György Sándor Ligeti (1923–2006) var en rumenskfødt østerriksk komponist. Han blir regnet som en innovativ pioner blant modernistiske komponister på 1900-tallet og en av de viktigste komponister i århundret. Han var inspirert av Bela Bartok, Zoltan Kodaly, rumensk folkemusikk og elektronisk musikk av blant andre Karlheinz Stockhausen. Ligeti tok til seg mange musikalske inntrykk, lærte seg tidens stilretninger og holdt samtidig fast ved sin frihet til å finne på noe nytt. NRK beskriver Ligeti som humoristisk. Hans musikk er særlig kjent fra Stanley Kubricks filmer 2001: En romodysse, Ondskapens hotell og Eyes Wide Shut. Ligetis musikk har inspirert blant andre rockegruppen Radiohead. Han arbeidet som lærer i Darmstadt, Essen og Stockholm.
Wolfgang Schüssel, Østerrikes president, uttalt ved dødsfallet at Ligeti var den største østerriker i det 20. århundres musikk.
Liv og familie György Sándor Ligeti ble født 28. mai 1923 i Târnaveni (ungarsk: Dicsőszentmárton, tysk: Sankt Martin) i nærheten av Transilvanias hovedby Cluj. Byen Târnaveni ble sammen med en god del av Transilvania overført fra Ungarn til Romania i 1920 etter første verdenskrig. Byen hadde på den tide for det meste etnisk ungarsk befolkning (madjarer), med en stor jødisk minoritet. Familien Ligeti hadde jødisk bakgrunn og snakket ungarsk. Fiolinisten Leopold Auer var hans grandonkel.
Han ble i 1941 tatt opp på konservatoriet i Cluj-Napoca (Kolozsvar) til tross for restriksjoner for jøder, men i 1943 måtte han avbryte studiene fordi han var jøde. I 1940 annekterte Ungarn, i forståelse med sin allierte Tyskland, Transilvania. Han ble internert i en militær arbeidsleir. Resten av familien ble sendt til Auschwitz og faren ble sendt videre til Bergen-Belsen der han døde. Alle unntatt hans mor omkom. Lillebroren Gabor, en begavet fiolinist, ble 17 år gammel drept i Mauthausen med injeksjon i hjertet. Ligetis arbeidstjeneste redde ham fra deportasjon.
Sommeren 1944 gikk Den røde arme gjennom Romania og rykket frem mot Budapest. Ligeti og andre fra arbeidsleiren ble tvunget til å bistå tyske styrker blant annet med å lempe ammunisjon. Ligeti havnet i sovjetisk krigsfangenskap og rømte flere ganger på få dager. Han brukte 2 uker til fots på å komme seg hjem til Kolozsvár i Transilvania.
I 1949 år giftet han seg med Birgitte Löw, og dette ekteskapet ble oppløst i 1952. Ligeti giftet seg for andre gang i 1952 med psykiateren Vera Spitz. Etter to år ble det en ny skilsmisse, men i 1957 giftet de seg igjen. Sammen med Vera Spitz fikk han sønnen Lukas Ligeti.
Under Stalin ble kulturpolitikken i Øst-Europa underlagt sovjetiske retningslinjer: Musikken skulle være enkel og tjene folket, uten "formalisme" og "vestlig dekadanse". Etter Stalins død i 1953 ble moderne musikk tilgjengelig i Ungarn og Ligeti ble sterkt inspirert av vestlig musikk.
To måneder etter den sovjetiske invasjon i Budapest i 1956, flyktet han til vesten ved å gjemme seg i en postvogn til Wien, av kunstneriske og politiske grunner. Etter å flyktet bodde han til dels i Stockhausens musikkstudio i Köln. Ligeti slo seg ned i Wien i 1959. Selv om han i lange perioder var borte fra byen, så han fra da av på Wien som sin hjemby, og han ble østerriksk statsborger i 1967.
Ligeti kommenterte omstendighetene selv: «Jeg valgte ikke tumultene i mitt liv. De ble påført meg av to morderiske diktaturer: Først Hitler og nazistene, og deretter Stalin og det sovjetiske systemet».
Ligeti døde i Wien 12. juni 2006. György Ligeti er stedt til hvile i en æresgrav på Wiener Zentralfriedhof.
Studier og karriere Etter krigen fortsatte han studiene i Budapest og tok eksamen ved Franz Liszt-akademiet i 1949.
