miniatyr|Utfyllelse av spørreskjema om eventuell nazi-fortid i Hamburg. Byen lå i den britiske okkupasjonssonen. Avnazifiseringen i Tyskland var en prosess som ble igangsatt av de allierte seiersmaktene etter andre verdenskrig for å fjerne alle rester av det nasjonalsosialistiske regimet. Prosessen som pågikk fra 1945 til 1954, innebar først og fremst at personer som hadde vært aktive støttespillere til regimet, skulle fjernes fra sine stillinger. Videre skulle partiet NSDAP oppløses, NS-symboler fjernes og formue og dokumenter tilhørende NSDAP beslaglegges og de fremste lederne interneres.
Under nasjonalsosialismen fra 1933 til 1945 var offentlige institusjoner, blant annet i politi- og rettsvesen, skole, næringsliv og kultur overtatt av nasjonalsosialistene og undergitt totalitær kontroll (Gleichschaltung). Viktige stillinger ble besatt av medlemmer av NSDAP. Avnazifiseringen skulle reversere denne utviklingen.
Under Potsdamkonferansen sommeren 1945 ble det vedtatt at Tyskland, i tillegg til å gjennomgå avnazifiseringen, også skulle demokratiseres, demilitariseres og dekartelliseres.
Den allierte okkupasjonen av Tyskland etter andre verdenskrig ble administrert gjennom fire okkupasjonssoner. De fire okkupasjonsmaktene Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike kontrollerte hver sin sone. I den sovjetiske okkupasjonssonen ble avnazifiseringen en del av prosessen med å bygge et sosialistisk samfunn. Målet i de tre vestlige sonene var å oppnå et demokratisk, pluralistisk samfunn. miniatyr|En sersjant ved British Field Security Police, avhører Clara Lackman, en kontorist ved Gestapos hovedkvarter i Lübeck. I den amerikanske okkupasjonssonen strandet det bredt anlagte arbeidet. Avnazifiseringen førte til at mange med mindre alvorlige forgåelser bak seg, ble tatt. Samtidig gikk mange som var anklaget for mer alvorlige handlinger fri. Dette skyldtes at systemet ikke hadde kapasitet til å behandle et så stort antall saker. I den tyske befolkning førte dette til en følelse av urettferdighet og solidaritet. Det oppsto en opposisjon til avnazifiseringen i den amerikanske sektor, stikk i strid med formålet. I de britiske og franske sonene ble avnazifiseringen gjennomført på en mer pragmatisk måte, der målet var begrenset til å bytte ut eliten.
I de vestlige okkupasjonssonene avsluttet de allierte sin del av avnazifiseringen i 1948. Gjennom landets egne lover fortsatte Tyskland, som i dette tilfellet var begrenset til det såkalte Vest-Tyskland, dette arbeidet. Avnazifiseringsnemndene ble endelig nedlagt mellom 1951 og 1954. Lovene hadde da også fått regler for tilbakeføring til samfunnet, av de som var oppsagt fra sitt arbeid, som ledd i avnazifiseringen.
De alliertes store krigsforbryterprosesser, som for eksempel Nürnbergprosessene, regnes vanligvis ikke som en del av avnazifiseringen av samfunnsstrukturen. Det gjør heller ikke den ordinære straffeforfølgningen av krigsforbrytere som Tysklands nasjonale påtalemyndighet drev parallelt, først innenfor området Vest-Tyskland og siden i det gjenforente Tyskland.
Etymologi Begrepet avnazifisering eller denazifisering som i norsk litteratur brukes synonymt, stammer fra det engelske ordet denazification. Det ble opprinnelig introdusert av en politisk rådgiver til Dwight D. Eisenhower, øverstkommanderende for de allierte styrkene i Europa, i april 1945.
Avnazifiseringens rammer og innhold
Kjernen i avnazifiseringen miniatyr|Avnazifisering omfattet i vid forstand også fjerning av fysiske rester av nazi-regimet. Her blir et gateskilt med Adolf Hitler-Str. erstattet med Bahnhof-Str. Begrepet avnazifisering omfatter i snever forstand fjerningen av belastede personer fra stillingene deres. Det dreide seg om en politisk utrenskning, gjennomført ved en kvasirettslig behandling, opprinnelig ment for hele befolkningen. I videre forstand omfattet den oppløsningen av NSDAP, avskaffelse av NS-symboler, internering av nasjonalsosialistiske ledere og beslagleggelse av formue og dokumenter tilhørende NSDAP.
