Barnevernet i Norge er det offentlige systemet som skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Ansvarsdelingen er todelt: Kommunene har barnevernstjenesten som undersøker saker og treffer vedtak om frivillige hjelpetiltak, mens staten ved Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) blant annet rekrutterer og følger opp fosterhjem og driver barnevernsinstitusjoner. Tvangsinngrep – som omsorgsovertakelse eller atferdstiltak – besluttes av Barneverns- og helsenemnda og kan bringes inn for domstolene.
Det rettslige grunnlaget er Lov om barnevern (barnevernsloven), som trådte i kraft 1. januar 2023 og som da erstattet Lov om barnevernstjenester av 1992. Formålsbestemmelsen presiserer at barnevernet skal gi nødvendig hjelp og beskyttelse til rett tid, og at barnets beste er et grunnleggende hensyn. Loven samler sentrale prinsipper tidlig i kapitlet, blant annet barnets rett til medvirkning og kravet om forsvarlighet i tjenester og tiltak.
Barnevernet har en rekke ulike tiltak å sette inn ved behov. De fleste av dem frivillige hjelpetiltak i familien. Barnevernet kan imidlertid også, ved rettslig avgjørelse, bli tilkjent omsorgen for barn.
Barnevernsloven Barnevernsloven tar i sin formålsparagraf utgangspunkt i at barn og unge har rett til en god oppvekst og til å bli tatt vare på: «Loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Loven skal bidra til at barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår.»
Barnevernsloven står i relasjon til både konvensjonsfestede og grunnlovsfestede rettigheter. Oppsummert er det vanlig å forstå barnevernets arbeid som forankret i følgende grunnleggende prinsipper; legalitetsprinsippet, prinsippet om forsvarlig saksbehandling, det biologiske prinsipp, det minste inngreps prinsipp, hensynet til barnets rett til medvirkning og hensynet til barnets beste.
Prosessen i en barnevernsak En barnevernsak kan starte med at barnevernstjenesten i kommunen/bydelen mottar en bekymringsmelding, eller ved at barnet eller foreldrene selv tar kontakt for å be om bistand. Barnevernstjenesten skal gå igjennom innkomne bakymringsmeldinger snarest, og senest innen én uke fra den er mottatt. Gjennomgangen skal inneholde en vurdering av om meldingen skal følges opp med en undersøkelse, om meldingen skal henlegges, eller om det eventuelt er behov for å iverksette umiddelbar oppfølging. Beslutning om å opprette en undersøkelse (barnevernssak) er ikke vedtaksfestet, og man har derfor ikke klagerett.
I de tilfellene en barnevernsak starter med en melding, er vanligste melder politi eller barnevernvakt. Også barnet selv, familie, venner og naboer, eller offentlige institusjoner som skole, helsestasjon og barnehagen melder saker. Alle kan melde sakerBekymringsmelding til barnevernet etter barnevernloven. Noen grupper av offentlige ansatte er pliktige til å melde når det er sannsynlig at det foreligger brudd på omsorgsplikten. For eksempel har ansatte i skolen plikt til å melde ved kjennskap til, eller mistanke om, forhold som er til skade for barnets helse og utvikling etter opplæringsloven § 15-3.
Når barnevernet mottar en bekymringsmelding startes en undersøkelse, som så langt som mulig skal avdekke de faktiske forhold i familien det er sendt bekymringsmelding om. Undersøkelsen består vanligvis av hjemmebesøk, kontorsamtaler og innhenting av informasjon fra instanser med antatt kjennskap til barnet og/eller foreldrene. Omfanget av undersøkelsen vil variere alt etter meldingens alvorlighet eller barnevernets grad av bekymring. Undersøkelsen skal være avsluttet senest innen tre måneder. I særlige tilfeller kan fristen utvides til inntil seks måneder.
Når undersøkelsen er ferdig, kan barnevernstjenesten fatte vedtak om følgende alternativer: Henleggelse. Saken avsluttes uten tiltak. Frivillige hjelpetiltak etter kapittel 3 i barnevernsloven. Forslag om pålagte hjelpetiltak fremmes for barneverns- og helsenemda. Forslag om tvangstiltak fremmes for barneverns- og helsenemda.
