thumb|250px|Kart over Anatolia, inkludert anvisning av Kilikia 250px|thumb|Provinsen Kilikia 125 e.Kr. Kilikia (gresk: Κιλικία; tyrkisk: Kilikya; armensk: Կիլիկիա, middelpersisk: klkyʾy; partisk: kylkyʾ) var den sørlige kystregionen av Anatolia (Lilleasia), sør for det sentrale anatoliske platå, i dagens Adana, Osmaniye og Mersin. Landområdet eksisterte som en politisk enhet fra hettittisk tid og fram til bysantinsk tid. Kilikia strakte seg innlands fra sørøstkysten av dagens Tyrkia og rett nord og nordøst for øya Kypros. Kilikia ble okkupert av Den romerske republikk i 102 f.Kr. og ble romersk provins i 63 f.Kr.
Geografi Kilikia strakte seg langs kysten av Middelhavet fra Pamfylia til fjellkjeden Nur Dağları (eller Nurfjellene, i antikken kalt for Amanos) som skilte landområdet fra Syria. Nord og øst for Kilikia lå de ulendte Taurusfjellene, som skilte landområdet fra det høyereliggende platået i Anatolia, og som er gjennomhullet av en smal kløft som i antikken ble kalt for «den kilikanske port».Ramsay, William Mitchell (1908): The cities of St. Paul their influence on his life and thought: The cities of eastern Asia Minor A.C. Armstrong, New York, s. 112, OCLC 353134Baly, Denis & Tushingham, A. D. (1971): Atlas of the Biblical world, World Publishing Company, New York, s. 148, OCLC 189385 Oldtidens Kilikia var naturlig delt i Kilikia Trakaea og Kilikia Pedias, skilt av Lamas Su. Byen på østkysten av Kypros, Salamis, var inkludert i dens administrative område. For Kilikia fant grekerne i antikken opp en eponymisk gresk grunnlegger, i den helt mytiske Kilix. Den historiske grunnleggeren av kongeslekten som hersket over Kilikia Pedias var Mopsos.Edwards, I. E. S. (red.) (2006): The Cambridge ancient history, bind 2, del 2, History of the Middle East and the Aegean Region c. 1380 - 1000 B.C. (3. utg.) Cambridge University Press, Cambridge, England, s. 680, ISBN 0-521-08691-4Fox, Robin Lane (2009): Travelling Heroes: In the Epic Age of Homer, Alfred A. Knopf, , New York, s. 211-224, ISBN 978-0-679-44431-2 Han er identifisert i fønikiske kilder som Mpš,Fox, Robin Lane (2009): Travelling Heroes: In the Epic Age of Homer, Alfred A. Knopf, , New York, s. 216, ISBN 978-0-679-44431-2Edwards, I. E. S. (red.) (2006): The Cambridge ancient history, bind 2, del 2, History of the Middle East and the Aegean Region c. 1380 - 1000 B.C. (3. utg.) Cambridge University Press, Cambridge, England, s. 364, ISBN 0-521-08691-4 grunnlegger av Mopsuestia,Smith, William (1891): A classical dictionary of biography, mythology, and geography based on the larger dictionaries (21. utg.) J. Murry, London, s. 456, OCLC 7105620 som ga sitt navn til et orakel i nærheten.
Homer nevner folket til Mopsos, identifisert som kilikere, som fra Troas i den lengst nordvestlige delen av halvøya.Grant, Michael (1997): A Guide to the Ancient World. New York: Barnes & Noble, Inc. s. 168. ISBN 0-7607-4134-4.