Det første året etter studiene brukte han til å arbeide med rumensk folkemusikk og han arbeidet ved musikkonservatoriet i Budapest. Deretter fikk han jobb som lærer ved Franz Liszt-akademiet i Budapest, hvor han underviste i harmonilære, kontrapunkt og musikkanalyse frem til desember 1956.
I Wien fikk Ligeti kontakt med samtidsmusikken i Vesten. Skjønt vennen Karlheinz Stockhausens elektroniske musikkstudio i Köln ble en plattform, og Ligeti produserte noen stykker der (f. eks., Artikulation [1958, realisation med synkronisert grafisk partitur), ble musikken hans ikke elektronisk, men instrumental og vokal. Darmstadt, Paris, Stockholm og San Francisco er byer som han ble knyttet til gjennom kortere opphold som komponist og lærer. Fra 1973 til 1989 var han lærer ved Hamburg Hochschule für Musik und Theater. I denne tiden studerte den norske pianisten og komponisten Wolfgang Plagge med ham. Den norske komponisten John Persen studerte under Ligeti.
De siste årene av sitt liv hadde han problemer med hjertet. Likevel fortsatte han å komponere helt til det siste.
Musikk
Årene i Ungarn Mange av hans tidligste verk ble komponert for kor, og var oppsettinger av folkesanger. Hans største verk fra denne periode var artiumsstykket for musikkakademiet i Budapest, Kantate for ungdomsfest, for fire sangere, kor, og orkester. En av hans tidligste komposisjoner som fremdeles er i repertoaret hans er Sonate for Cello Alene, et verk i to kontrasterende satser skrevet henholdsvis i 1948 og 1953. Det var opprinnelig bannlyst av den sovjetisk-styrte komponistforeningen, og måtte vente et kvart århundre for første fremførelse.
Ligetis tidligste verk er ofte en videreførelse av Béla Bartóks musikalske stil. Bartok var en viktig inspirasjon for Ligeti. Klaververker Musica ricercata (1953) er hans hovedverk fra den tiden. Det er likevel skrevet etter Ligetis utsagn med cartesiansk komposisjonsmetode hvor han «betraktet all musikken jeg kjente og elsket som å være … irrelevant»,Steinitz 2003, p. 54. og har blitt beskrevet av en biograf som å bo i en verden meget nær til Bartóks klaversett Mikrokosmos.Toop 1999, p. 38. Ligetis sett utgjøres av i alt elleve stykker. Verket er grunnlagt på en enkel innskrenkelse: det første stykket bruker kun én note, A, hørt i flere oktaver, og bare ved stykkets slutt høres en annen note, D. Det annet stykke bruker da tre noter (Ess, Fiss, og G), det tredje fire, og så videre, slik at i det siste brukes alle tolv noter av den kromatiske skala. En kort tid etter dets komposisjon arrangerte Ligeti seks av satsene av Musica ricercata for blåserkvintett under titelen Seks bagateller for blåserkvintett. Bagatellene ble først fremført i 1956, men ikke i sin helhet: Siste sats ble sensurert av sovjetiske myndigheter for å ha vært «for farlig.»Steinitz 2003, p. 60
På grunn av sovjetisk sensur, ble hans mest dristige verk fra denne perioden, som inkluderer Musica ricercata og hans første strykekvartett Métamorphoses nocturnes (1953–1954), skrevet for 'den nederste skuffen.' Komponert i én sats oppdelt i sytten kontrasterende, motivlinkede seksjoner,Steinitz 2003, pp. 63-64 er denne første strykekvartetten Ligetis første verk som viser en unik, personlig komposisjonsstil. Den ble ikke fremført før i 1958, etter at han hadde rømt fra Ungarn til Wien.Steinitz 2003, p. 75
Fra 1956 til Le Grand Macabre Da han ankom Köln, begynte han å lage elektronisk musikk med Karlheinz Stockhausen og Gottfried Michael König ved det vesttyske radios elektroniske studio. Han fullførte bare to verk i dette mediet, stykkene Glissandi (1957) og Artikulation (1958) — før han vendte seg igjen til instrumental musikk. Et tredje verk var planlagt, først med tittel Atmosphères, men senere kjent som Pièce électronique Nr. 3. Men den tidens tekniske begrensninger hindret ham fra å virkeliggjøre det helt. Det ble fullført i 1996 av de hollandske komponistene Kees Tazelaar og Johan van Kreij av Sonologiinstituttet.Jennifer Joy Iverson, Historical Memory and György Ligeti's Sound-Mass Music 1958–1968, Ph.D. thesis (Austin: University of Texas, Butler School of Music, 2009): 92.