I litt over halvparten av sakene (2004: 53 %) konkluderer barnevernet med tiltak etter barnevernlovens § 3-1. Hjelpetiltak for barn og barnefamilier. Tvangstiltak, dvs. tiltak som gjøres uten enten foreldrenes eller andre personer med foreldreansvar eller barnets samtykke, med forbehold i barneloven § 31-33, må forelegges barneverns- og helsenemnda for vedtak etter §§ 3-4, 3-5, 3-7, 3-8, 5-1, 6-2, eller 6-6.
I de aller fleste sakene kommer barnevernets tiltak til å dreie seg om frivillig hjelp til familien, såkalte hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. I de fleste tilfellene vil det bli gitt en eller annen form for råd og veiledning til familien. Videre er det vanlig med tiltak i form av bistand til barnehage-/SFO-plass, organisering og betaling av støttekontakt, organisering og betaling av fritidsaktiviteter. Også mer faglige tiltak som familieveiledning eller terapeutisk hjelp til foreldre og/eller barn og støtte til strukturering av familiens liv er vanlig.
Barnevernet kan, om nødvendig, føre sak for Barneverns- og helsenemnda for iverksettelse av tiltakene etter barnevernslovens § 4-4. I saker hvor tiltak etter § 4-4 ikke er tilstrekkelig, eller på annen måte ikke fører frem, kan sak fremmes for Barneverns- og helsenemnda etter barnevernsloven kapittel 5.
Barneverns- og helsenemnda Barneverns- og helsenemnda er et statlig organ oppnevnt av Barne- og familiedepartementet og ledes av en jurist, som er dommer, med både fagpersoner og lekfolk blant de øvrige medlemmer.
Saker som behandles av barneverns- og helsenemda er saker om midlertidige vedtak i akuttsituasjoner, saker om omsorgsovertakelse, saker om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon og saker om tvangsmessig insitusjonsplassering av barn med alvorlige atferdsvansker.
Barnevernet kan også fremme sak for barneverns- og helsenemda om tvangsbehandling av ungdommer med atferdsproblemer, jf. barnevernloven § 6-2.
Omsorgsovertagelser Barnevernet i Norge hadde i 2010 totalt omsorgen for 6 980 barn og unge mellom 0 og 18 år.
Det er blitt vanskeligere å finne egnede fosterhjem, spesielt fordi det er blitt færre som ønsker å ta i mot fosterbarn. Så i praksis er det slik at en del større barn og ungdommer tilbringer tiden frem til de er myndige på institusjon (18 år). De aller fleste barn blir boende på en barneverninstitusjon i kortere eller lengre tid etter at omsorgen er fratatt foreldrene.
Akuttplasseringer I enkelte saker gjør Barnevernet vedtak om akuttplassering. Dette skjer når barnet er utsatt for overgrep (4%), eller fordi foreldrene for øyeblikket er ute av stand til å ta seg av barnet på grunn av rus eller andre omstendigheter. Dette skjer oftest etter melding fra lærere, politi eller barnevernvakt. Tiltaket hjemles i barnevernloven § 4-6. Midlertidige vedtak i akuttsituasjoner.
Akuttplasseringer etter barnevernloven må behandles av Barneverns- og helsenemnda i etterkant, for stadfestelse eller opphevelse.
Barns rett til å bli hørt Barnets rettigheter reguleres av barnevernloven § 6-3. Barns rettigheter under saksbehandlingen: «Et barn skal informeres og tas med på råd når barnets utvikling, modning og sakens art tilsier det. Er barnet fylt 12 år, skal det alltid få si sin mening før det blir truffet vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon, eller om senere flytting. Det skal legges vekt på hva barnet mener.
Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Barneverns- og helsenemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, skal barnet alltid regnes som part.»
