Otto Ohlendorf (1907–1951) var en tysk jurist og offiser i Schutzstaffel (SS). Under andre verdenskrig var han kommandant for Einsatzgruppe D som medvirket til holocaust. Under hans ledelse ble sivile massakrert i det tyskokkuperte Ukraina. Han var hovedtiltalt i Einsatzgruppen-prosessen etter krigen. Ohlendorf tok ansvar for ugjerningene, men viste ikke anger og innrømmet ikke straffeskyld. Ohlendorf ble dømt til døden og henrettet 7. juni 1951 i Landsberg fengsel i Bayern for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Han var en lojal og overbevist nasjonalsosialist (nazist) som var ærgjerrig og konkurranseorientert. I nazistenes statsapparat arbeidet han mest med innenriks etterretning og økonomisaker. Ved rettsoppgjøret forsvarte Ohlendorf seg med at han hadde fått ordre ovenfra og at utryddelse av jødene var et legitimt selvforsvar for Tyskland. Han hevdet at jødene truet Tysklands eksistens og derfor måtte alle, inkludert barna, drepes. Ohlendorf syntes overbevist om at han hadde gjort det rette, og i dette perspektivet døde han som martyr for den gode saken.
Det var en tydelig kontrast mellom den intelligente, høflige, normale mannen, og de barbariske forbrytelsene han redegjorde for i retten. Einsatzgruppenprosessen var den første rettssaken som bare handlet om holocaust. Ohlendorf fremsto i retten som troverdig og hans vitnemål var avgjørende for fremstillingen av Einsatzgruppenes rolle i holocaust samt for det bildet som ble skapt av holocaust som sentralstyrt og planlagt. Ohlendorf hadde solid utdanning i økonomi og jus. For ettertiden har det vært et viktig tema hvordan en velutdannet og intellektuelt orientert person som Ohlendorf ble en ivrig massemorder.
Bakgrunn Familie og utdanning Otto Ohlendorf ble født 4. februar 1907 i Hoheneggelsen nær Hildesheim i Tyskland, i en protestantisk kristen gårdbrukerfamilie. Foreldrene var Martha og Heinrich Ohlendorf, og han var det andre av deres fire barn. Han giftet seg i 1934 med Käthe Wolpers, og de hadde fem barn.
Ohlendorf studerte økonomi og jus ved Universitetet i Leipzig og Universitetet i Göttingen 1928–1931. I 1931 fikk han stipend for et ettårig opphold ved universitetet i Pavia i Italia for å studere organiseringen av den fascistiske staten. Oppholdet førte til at han foraktet den italienske fascismen og ble mer overbevist nazist. Ohlendorf begynte på en doktorgrad uten å fullføre, trolig fordi han brukte tiden på å arbeide for partiet eller fordi en konflikt internt i NSDAP (nazipartiet) hemmet hans akademiske karriere. Han arbeidet en tid for påtalemakten i Alfeld og Hildesheim.
Kort akademisk karriere miniatyr|Jens Jessen (1895–1944), foto 1930. Ohlendorf avsluttet sin juridiske karriere da økonomen Jens Peter Jessen i 1933 rekrutterte ham som lærer/forsker og nestleder ved Institut für Weltwirtschaft (institutt for verdensøkonomi) i Kiel. Han og Jessen ble i desember 1934 presset ut av sine stillinger i Kiel fordi de motarbeidet det Ohlendorf kalte «nasjonalbolsjevisme» (som trolig viste til universitetsfolk som sympatiserte med SA). De to arbeidet med økonomiske teorier som ikke fulgte partilinjen. Ohlendorf sto for næringsfrihet og var motstander av statlig inngripen i økonomien. I 1935 begynte han og Jessen ved institutt for anvendt økonomi ved handelshøyskolen i Berlin (Institut für angewandte Wirtschaftswissenschaften der Handelshochschule Berlin), der karrieren av samme grunn var kortvarig. Han ønsket blant annet å gjøre om handelshøyskolen i Berlin til en nasjonalsosialistisk Wirtschaftshochschule, noe Alfred Rosenberg var imot og fikk stanset.Berghahn, V., & Lässig, S. (red.). (2008). Biography between structure and agency: Central European lives in international historiography (Vol. 9). Berghahn Books.
Jessen var opprinnelig ivrig tilhenger av Adolf Hitler og nazismen, og da han etterhvert skiftet syn (blant annet på grunn av nazistenes barbariske fremferd) ble han involvert i komplottet for å drepe Hitler, kjent som 20. juli-attentatet. Jessens forbindelse med komplottet ble avdekket høsten 1944 og han ble henrettet 30. november.Kershaw, I. (2013). Luck of the devil: The story of Operation Valkyrie. Penguin UK.