Kilikia Trachea («kuperte Kilikia» — gresk: Κιλικία Τραχεία; assyrisk: Khilakku eller Khilikku, tidvis også transkribert som Hilakku eller Hilikku, klassisk Cilicia) Sayce, A. H. (Oktober 1922): «The Decipherment of the Hittite Hieroglyphic Texts» i: The Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland 4: ss. 537-572, s. 554Edwards, I. E. S. (red.) (2006): The Cambridge ancient history, bind 2, del 2, History of the Middle East and the Aegean Region c. 1380 - 1000 B.C. (3. utg.) Cambridge University Press, Cambridge, England, s. 422, ISBN 0-521-08691-4Toynbee, Arnold Joseph & Myers, Edward DeLos (1961): A study of history, Volume 7 Oxford University Press, Oxford, England, s. 668, OCLC 6561573 er et berglendt, kupert fjelldistrikt Generelt se: Bean, George Ewart & Mitford, Terence Bruce (1970): Journeys in Rough Cilicia, 1964-1968 (bind 102 av Österreichische Akademie der Wissenschaften, Philosophisch-Historische Klasse. Denkschriften) Böhlau in Komm., Wien, ISBN 3-205-04279-4 utgjorde forgreninger av Taurusfjellene, som ofte endte i berglendt høydeområdene i fjellene med små avsidesliggende havner,Rife, Joseph L. (2002): «Officials of the Roman Provinces in Xenophon's ‘Ephesiaca’» Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik 138: ss. 93-108 , s. 96 et trekk som i klassisk tid betydde at kysten var befengt med pirater og sjørøvere som herjet,Se også historien til Side (Σίδη). men som i middelalderen førte til at det ble okkupert av handelsfolk fra Genova og Venezia. Distriktet fikk vann fra elven Kalykadnos, i dag hetende Göksu Wainwright, G. A. (April 1956): «Caphtor - Cappadocia», Vetus Testamentum 6(2): ss. 199-210, s. 205-206 og ble dekket i antikk tid av skoger som ga tømmer til Fønikia og Egypt. Kilikia selv manglet større byer.
Kilikia Pedias («flate Kilikia» — gresk: Κιλικία Πεδιάς; assyrisk Kue) i øst omfattet de høye fjelltoppene av Taurusfjellene og et stort sletteområde langs kysten som hadde rik, leiret jordsmonn, kjente av grekerne som Xenophon, som passerte med sine 10 000 greske leiesoldater,Xenophon: Anabasis 1.2.22, bekjente sesam og hirse. for dets overflod (euthemia),Bemerket av Fox, Robin Lane (2008): Travelling Heroes in the Epic Age of Homer, s. 73 og de påfølgende sidene. fylt med sesam og hirse og oliven Dagens område har også marker med bomull og dyrker også appelsiner. og beiteland hvor hester ble alet opp og som ble importert av kong Salomo i israelittenes rike.Første Kongebok10:28, merket av Fox (2008), s. 75, note 15. Flere av de høyereliggende stedene var besfestet. Sletten fikk vann fra tre store elver, Kydnos (Berdan Çayı eller Tarsus Çayı), Saros (Seyhan) og Pyramos (Ceyhan eller Jihun), hver av dem førte med seg mye silt fra de nedhogde skogene i innlandet og som førte til betydelige våtområder. Seyhanelven går i dag i havet bortimot rett sør for Tarsus, men det er klare indikasjoner på at i en periode gikk den sammen med Pyramus, og at de forente elvene gikk sjøen vest for Kara-tash. Gjennom de fruktbare slettene til Issus gikk den store handelsvegen som knyttet øst og vest sammen mellom byene Tarsus (Tarsa) ved Kydnos, Adana (Adanija) ved Saros, og Mopsuestia (Missis) ved Pyramus.
Tidlig historie thumb|upright|Avtale om rømte slaver mellom Idrimi av Alakakh (i dag Tell Atchana) og Pillia av Kizzuwatna (i dag Kilikia) fra rundt 1480 f.Kr., Ref: British-Museum 131447. Kilikia var bosatt fra steinalderen (neolittisk tid) og framover.Akpinar, E. (2004): Hellenistic and Roman Settlement Patterns in the Plain of Issus and the Westerly Slopes of the Amanus Range. Ankara: Bilkent University.Mellink, M.J. (1991): Anatolian Contacts with Chalcolithic Cyprus. Dateringen av oldtidens bosetninger i regionen fra neolittisk tid til bronsealderen er som følgende (i henhold til arkeologisk datering): Førkeramisk neolittisk A: 7000- og 6000-tallet f.Kr.; tidlig kobberalder (eller æneolitikum): 5800 f.Kr.; mellom-kobberalder (tilsvarer med Halaf- og Ubaid-utviklingene i øst «Mesopotamia. Land between two rivers» (PDF), forelesning) ca. 5400-4500 f.Kr.; sen kobberalder: 4500- ca. 3400 f.Kr.; og tidlig bronsealder IA: 3400-3000 f.Kr.; tidlig bronsealder IB: 3000-2700 f.Kr.; tidlig bronsealder II: 2700-2400 f.Kr.; tidlig bronsealder III A-B: 2400-2000 f.Kr.Mellink, M.J. (1991): Anatolian Contacts with Chalcolithic Cyprus, s. 168-170
Området har blitt kjent som Kizzuwatna i den tidlige hettittiske tid (1000-tallet f.Kr.). Regionen var delt i to deler. Uru Adaniya (Kilikia Pedias), vannrike sletteområdet, og Tarza (Kilikia Trachea) i de fjellrike vestlige delene.