Foreldrenes opplevelse av barnevernet Undersøkelser har vist at foreldrenes opplevelse av barnevernet varierer og at det er svært personavhengig om samarbeidet mellom barnevern og foreldre er vellykket . Foreldrenes beretninger tyder på at opplevelse av barnevernet kan gripe inn i foreldrenes selvoppfatning og redusere selvfølelsen.
Foreldrenes erfaringer med de ulike fosterhjemmene er både positive og negative. Felles er beskrivelsen av bekymring når de ikke har kunnskap om hvordan barna har det. Tilstrekkelig informasjon om barnas hverdag, er ett gjennomgående behov hos alle foreldre i undersøkelsen – foreldrene vil trygges på at barna har det bra. Det er grunn til å tro at bedre informasjon vil øke de biologiske foreldrenes tillit ovenfor fosterforeldrene.
Historie Barnevern er i Norge i første rekke et etterkrigsfenomen, og et resultat av velferdsstatens utvikling. Før vergerådsloven kom var offentlig barnevern et lite koordinert fagfelt gjennom bestemmelser i kriminal-, fattig- og skolelovgivningen. Og kunne like gjerne omfatte tukthus, som bortsetting til det som ble oppfattet å være gode hjem. I 1841 kom redningsanstaltbevegelsen da «Rednings-, forbedrings- eller forsørgelsesanstalt fornemlig for forladte, forsømte eller vanartede ældre børn» ble åpnet i Urtegata på Grønland i Oslo. Formålet med denne institusjonen – og med redningsanstaltbevegelsen i det hele – var å «redde fattige, forladte Børn, redde Sjele, bedrage Galge og Tukthuse for så mange Kandidater som muligt». Denne første anstalten fikk snart avleggere flere steder, og i 1874 kom det en endring i kriminalloven som åpnet for at barn mellom 10 og 14 år kunne dømmes til opphold på redningsanstalt som alternativ til fengselsstraff. Den 6. juni 1896 ble den kriminelle lavalder hevet fra 10 til 14 år. Samme år ble vergerådsloven – eller Lov om behandling av forsømte børn som den egentlig het – vedtatt i Stortinget. Denne loven som trådte i kraft 1. januar 1900, var den første barnevernlov både nasjonalt og internasjonalt. Den ble utarbeidet av riksadvokat Bernhard Getz på hans eget initiativ.
Vergerådet skulle bestå av syv medlemmer, der kommunens sorenskriver og en prest var faste medlemmer. Fem representanter skulle oppnevnes av kommunestyret, hvorav en skulle være lege og helst en eller to skulle være kvinner. Rådet konstituerte seg selv.
Hovedoppgaven til vergerådet var å ivareta oppvekstforholdene for barn under 16 år: Kriminelle barn, barn som ble ansett å være i fare for å bli «sædelig forkomne» på grunn av «lastefulle foreldre», barn som levde i fare for å bli sedelig fordervet, eller viste slik atferd at hjem og skole ikke rådde med dem. De tiltakene vergerådet kunne ta i bruk var alvorlig påtale og formaning til barn og foreldre; gi foresatte i hjem eller skole pålegg om refselse av barnet – dog innenfor lovens rammer. Vergerådet var også gitt myndighet til å ta barnet ut av hjemmet for plassering i en «pålidelig og hæderlig Familie»; i et barnehjem eller et skolehjem. Vergerådet kunne fradømme en eller begge foreldrene råderett over barnet.
Vergerådsloven var et epokegjørende verk, ikke minst ved at oppdragelse og opplæring var hovedtiltakene i loven, og ved at forvaltningen av loven ble lagt inn under skolemyndighetene.
I 1935 var imidlertid bare halvparten av vergerådene i virksomhet. Mange vergeråd hadde ikke hatt saker på mange år. Likevel var tallet på barn under offentlig omsorg høyere enn dagens. I 1926 var barn bortsatt av fattigstyrene, av vergerådene. Til sammen barn (i 2004 hadde barnevernet i Norge totalt omsorgen for barn). I 1949 var tallene henholdsvis barn under fattigstyrets omsorg, barn under vergerådets (i alt barn). Landets befolkning har økt med en drøy million siden den gang.