söderbergelektroden, som norske ingeniører hadde utviklet noen år tidligere. Den muliggjorde at metall kunne smeltes kontinuerlig, det vil si uten at prosessen måtte stoppes helt for å skifte elektrode. Elektroden ble fremstilt fortløpende mens den ble forbrukt.
Mot en løsning på jernsaken I desember 1936 bestemte myndighetene at en sakkyndig komite skulle utrede jernsaken. Denne ble kalt jernkomiteen og skulle undersøke Norges muligheter for økt jern- og stålproduksjon basert på nasjonale råstoffer og elektrisk kraft. Spesielt så en på mulighetene for å bruke svovelkis fra Grong Gruber og kraft fra Glomfjord kraftverk, som begge var eid av staten. Komiteen skulle også se på mulighetene for et stålvalseverk. Etter at komiteen hadde lagt frem sin utredning i mars 1939 ble det opprettet et jernstudieselskap for å bearbeide planene videre. Studieselskapet la frem sin plan i april 1940, men da Norge ble okkupert stilnet disse ideene.
Før krigen kom til landet hadde tanken om et norsk jernverk blitt en viktig sak for Arbeiderpartiet. I partiets kriseplan fra 1934 het det: «Arbeiderpartiet vil […] gå inn for at jernsaken nu endelig blir løst. Staten må bidra til og eventuelt delta i reisningen av et nasjonalt foretagende for jern- og stålmetallurgi med tilhørende valseverk. Jernsaken har […] vært et slående bevis på det private initiativs og den borgerlige stats evneløshet […]» I et foredrag som statsminister Johan Nygaardsvold holdt i 1936 ble jernsaken nevnt slik: «Vårt land har som bekjent et stort forråd av malm, samtidig som vi innfører det meste av vårt forbruk av jern og stål. Det blir en nasjonaløkonomisk oppgave av største betydning å gjøre oss mest mulig selvhjulpne på dette området […].»
Historikeren Berge Furre har skrevet om Arbeiderpartiets tilnærming til industrien i 1930-årene slik: «Produksjonsmidla skulle ikkje sosialiserast, men kontrollerast av styresmaktene og styrast innafor ei planøkonomisk ramme […] Det sosialistiske systemet var sett ut til framtida.»
Planleggingen av Jernverket i 1940-årene mini|Johan Nygaardsvold og Einar Gerhardsen, avtroppende og påtroppende statsminister i 1945. Begge var opptatt av jernsaken.
Under andre verdenskrig var Londonregjeringen engasjert i planene om et norsk jernverk. Det ble nedsatt en særskilt industrikomite med professor Fredrik Vogt som leder. Dermed fortsatte planleggingen av et jernverk fra London. Arbeidet dreide seg om å bygge opp teknisk kompetanse, blant annet ble mange britiske jern- og stålverk besøkt.
Selvforsynings- og beredskapstanken hadde vært sterk motivasjon for et nasjonalt jernverk. Den elektrometallurgiske kompetansen i landet var internasjonalt sterk, en hadde malmressursene og en hadde kraftressurser. Et jernverk med sine store dimensjoner skulle fungere som en «moderindustri» for resten av industrien.
Jernverkskommisjonen I fellesprogrammet som Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Bondepartiet stod bak rett etter krigen, stod det: «Jernsaken må løses.» I tillegg var næringslivslederne fra den elektrometallurgiske og fra verkstedsindustrien pådrivere. Statens jernverkskommisjon ble nedsatt for å lage en fullstendig utredning innen mai 1946. Kommisjonen bestod av industriledere, fageksperter og politikere: Conrad Wilhelm Eger (ELKEM), Gunnar Bråthen (Arbeiderpartiet), Arne Drogseth (ingeniør), Abraham Kvalheim (bergmester), Diderich H. Lund (ingeniør), Leif Lyche (ingeniør), Einar Slåtto (statens industridirektør), Marius Brostrup Müller (metallurg) og C.N.R. Aamundsen (Akers mekaniske verksted).
