Rudolf Aschenauer (1913-1983) var en tysk jurist, kjent særlig som forsvarer for Otto Ohlendorf i Einsatzgruppen-prosessen. Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig, hadde han 700 klienter tiltalt for krigsforbrytelser og andre alvorlige forhold. Aschenauer var medlem av det tyske nazispartiet, NSDAP. Han var et fremstående medlem av Heidelberger Juristenkreis som var en gruppe jurister og dommere, samt representanter for den protestantiske og den katolske kirke, som arbeidet for løslatelse av personer dømt for alvorlige forbrytelser under andre verdenskrig.Goda, N. J. W. (2010). Review of The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958: Atrocity, Law, and History, by H. Earl. Central European History, 43(2), 388–390. http://www.jstor.org/stable/27856207 Han trakk i tvil Nürnberg-domstolens legitimitet. Aschenauer blir omtalt som en høyreekstremist og from katolikk.
Aschenauer var forsvarer for Otto Ohlendorf i Einsatzgruppenprosessen. Fra 1953 ledet han et nasjonalistisk parti, som var en videreføring Sozialistische Reichspartei. Aschenauer hadde vært juridisk rådgiver for Sozialistische Reichspartei, som var et parti for gamle nazister, og ble forbudt i 1952.Lee, M. A. (2013). The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists. Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147. Aschenauer var i mange år leder for Stille Hilfe, en organisasjon som arbeidet for løslatelse av medlemmer av Schutzstaffel (SS), dømt for krigsforbrytelser.Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis. Ch. Links verlag, Berlin, s.79. Aschenauer samarbeidet blant annet med Hans Globke.Zepp-LaRouche, H. (1984). The Hitler Book. Executive Intelligence Review.
Bakgrunn Rudolf Aschenauer ble født 21. desember 1913 i Regensburg. Han døde 28. januar 1983 i Nürnberg. Faren arbeidet som tekniker på Deutsche Reichsbahn.Schuld und Sühne? Zur Verfolgung der NS-Verbrechen durch oberbayerische Justizbehörden anhand der Überlieferung im Staatsarchiv München. Staatliche Archive Bayerns Kleine Ausstellungen Nr. 40, 2014, s. 39-40. ISSN 1434-9868 ISBN 978-3-938831-43-4 Han var medlem av Sturmabteilung fra 1933Westemeier, J. (2013). Integrationspolitik im Zeichen des Kalten Krieges. In Himmlers Krieger (pp. 463-495). Brill. https://doi.org/10.30965/9783657785087_023 og studerte juss ved Ludwig-Maximilians-Universität München fra 1934. I München var han et par år medlem av Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen. Han meldte seg inn i NSDAP i 1938 og forlot partiet igjen i 1941.
Rettsoppgjør etter andre verdenskrig Under Auschwitzprosessen i Frankfurt (fra 1963) var han forsvarer for Franz Lucas som hadde vært lege blant annet i Auschwitz. Aschenauer var den ledende forsvarer under Ulm-Einsatzgruppen-prosessen i 1958.Bazyler, M., & Bazyler, M. J. (2017). Holocaust, genocide, and the law: A quest for justice in a post-Holocaust world. Oxford University Press. Aschenauer representerte Walther Funk som sonet i Spandau-fengselet og Wilhelm Boger.Goda, N. J. (2007). Tales from Spandau: Nazi Criminals and the Cold War. Cambridge University Press.
Motarbeiding av rettsoppgjøret Sammen med Johannes Neuhäusler, katolsk biskop i München, og Theophil Wurm, protestantisk biskop i Württemberg drev han kampanje for å diskreditere de alliertes rettsoppgjør med nazistene. De etablerte blant annet Komitee für kirchliche Gefangenenhilfe som særlig arbeidet med juridisk bistand til krigsforbrytere i Landsberg fengsel, og fungerte som koordinator for lobbyvirksomheten overfor de allierte. Aschenauer, Neuhäusler og Wurm motarbeidet blant annet rettsoppgjøret etter Malmedymassakren. Rettssaken ble ført av den amerikanske okkupasjonsmyndigheten og avholdt i Dachau konsentrasjonsleir i 1946. Aschenauer var advokat for de dømte etter rettssaken i Dachau. Aschenauers forsøk på å undergrave domstolens troverdighet i Malmedy-prosessen førte til at Counter Intelligence Corps i 1949 begynte å overvåke Aschenauer og de to biskopene; overvåkningen fortsatte ut på 1950-tallet.Boghardt, T. (2023). US Army Intelligence in Germany, 1944–1949 (Vol. 5). Walter de Gruyter GmbH & Co KG.