Nærliggende begreper og tiltak Internering av de personer som utgjorde en sikkerhetsrisiko for okkupasjonsmaktene blir i andre sammenhenger holdt utenfor den egentlig avnazifiseringen.
Straffesakene ble heller ikke regnet som del av den egentlige avnazifiseringen. Straffesakene ble igjen delt i to kategorier. Den første kategorien omfattet de egentlige krigsforbryterprosessene, der Nürnbergprosessene var de viktigste. Den andre kategorien omfattet rettergang mot medlemmer av organisasjoner som Den internasjonale militærdomstolen hadde erklært som forbryterske.
De alliertes planlegging
Konferansene De fire allierte seiersmaktene i 1945 var enige om at nasjonalsosialismen skulle fjernes fra alle deler av samfunnet, og at enhver videreføring av den var straffbar. Avnazifisering var et av de store hovedprinsippene for dette arbeidet. De øvrige prinsippene var demilitarisering, dekartellisering og demokratisering. Utryddelse av nazismen i Tyskland hadde vært et tema siden Casablancakonferansen i januar 1943. De allierte holdt deretter tre konferanser om hva som skulle skje med Tyskland etter at krigen var over. Det var i Teheran i 1943, på Jalta i februar 1945 og i Potsdam i august samme år.
Planlagt omfang Alle aktive medlemmer av eliten i det militære, embetsverket og industrien skulle fjernes fra sine stillinger. Avnazifiseringen skulle også gjelde de 8,5 millioner medlemmer av NSDAP.
I den sovjetiske okkupasjonssonen ble elleve forvaltningsenheter innført og besatt med tyskere med rent rulleblad og som var medlemmer av det tyske kommunistpartiet KPD. I de vestlige sonene ble det satset på et føderalt og desentralisert system. Systemet i vest ble administrert av personer som hadde arbeidet i statsforvaltningen i Tyskland mellom 1919 og 1933, den såkalte Weimarrepublikken, og som nazistene hadde avskjediget etter at de kom til makten i 1933.
Tyskernes egen deltakelse i arbeidet miniatyr|Plakat laget av amerikanske myndigheter som del av avnazifiseringen: «Disse skammelige gjerninger! Deres skyld!» Det lå ikke i de alliertes forutsetninger at tyskerne selv skulle delta i prosessen, særlig fordi man mente at tyskerne hadde en kollektiv skyld for nasjonalsosialismens forbrytelser. Noen tyske borgere deltok likevel i arbeidet med å utpeke de skyldige. Da nazi-regimet brøt sammen, oppsto antifascistiske komiteer (Antifa) over hele landet. Det skjedde særlig i arbeiderklassen, og besto av mennesker som på eget initiativ prøvde å bringe skyldige til domstolene. Antifa-medlemmene hindret ledende nazister å komme seg i dekning, men hindret også tidligere partiledere fra å bli lynsjet. De allierte var imidlertid lite interessert i å få hjelp fra disse gruppene til utrenskningen, dertil var mistilliten til alle tyskere for stor. Antifa-bevegelsen ble forbudt på forsommeren i 1945, både i den sovjetiske og den amerikanske okkupasjonssonen.
Felles regler vedtatt av Det allierte kontrollråd Felles regler for fremgangsmåten i de fire okkupasjonssonene ble vedtatt av Det allierte kontrollråd i Tyskland 14. oktober 1946. I de amerikanske og sovjetiske okkupasjonssonene ble prosessen avsluttet i 1948. Etter hvert ble også tyskerne selv tatt med på oppgjøret.
Hovedelementer i avnazifiseringen
«Re-education» miniatyr|Filmen Death Mills fra 1945. De allierte okkupasjonsmyndighetene ville omskolere («re-educate») den tyske befolkningen. Tyskerne skulle få et nytt politisk kultur- og verdisystem med individuelle og pluralistiske demokratiske verdier. Denne tesen støttet seg ifølge historikeren Anette Storeide, på forestillingen om at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for nazistenes forbrytelser, men uten at det ble sagt offisielt. Et folk av nazister skulle renses for dette ondet, og gis nye verdier.
