Van Mijenfjorden nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i alpine og delvis bredekte fjellområder rundt Van Mijenfjorden, inkludert lavlandene Reindalen og Nordenskiöldkysten, på øya Spitsbergen på Svalbard.
Nasjonalparken ble opprettet i 2021,Verner Van Mijenfjorden for å beskytte sel og isbjørn; regjeringen.no, 18.6.2021 for «å bevare et storslått, sammenhengende og i det vesentligste urørt arktisk dal-, fjord- og kystlandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskap, kulturminner, som område for forskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv». Den er en utvidelse av Nordenskiöld Land nasjonalpark fra 2003.Forslag til utvidelse av Nordenskiöld Land nasjonalpark– offentlig høring; Sysselmesteren på Svalbard, 6.1.2021 Den første nasjonalparken hadde et areal på 1337 km²,Forskrift om fredning av Nordenskiöld Land nasjonalpark på Svalbard; lovdata.no mens den nye nasjonalparken har et areal på 4251 km².
Nasjonalparken ligger i den internasjonale traktatsonen Svalbard, innenfor Sysselmesterens Forvaltningsområde 10 (hvor det ikke er særskilt forsikrings- og meldeplikt for ferdsel). Parken grenser i sør til Sør-Spitsbergen nasjonalpark. Nordvest for parken ligger det lille Kapp Linné fuglereservat helt ytterst i Isfjorden, og i Sassendalen 15 km nord for nordenden av parken starter Sassen-Bünsow Land nasjonalpark.
Geografi, landskap, geologi Nasjonalparken omfatter den sørlige halvdelen av Nordenskiöld Land – den lange landtungen mellom Isdalen og Van Mijenfjorden, deretter hele Nathorst Land og nordsiden av Van Keulenfjorden. Langs Nordenskiöldkysten omfatter den dalene Berzeliusdalen, Vassdalen, Semmeldalen, Reindalen og lenger øst Kjellströmdalen. Rundt dalførene følger grensen stort sett vannskillet langs de omliggende fjelltoppene.
Landskapet er alpint og vilt (640-1 136 m) i øst, nord og sør, og bratt (500–900 m) med en bred og helt flat kyststripe i vest. Det er evig isdekke (fra vest) på breene Erdmannbreen, Fridtjofbreen, Gleditschfonna, Marstranderbreen, Tavlebreen, Medalsbreen, Krokbreen, Bergmesterbreen, Marthabreen, Slakbreen, Mettebreen, Lundbreen, Rondebreen, Instebreen, Richterbreen og flere.
Det er forekomster av pingoer i Berzeliusdalen og Vassdalen, og et stort antall av dem øverst i Reindalen. Ellers har Reindalen geomorfologi, morener, steinbreer og ulike rasfenomener av stor betydning. Dalen munner ut med et av øygruppens største og bredeste elvedelta kalt Stormyra, som er på 100 km² og munner ut i Kaldbukta i Van Mijenfjorden. Reindalen har sure bergarter, mens Nordenskiöldkysten i vest har kalkholdig grunn.
Flora og fauna Reindalen er det frodigste vegetasjonsområdet på hele Svalbard, og isfri hele året. Det er viktige torvmoser i Reindalen, og mye fuglefjellsvegetasjon på Nordenskiöldkysten.
Parken har vadefugl, gjess, dykkender og sjøfugl. Ingeborgfjellet ved kysten i vest er et stort fuglefjell som sammen med Nordenskiöldkysten i 2011 ble utpekt til ramsarområde, og som også står på BirdLife Internationals liste over viktige, europeiske fuglefjell. Det er både alkefugl, krykkje og havhest.Svalbard Reiseliv AS: «Svalbard», brosjyre, Longyearbyen 2008.
Av fauna kan nevnes fjellrev, streifende isbjørn, og beitende og kalvende svalbardrein.
Kulturminner
Det er kulturminner med fangsttufter tilbake til sent på 1600-tallet, mange av dem russiske overvintringsstasjoner. Blant eldre bo- og fangstplasser kan nevnes (fra vest) Camp Bell og, Camp Millar i Vårsolbukta, og Camp Morton litt lengre øst. Det er også industrielle kulturminner fra tidlig mineralutvinning.
Vest i nasjonalparken ligger Bellsund fyr, ved nordinnløpet til Van Mijenfjorden.
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:nasjonalparker i Norge Kategori:Verneområder på Svalbard Kategori:Verneområder opprettet i 2021