Det forelå ikke noen inngående markedsundersøkelser for stål. Jernverkskommisjonens vurdering av markedsforholdene var at krigens ødeleggelser ville gi behov for store menger stål. Det ble prognosert at det innen 1950 i Norge ville være behov for minst tonn årlig av valseverksprodukter i form av plater, profiljern, skinner og lignende. Tyskland, som før krigen var Europas største stålprodusent og nest største eksportør, ble antatt å ha mer enn nok med produksjon til eget formål i lang tid fremover. Fremtidig utvikling, spesielt for Tysklands del, syntes usikker, men tendensen til behov for selvforsyning for små land ville gjøre seg gjeldende. Dermed vurderte en at et norsk jernverk burde lage mange forskjellige produkter for hjemmemarkedet. Før krigen var det karteller som regulerte stålprisene, og rett etter krigen ble det ansett som sannsynlig at karteller ville gjenoppstå. Enda et viktig forhold på verdensmarkedet var utviklingen av kullprisene, som hadde steget meget sterkt fra tiden før krigen. Denne tendensen så en for seg ville fortsette, dermed ville norsk vannkraft være konkurransedyktig. Det var bare ett forhold som kunne være negativt for et nytt norsk jernverk, nemlig tekniske og økonomiske forhold som gjorde storskalaproduksjon gunstig.
mini|Christiania Spigerverk i Nydalen i Oslo fotografert i 1926. Blant annet i tilknytning til denne bedriften hadde landet et metallurgisk fagmiljø.
De som utredet jernsaken, innså at et norsk jernverk som kunne produsere tilstrekkelig, måtte ha mye større omfang enn alt det som hadde eksistert tidligere. Det ble også snart klart at ingen privat norske foretak var stor nok for en slik oppgave. Som en av medlemmene i kommisjonen uttalte: «Beløpene ble etterhvert så svimlende at vi som privat selskap ikke kunne reflektere på å bygge et jernverk selv, og vi hadde vel neppe heller fått lov.» I industrikretser mente en at et jernverk måtte ligge ved Oslofjorden og at statens involvering kunne være tilstede, men passiv. Ved Oslofjorden hadde en nærhet til markedet og en hadde Christiania Spigerverk som kunne være avtager av stål. I tillegg var det i Oslo at landets metallurgiske fagmiljø hold til. Disse argumentene ble tillagt liten vekt når det ble sett på som presserende å skape modernisering og sysselsetning i distriktene. Mo i Rana kom opp som et passende sted for et jernverk. Her var det også en lokal komite som siden mellomkrigstiden hadde arbeidet for jernsaken, og fremmet stedet, skrevet innlegg og hatt møter med «innflytelsesrike» personer.
I førstningen var det meningen at elektrisk kraft skulle leveres fra Glomfjord kraftverk nord for Mo i Rana. Kraftverket var eid av staten og bygget mange år tidligere, men hadde aldri hatt noen avtager av betydning. Fagfolkene i NVE mente imidlertid at uansett trasevalg ville kraftlinjen frem til Jernverket gå gjennom områder utsatt for skred og steinsprang. Jernverkets styre ble bekymret for utsiktene til strømavbrudd. Dessuten var Glomfjord kraftverk for lite til å produsere all den kraften som Jernverket ville behøve på sikt. Dermed ble det bestem at Nedre Røssåga kraftverk, sør for Mo i Rana, skulle bygges for å forsyne jernverket med elektrisk kraft.
I Dunderland, rett nord for Mo i Rana var det fra før en jernmalmgruve, men driften hadde ikke vist gode resultater. Derfor så en for seg at malmen skulle leveres fra Fosdalens Bergverk innerst i Trondheimsfjorden og fra malmleiene i Sør-Varanger. Dessuten skulle det satses på jern basert på svovelkis fra Grong.
Jernverket besluttes og styret utnevnes
Regjeringens forslag til jernverk ble fremlagt i Stortingsproposisjon nummer 78 (1945–46). Beliggenheten for jernverket var viktig og mange hensyn skulle tas. Aktuelle steder var Hølen utenfor Larvik, Orkanger, Steinkjer og Spildra i Meløy, samt Mo i Rana. Jernverkskommisjonen anbefalte Mo i Rana. Beslutningen om at staten skulle bygge et jernverk i Mo i Rana ble fattet i Stortinget den 10. juli 1946.
I debatten i Stortinget var stedsvalg for jernverket fokus. Det store prinsipielle spørsmålet, om det var behov for et jernverk, ble i liten grad diskutert. Et forslag om å utsette saken for å få bedre tid til vurderinger ble nedstemt. Deretter ble det vedtatt enstemmig å bygge et jernverk. Avgjørende for valget av Mo i Rana var distriktspolitiske hensyn og generelt modernisering av Nord-Norge.