Jessen oppmuntret Ohlendorf til å gå inn i Sicherheitsdienst (SD). Jessen og Ohlendorf arbeidet i likhet med SS-offiseren Franz Six sammen med professor Reinhard Höhn som rekrutterte Ohlendorf og Six til SD. Ohlendorf ble smigret da Höhn, som drev rekruttering til SD, sa at SD trengte et «kritisk intellekt» som Ohlendorf.Kitchen, M. (2014). The Third Reich: charisma and community. Routledge.Ingrao, C. (2018). Believe and destroy: intellectuals in the SS war machine. John Wiley & Sons.Müller, A. O. (2019). Reinhard Höhn: ein Leben zwischen Kontinuität und Neubeginn. be. bra wissenschaft verlag.
Nazipartiet og SS miniatyr|upright|Sepp Dietrich og Himmler med V-merket på overarmen som viste at de var veteraner i partiet. Ohlendorf meldte seg inn i NSDAP (med medlemsnummer 6531) i 1925 (18 år gammel) og SA i 1926. Han ble overført fra SA til SS (medlem nummer 880) to år senere. Han arbeidet for partiet lokalt mens han var tenåring. Ohlendorf ble nasjonalist og revansjist som skyldte den nasjonale ydmykelsen i forbindelse med og etter første verdenskrig på jødene og kommunistene. Han var lite aktiv i partiet fra 1927 til 1933. Som tidlig medlem i nazistpartiet ble han regnet blant Alte Kämpfer, en elitegruppe med spesielle privilegier og distinksjoner som skilte dem ut fra nyere medlemmer. Ohlendorf hadde blant annet Goldenes Parteiabzeichen der NSDAP på venstre brystlomme. Han kritiserte og kom på kant med politikeren Julius Streicher og landbruksminister Richard Walther Darré.
Ohlendorf var nær venn av SS-offiseren Adolf Eichmann og det var Eichmann som anbefalte Ohlendorf til å lede Einsatzgruppe D. Ohlendorf skal ofte ha kranglet med Reichsführer-SS Heinrich Himmler og sjef for Reichssicherheitshauptamt, Reinhard Heydrich. Himmler beskrev Ohlendorf som en defaitist og antimilitarist og uutholdelig prøysser uten humoristisk sans; i Himmlers øyne var Ohlendorf i alle fall ikke en soldat, og bare en «forbannet intellektuell». Til fysioterapeuten Felix Kersten sa Himmler at Ohlendorf anså seg selv som nasjonalsosialismens «ridder av den hellige gral».
Ohlendorf nådde graden Gruppenführer i SS.
Karriere i statsapparatet miniatyr|Einsatzgruppe Ds bevegelser i Ukraina og Moldova. Etter at den korte akademiske karrieren var over, søkte han seg til SD i nazipartiet (Sicherheitsdienst). I 1936 begynte han i SD som sjef for Abteilung II (innenlands økonomi) i SD og fikk graden Hauptsturmführer i SS. Arbeidet besto særlig i å etablere et kontor for økonomisk informasjon (innenlandsk etterretning på det økonomiske området). I mai samme år ble han forfremmet til Sturmbannführer.
Da Heydrich omorganiserte RSHA i 1937–1938 ble han forfremmet til leder av avdeling III (innenriks etterretning i SD). Han hadde denne stillingen helt frem til den tyske kapitulasjonen i 1945. Stillingen i SD skal ha vært uten betydning. I 1939 ble han forfremmet til Standartenführer og til sjefsstillingen i Amt III (SD Inland, innenriks SD) ved Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Nesten egenhendig bygget Ohlendorf SD opp til et effektivt etterretningsapparat som var innrettet mot vanlige tyskeres liv under nazistene. Han var også blant dem som rekruttert flest til SD.Ingrao, C. (2018). Believe and destroy: intellectuals in the SS war machine. John Wiley & Sons.Müller, A. O. (2019). Reinhard Höhn: ein Leben zwischen Kontinuität und Neubeginn. be. bra wissenschaft verlag.