Musikken hans synes å ha blitt påvirket i tidens løp av hans elektroniske eksperimenter, og mange av klangene han laget ligner elektroniske teksturer. Ramifications er et stykke for to strykergrupper, hvor én er stemt en kvarttone annerledes, noe som Krzysztof Penderecki også eksperimenterte med i sitt stykke Emanations. Apparitions (1958–1959) var det første verk som brakte ham kritisk oppmerksomhet, og han var helt ukjent da verket ble uroppført på verdensmusikkfestivalen i Köln i 1960. Atmosphères, ble mer kjent nå. Teksturen brukt i Apparitions annen sats og Atmosphères ville Ligeti senere betegne som «mikropolyfoni».
Atmosphères (1961) er skrevet for stort orkester, men er ikke det samme elektroniske verket som har et beslektet navn som han skrev tidligere, skjønt at noen av dets estetiske hensikter ligner. Utav de fire musikalske elementene – melodi, harmoni, rytme og klang – forlater stykket de første tre nesten helt, og satser seg på lydens tekstur, en teknikk som heter «lydmasse». Det åpner med en av de største klase-akkordene som noen gang skrevet – hver note i den kromatiske skala over fem oktavers rekkevidde spilles samtidig. Det er femtiseks strykere som sammen danner denne første akkorden, og ingen spiller samme note. Stykket synes å vokse ut av denne opprinnelige voldsomme, men ytterst tålelige akkorden, med teksturene i stadig bevegelse.
Requiem (sjelemessen) er et verk for sopran og mezzo-sopran-solister, tyvedelt kor (fire hver av sopran, mezzo-sopran, alt, tenor, og bass), og orkester. Det varer omtrent en halv time, og er det lengste stykke han hadde komponert til da.Steinitz 2003, p. 144 Ligeti setter bare omtrent halvparten av rekviems tradisjonelle tekst: Introitus, Kyrie, og Dies irae— og skiller den siste sekvensen i to deler: De die iudicii sequentia (dommedagsekvensen) og Lacrimosa(sørging).Stykket tar til med den samme mikropolyfoniske stilen som Atmosphères. Kyrie er en diger, tyvedelt kvasi-fuge for kor hvor kontrapunkt omtenkes i innholdet utgjort av melismatiske masser som sammeninntrenger hverandre og veksler med innviklede hoppende parter. De die iudicii sequentia er en montasje av kontraster: fff høy mot ppp''' tålig, lydmasser mot solostemmer, osv. I Lacrimosa er koret stumt, og kun et redusert orkester akkompagnerer solostemmenes klagende sang.Lux Aeterna (1965) er et 16-stemt a cappella-stykke hvis tekst også hører til det latinske rekviem. Dette stykket ble brukt av Stanley Kubrick i science-fiction-filmen 2001 – en romodysse. Det er mønstret strengt etter Johannes Ockeghems mesterlige mensurasjonskanoner, og tilvirker meget lignende effekt, men med sekundal, heller enn tersial harmonikk, i en paradoksalig tykk-men-gjennomsiktig 16-stemt tekstur.Aventures og Nouvelles Aventures er «mimodramaer» for tre sangere og syv instrumentalister hvor teksten utgjøres kun av fonetiske lyder, og skildrer forskjellige abstrakte emosjoner og interpersonal interagering. «Noe skjer, men jeg vet ikke hva det er, og du vet ikke hva det er,» sa Ligeti. Emosjonelle utbrudd fra fullstendig hysteri klamres sammen med og overlegges med banal samtale i disse stiliserte stykkers presentasjon. Sammen med instrumentenes akkompagnement, er inntrykket porøsitet heller enn densitet. Det er også en koralparodi, med lydeffekter som revet papir og klinkekuler i skål, som gir et latterlig absurd inntrykk av stykkene, og kan gjenspeile påvirkninger fra verkene av Mauricio Kagel og Dieter Schnebel, samt Stockhausens kantate, Momente.
Fra 1970-årene vendte Ligeti seg fra total kromatisisme og begynte å satse på rytme. Stykker som Continuum (1968, for harpsikord) og Clocks and Clouds (1972–1973) ble skrevet før han hørte Steve Reichs og Terry Rileys musikk i 1972. Men hans Three Pieces for Two Pianos, med tittel «Self-portrait with Reich and Riley (and Chopin in the background)», bekrefter denne hevdelse og influens. I denne tiden ble han også interessert i den polyfoniske pipemusikken av Banda-Linka-stammen fra Den sentralafrikanske republikk, som han hørte i en av hans studenters opptak.Steinitz 2003, pp. 271-72