Namibias historie har gått gjennom flere adskilte faser inntil landet ble selvstendig 21. mars 1990. Før uavhengigheten var området fra 1884 til 1915 en tysk koloni som Tysk Sørvest-Afrika. Senere ble Sørvest-Afrika administrert av Sør-Afrika, fra 1920 som Folkeforbundets mandatområde, i 1946 avviste Sør-Afrika å overføre mandatet som FN tilsynsområde og da FNs generalforsamling i 1966 trakk inn mandatet, svarte Sør-Afrika med fortsatt okkupasjon. Navnet Namibia ble vedtatt av FN i 1968.
Tidlig historie frem til 1800-tallet thumb|right|Buskmenn i Namibia De første sporene etter mennesker innenfor dagens Namibia er over 25 000 år gamle, og er hulemalerier i fjellene i sør. Hele det sørlige Afrika regnes for å ha vært bebodd av San-folket som var jegere og sankere. De ble gradvis fortrengt av andre folkegrupper, først Nama-folket som drev med kveg i sør. Seinere kom Damara-folket, som kobles til kveghold, jakt og kobbersmelting.
Omkring 1300-tallet kom det Bantu-språklige folkegrupper fra nord, det kvegdrivende Herero-folket og de jordbrukende Ovambo- og kavango-folkene. De etablerte flere statsdannelser.
Fra 1670-tallet utforsket afrikandere av europeisk opphav deler av Namibia, og 1790 slo de seg ned som handelsmenn og bosettere. Orlam-folket kom sørfra tidlig på 1800-tallet og etablerte en statsdannelse omkring Windhoek. Blant de siste av gruppene som kom var Basterne, en gruppe som ble sett på som adskilt fra både den hvite og svarte befolkningen for øvrig. Disse innvandringshistoriene står som eksempler på den egenarten som ble dyrket fram av Sør-Afrika under apartheid-regimets splitt- og hersk-politikk.
Tysk kolonisering thumb|140px|Portrett av den tyske generalen Lothar von Trotha, ca. 1905.
Den ugjestmilde Namibørkenen var en formidabel barriere for europeisk utforskning frem til sent i det 18. århundre da reisende, handelsmenn, jegere og misjonærer utforsket området. I 1878 annekterte Storbritannia Walvis Bay på vegne av Kapp-kolonien, og området ble innlemmet i Kapp det gode håp i 1884. I 1883 krevde en tysk handelsmann, Adolf Lüderitz, resten av kystregionen etter forhandlinger med en lokal høvding. Etter forhandlinger med Storbritannia annekterte Tyskland kystregionen, utenom Walvis Bay. Året etter anerkjente Storbritannia landet innenfor inntil 20° øst som tysk innflytelsessfære. En region, Caprivi-stripen, ble del av Tysk Sørvest-Afrika etter en avtale inngått 1. juli 1890 mellom Storbritannia og Tyskland. Tyskland fikk Caprivi-stripen som gav adgang til Zambezi-elven og derfra til tyske kolonier i Øst-Afrika, og øya Helgoland i Nordsjøen, mens britene fikk frie hender over øya Zanzibar i Øst-Afrika i bytte.
Folkemord
Tysk kolonimakt ble konsolidert ved makt og «beskyttelsesavtaler». Den raske tilegnelsen av kveg og førsteklasses beitemark, i tillegg til i praksis manglende beskyttelse for ikke-hvite afrikanere, kulminerte i Herero og Namaqua-folkemordet i 1904–08. Under krigene omkom et ukjent antall hereroer, minst 60 000, kanskje så mye som 75 % av denne befolkningsgruppen, og nærmere halvannet tusen hvite.dagbladet.no: «Et forvarsel om holocaust. Tysklands ukjente folkemord i Namibia» Sør-Afrika okkuperte den tyske kolonien Sørvest-Afrika (tysk: Deutsch-Südwestafrika) i 1915 etter Felttoget i Sørvest-Afrika under første verdenskrig.
Sør-afrikansk administrasjon og okkupasjon
17. desember 1920 påtok Sør-Afrika seg administrasjonen av Sørvest-Afrika under betingelsene i artikkel 22 i konvensjonen til Folkeforbundet og en mandatsavtale med Folkeforbundsrådet. Mandatsavtalen gav Sør-Afrika full kontroll over administrasjonen og lovgivningen over territoriet. Den krevde at Sør-Afrika fremmet materielle og moralske gode forhold og folkets sosiale fremgang.