Nazistiske symboler ble forbudt av de allierte okkupasjonsmyndighetene. Etter at okkupasjonen ble opphevet, ble forbudet videreført i Tysklands straffelov. Denne forbyr «bruken av grunnlovsstridige og terrororganisasjoners kjennetegn» når det ikke handler om «kunst, vitenskap, forskning eller undervisning». Death Mills, en amerikansk propagandafilm fra 1945, ble laget for å vise det tyske folk hvilke forbrytelser som var begått. Det ble slått opp plakater som dokumenterte drap og overgrep. Slike tiltak fikk ikke den tilsiktede oppdragende virkning. Tvert imot vakte de motstand fra en befolkning som var mest opptatt av egne lidelser og som hevdet at dette hadde de ikke visst noe om. Skylden ble lagt på Hitler og hans kumpaner.
Kravet om omskolering førte til motstand i den tyske befolkningen, som anså den fysiske gjenreisningen som viktigere enn demokratisering av skolevesen, presse, kringkasting og den offentlige forvaltning. Tyskerne vegret seg mot opplæring på det kulturelle området av amerikanere, russere, franskmenn og briter. Det militære og moralske nederlaget ble opplevd som hardt nok, og de ville ikke i tillegg bli «belært» og «oppdratt».
Ved de alliertes okkupasjon ble alle skoler i landet stengt. Forutsetningen for å åpne skolene igjen var at lærerne, så vel som læreplaner og læremidler var avnazifisert. Et stort antall lærere hadde vært medlemmer i NSDAP. I Bayern ble 10 000 av 18 000 lærere avskjediget. På tross av dette ble de fleste skoler gjenåpnet høsten 1945, i første omgang for å holde barna borte fra gatene. Til erstatning for de avskjedigete lærerne ble det hentet inn pensjonister og studenter som vikarer. Noen egentlig skolereform ble i første omgang ikke gjennomført.
Kulturpolitikk miniatyr|Bokbuss i 1952, tilhørende Amerikahuset i Mannheim. Kulturpolitikken i vid forstand ble aktivt brukt til å forme og utvikle den demokratiske innstilling til befolkningen. Den var også et middel til raskt å komme i kontakt med den voksne tyske befolkning for flere formål. Spillefilmer og dokumentarfilmer produsert i allierte land, og fremfor alt de ukentlige filmavisene, som var ukentlige nyhetssendinger vist på kino, tjente pedagogiske formål. Disse mediene inneholdt propaganda for de alliertes egen kultur, oppdragelse av det tyske demokratiet og, for å pasifisere befolkningen, også noe underholdning.
Skjønnlitteraturen spilte en viktig rolle i den amerikanske demokratiseringsprosessen. Det dreide seg for det meste om import av fortellinger, lyrikk, teaterstykker i det litterært ødelagte Tyskland. Det ble reist bygninger de kalte «Amerikahus». Disse tjente i utgangspunktet som arena for amerikanernes kulturpropaganda, men ble senere tatt i bruk av tyskerne selv, som byens bibliotek og lesesal.
Presse og kringkasting miniatyr|Nordwestdeutscher Rundfunk ble etablert i 1945 etter mønster av BBC. Demokratisering av massemediene var det viktigste feltet for de alliertes arbeid med å demokratisere Tyskland. Arbeidet foregikk i tre etapper, der den første var å forby utgivelse av alle eksisterende presseorganer, og nærmest enhver annen tenkelig trykt tekst. Deretter ble det utgitt aviser i det militæres regi, såkalte «Heeresgruppezeitungen», tysk for hærgruppe- eller armégruppeaviser. Avisene ble utgitt innen for disse delene av forsvaret. Endelig ble det fra 1946 gitt lisenser for opprettelse av nye presseorganer. I denne perioden oppsto aviser som Süddeutsche Zeitung i München og Frankfurter Rundschau. Fra 1947 begynte det i vestsonene å skje utrenskninger av medlemmer av kommunistpartiet KPD fra redaksjonene, et av de første tegn på den kalde krigen som var under oppseiling.