Einsatzgruppen-prosessen
Aschenauer argumenterte under Einsatzgruppen-prosessen med at Sovjetunionen ikke hadde signert Genève-konvensjonen, og at landet drev partisankrig i strid med konvensjonen. Aschenauer fremholdt at saken burde føres i henhold til tysk lov, fordi det dreide seg om tyske tjenestemenn. Aller helst burde saken føres etter sovjetisk lov, fordi det dreide seg om handlinger på sovjetisk territorium.
Aschenauer, som Ohlendorfs forsvarer, hevdet med støtte av det sakkyndige vitnet Reinhart Maurach, professor i strafferett og østeuropeisk rett, at Ohlendorf var forblindet av sin ideologiske opplæring: Ohlendorf var ifølge forsvareren overbevist, selv om var faktisk uriktig, om at alle jøder (kvinner og menn, unge og gamle) var fra fødselen av en sikkerhetsrisiko for Tyskland og hele Europa, og at jødene hadde innført den marxistiske bolsjevismen for å undergrave andre land og for å forurense det ariske blodet.
Aschenauer hevdet at Ohlendorf hadde en subjektiv (om enn feilaktig) oppfatning av nødsituasjon eller nødverge som rettferdiggjorde handlingene. Den faktiske situasjonen i form av «total krig» ved Østfronten underbygget ifølge forsvareren Ohlendorfs oppfatning. Forsvareren siterte Josef Stalins radiotale fra 3. juli 1941, der Stalin blant annet oppfordret til partisanvirksomhet på områder erobret av fienden, som bevis for at det var Sovjetunionen som hadde satt i gang «total krig» der vanlige regler ikke gjaldt. Robert Wolfe beskriver denne argumentasjonen som nonsense blant fordi Hitlers ordre om invasjon av Sovjetunionen ble gitt mange måneder før Stalins tale.
Adolf Eichmann Den nederlandske journalisten Willem Sassen møtte i Argentina Adolf Eichmann regelmessig i fem-seks måneder i 1957. Resultatet av samtalen var 67 lydbånd om Eichmanns fortid. Deler av stoffet ble publisert i Life og Stern. Simon Wiesenthal hadde fått tak i en annen versjon som han overlot til aktor Gideon Hausner som fremla materialet som bevis i rettssaken mot Adolf Eichmann.
Sassen ga i 1979 det han hadde igjen av materiale til Vera Eichmann, enke etter Adolf Eichmann. Aschenauer redigerte dette og ga det ut som Ich Adolf Eichmann på et høyreradikalt forlag (forlaget Druffel, 1980). Ved hjelp av omfattende utelatelser, manipulering og kommentarer forsøkte Aschenauer med lite hell å bagatellisere holocaust og renvaske Hitler, slik Sassen opprinnelig hadde planlagt.
Christopher Browning skriver at Aschenauer forvrengte Eichmanns fremstilling for å bagatellisere eller benekte holocaust og frita Adolf Hitler for ansvar. Aschenauer utelot solide bevis fra rettssaken i Jerusalem og Eichmanns åpenlyse innrømmelser i samtalene med Sassen. For eksempel hadde Eichmann innrømmet at han var overbevist nazist og vært tilstede ved massehenrettelser i Minsk. Browning karakteriserer Aschenauers fremstilling som den mest suspekte av alle som omhandler Eichmann-saken.Browning, C. R. (2003). Collected memories: Holocaust history and postwar testimony. University of Wisconsin Press.
Referanser Browning, C. R. (2015). Eichmann before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer by Bettina Stangneth. Genocide Studies International, 9(2), 271-274.
Kategori:Tyske advokater Kategori:Holocaust Kategori:Tyske nazister