Kilikianerne opptrer som Khilikku i assyriske inskripsjoner, og i den tidligste delen av 1000-tallet f.Kr. var de den ene av fire makter i vestlige Asia. Homer nevner sletten som «aleiansletten» (i dag Çukurova) hvor Bellerofon vandret,Iliaden 6.201. men han forflyttet kilikianerne langt vest og nord og gjorde dem til allierte av Troja. Byene i Kilikia som var ukjente for Homer og bar allerede førgreske navn: Tarzu (Tarsus), Ingira (Anchiale), Danuna-Adana, som har beholdt sine oldtidsnavn, Pahri (kanskje dagens Misis), Kundu (Kyinda, deretter Anazarba) og Karatepe (Karatepe-Arslantaş).Fox (2008), s. 75 anmerker disse bynavnene.
Det eksisterer bevis for at en gang rundt 1650 f.Kr. at begge de hettittiske kongene Hattusili I og Mursili I utøvde sterk kontroll over Kilikia i sine kriger med Syria. Etter at Mursili var død en gang rundt 1595 f.Kr., tok hurrittene kontrollen fra hettittene, og Kilikia var frie i to århundrer. Den første kongen av det uavhengige Kilikia, Isputahsu, sønn av Pariyawatri, var nedtegnet som en «stor konge» i både kileskrift og hettittiske hieroglyfer. En annen nedtegnelse av hettittisk opprinnelse, en avtale mellom Ishputahshu og Telepinu, konge av hettittene, er nedtegnet både på hettittisk og akkadisk.Hallo, William W. (1971): The Ancient Near East: A History. New York: Harcourt Brace Jovanovich. s. 111–112.
I det neste århundret sluttforhandlet kong Pilliya av Kilikia avtaler med både kong Zidanta II av hettittene og Idrimi av bystaten Alalakh, hvor Idrimi nevner at han har angrepet flere militære mål over hele østlige Kilikia. Niqmepa, som etterfulgte Idrimi som konge av Alalakh, dro så langt som å be om hjelp fra en hurrittisk rival, Shaushtatar av Mitanni, i håp om å få redusert Kilikias makt i regionen. Det ble dog åpenbart at den voksende hettittisk makten snart førte til at Niqmepas astrengelser var nytteløse da byen Kizzuwatna ble erobret av hettittene og de truet deretter Kilikia. Kong Sunassura II ble deretter tvunget til å akseptere underkastelse som vasall for hettittene, og ble den siste kongen av oldtidens Kilikia.Hallo (1971), s. 112.
På 1200-tallet f.Kr. skjedde det et betydelig befolkningsskifte ved at de såkalte havfolkene, kalt så av egypterne, overfalt og la Kilikia øde. Hurrittene som var der forlot området og flyttet nordøstover mot Taurusfjellene hvor de bosatte seg området Kappadokia.Hallo (1971), s. 119-120.
På 700-tallet f.Kr. ble regionen forent under styret til kongeslekten til Mukšuš, som grekerne kalte for Mopsos og som er kreditert som grunnleggeren av Mopsuestia, skjønt dets hovedstad var Adana. Dets multikulturelle karakter er reflektert i de tospråklige inskripsjonene fra 800- og 700-tallet f.Kr., begge skrevet i indoeuropeiske luviske hieroglyfer og med vestsemittisk fønikisk språk. På 800-tallet begynte Assyria å erobre regionen, og det ble en del av det assyriske riket fram til slutten av 600-tallet f.Kr.
Det persiske rike thumb|Sølv stater med den persiske Pharnabazos II avbildet som satrap av Kilikia (379-374 f.Kr.). British Museum. Under Persia ble Kilikia tilsynelatende styrt av skattskyldig, underordnete innfødte konger som hadde en hellenisert navn eller tittelen som «syennesis»; men landet var offisielt inkludert i det fjerde satrapi (persisk provins) av Dareios.Grant, Michael (1997): A Guide to the Ancient World. New York: Barnes & Noble, Inc. ISBN 0-7607-4134-4. s. 168. Den greske historikeren Xenofon fant en dronning med makten, og ingen opposisjon ble ført mot hærtokten til Kyros den yngre.