«Meldinger fra riket» Offentlig kritikk av staten og nazitoppene var ikke mulig etter at nazistene kom til makten. SD hadde derfor til oppgave å holde folks holdninger under oppsikt, og dette var en del av Ohlendorfs oppgaver fra 1936. Reinhard Höhn mente SD trengte intellektuelle som Ohlendorf for å dempe brutaliteten. Ohlendorf ble sjef for SDs avdeling for økonomiske analyser hvor det var flere økonomiutdannede i staben. Ohlendorf skrev en utredning om økonomi i den nasjonalsosialistiske staten der han kritiserte gjenopprustning som kilde til ustabilitet i økonomien. Ohlendorf fikk anerkjennelse for grundige og gode undersøkelser.
Opprinnelig drev SD meningsmålinger for partiet for å registrere stemninger i befolkningen, samt samle informasjon om personer som var negative til regimet. Dette omfattet kartlegging av vanlige tyskeres syn på propaganda, krig, økonomi, nyheter og mange andre forhold ved dagliglivet i Tyskland. Informasjonen ble blant annet samlet inn fra frivillige observatører i alle bedrifter og offentlige etater. Ohlendorfs informasjon ble samlet i rapporter kalt Meldungen aus dem Reich («Meldinger fra riket») som var tilgjengelige for en indre krets i regimet. Ohlendorf ville gi et usminket bilde av opinionen. Hitler ville etter hvert ikke ha rapportene med negativ informasjon. Rapportene ble sendt til Himmler, men han mislikte rapportene og nektet at de ble sendt videre til Hitler. Himmler avviklet rapportserien 20. juli 1944, samme dag som attentatet mot Hitler.
Himmler mislikte Ohlendorfs pessimistiske rapporter og avviste dem. Heydrich mislikte også Ohlendorfs arbeid. Reinhard Höhn, Ohlendorfs mentor og sjef i SD, var upopulær i partikretser. Etter en krangel med historikeren Walter Frank (som ble støttet av Streicher) ble Höhn sparket ut av SD. Heydrich plasserte deretter Ohlendorf i en lavere stilling, hvorpå Ohlendorf ønsket å forlate SD; Heydrich avslo oppsigelsen og Ohlendorf fikk i stedet en stilling som avdelingssjef for handel i næringsdepartementet samtidig som han fortsatte som avdelingssjef for handel i SD. Himmler mislikte Ohlendorf som person og mente hans økonomiske teorier var barnslige. I oktober 1944 ble Ohlendorf forfremmet til Gruppenführer.
Etter Einsatzgruppen Stillingen i SD/RSHA hadde han inntil krigens slutt i 1945, og gjenopptok arbeidet der etter oppholdet på østfronten som leder for Einsatzgruppe D. Han var også fra 1943 visegeneraldirektør ved Riksfinansministeriet (Reichswirtschaftsministerium). Da utfallet av krigen ble tydelig begynte han å utarbeide planer for økonomisk gjenreising etter krigen, og han ble forfremmet flere ganger for sitt arbeid. Ohlendorf og Albert Speer var ideologisk svært uenige om den økonomiske planleggingen med hensyn til produksjon og samarbeid med storbedriftene. Fra tidlig i den akademiske karrieren fremholdt Ohlendorf at økonomisk vekst måtte skje i små og mellomstore bedrifter; Ohlendorfs tilnærming ble støttet av fagforeninger og middelklassen. I forbindelse med slaget om Berlin var han en av de siste som forlot hovedkontoret i Berlin og flyktet til Flensburg med den provisoriske Flensburgregjeringen. I Flensburg ble han utnevnt til avdelingsleder i Albert Speers departement for økonomi og produksjon. Han overga seg til de allierte og ble arrestert 23. mai 1945.
Einsatzgruppen
miniatyr|Mannskap fra en Einsatzgruppe skyter «den siste jøden i Vinnytsia» mens SS-menn og mannskap fra Reichsarbeitsdienst ser på.
Einsatzgruppene var fire bevæpnede enheter på 600 til mann, og de ble sendt inn i de erobrede områdene bak østfronten for å eliminere bolsjeviker (kommunister), jøder og andre uønskede grupper. Innen få måneder etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 hadde de drept flere hundre tusen sivile, for en stor del jøder. Disse massedrapene var «geværkulenes holocaust» (den fasen av holocaust der massedrap ble gjennomført ved skyting og hovedsakelig før gasskamrene ble tatt i bruk) og innledet folkemordet. Etter avtale med Oberkommando des Heeres våren 1941, skulle de opprinnelig tre Einsatzgruppene bevege seg bak den fremrykkende hæren i tre sektorer: Leningrad i nord, Moskva i midten og Ukraina i sør. Da det ble klart at Romania ville delta i felttoget, ble Einsatzgruppe D satt opp i juni 1941.