Etter andre verdenskrig Etter at Folkeforbundet ble erstattet av FN i 1946, nektet Sør-Afrika å overlevere sitt mandat for å bli erstattet av en FN-avtale som krevde tettere internasjonal overvåkning av territoriets administrasjon. Selv om den sørafrikanske regjeringen ønsket å innlemme Sørvest-Afrika inn i sitt territorium, gjorde den aldri det formelt, men området ble administrert som den de facto femte provins, hvor den hvite minoriteten var representert i Sør-Afrikas parlament som kun var for hvite.
Ettersom de europeiske maktene innrømmet sine kolonier og territorier i Afrika uavhengighet i 1960-årene, økte presset på Sør-Afrika for å gjøre det samme i Namibia. FN-forsamlingen trakk tilbake Sør-Afrikas mandat etter at den internasjonale domstolen i 1966 avviste en klage fremført av Etiopia og Liberia mot Sør-Afrikas fortsatte tilstedeværelse i territoriet.
Bantustaner ("hjemland") ble etablert i Namibia som ledd i Sør-Afrikas apartheid-politikk. Det var lokalstyrte områder hvor svarte skulle utøve sine rettigheter, og dermed miste statsborgerlige rettigheter i det hvite Sørvest-Afrika. Det ble etablert som et system av splitt og hersk der gruppenes egenart skulle dyrkes fram. Odendaal-rapporten i 1963 knesatte 11 slike etniske nasjoner som skulle dyrkes fram med hvert sitt "hjemland", fra 1968 ble systemet implementert til tross for internasjonale protester: Det var Namaland og Rehoboth i sør. I nordvest var det Damaralad, Kaokoland og Ovamboland. I nordøst var det Øst- og Vest-Hereroland, Tswanaland, Bushmanland, Kavangoland og Øst-Caprivi. Bantustanene ble oppløst ved selvstendigheten, og det ble i stedet vektlagt en inndeling etter naturgitte og demografiske forhold heller enn etnisk tilhørighet. Den namibiske selvstendighetskrigen
Fra 1950-tallet vokste det fram organisert motstand mot det sørafrikanske styret.
I 1966 satte SWAPO i gang sine geriljaangrep på Sør-Afrika og infiltrerte territoriet fra baser i Zambia. Denne geriljakrigen skulle vare til 1988 og kan betegnes som den namibiske selvstendighetskrigen. Etter at Angola ble uavhengig i 1975, etablerte SWAPO baser i den sørlige delen av landet. Fiendtlighetene ble intensivert i løpet av årene, særlig i Ovamboland.
Den internasjonale domstolen opprettholdt FNs autoritet over Namibia i en rådgivende vurdering i 1971 og slo dermed fast at det sørafrikanske nærværet i Namibia var ulovlig og at Sør-Afrika dermed var forpliktet til å trekke tilbake sin administrasjon umiddelbart. Domstolen gav også medlemslandene i FN råd om å avstå fra å gi lovlig anerkjennelse eller assistanse til det sørafrikanske nærværet.
Internasjonalt press for uavhengighet De vestlige medlemmene i FNs sikkerhetsråd, inkludert Canada, Frankrike, Vest-Tyskland, Storbritannia og USA (kjent som den vestlige kontaktgruppen), satte i 1977 i gang et felles diplomatisk forsøk på å få en internasjonalt akseptabel overgang til uavhengighet for Namibia. Dette forsøket førte til fremleggelsen av sikkerhetsrådets resolusjon 435 for å løse det namibiske problemet i april 1978. Forslaget, kjent som FN-planen, ble utarbeidet etter lange konsultasjoner med Sør-Afrika og den vestlige kontaktgruppen. Den krevde valg i Namibia under FNs overoppsyn og kontroll, avslutning av fiendtligheter fra alle parter og restriksjoner på aktivitetene til det sørafrikanske og namibiske militæret, paramilitæret og politiet.
Sør-Afrika gikk med på å samarbeide med gjennomføringen av resolusjon 435. Likevel ble det holdt valg i Namibia i desember 1978 som trosset FN og som ble boikottet av SWAPO og noen få andre politiske partier. Sør-Afrika fortsatte å administrere Namibia gjennom sin innsatte multirasekoalisjon. Forhandlinger etter 1978 fokuserte på saker som overoppsyn av valg forbundet med innføring av FN-planen.
Forhandlinger og overgang right|thumb|Kart over Namibia
I perioden 1966–88 ble syv FN-kommisjonærer for Namibia utnevnt. Sør-Afrika nektet å anerkjenne noen av disse FN-utnevnelsene. Diskusjonene fortsatte og FNs femte kommisjonær for Namibia, Martti Ahtisaari, spilte en nøkkelrolle i arbeidet med å få fronlinjestatene, SWAPO og den vestlige kontaktgruppen til å bli enige om grunnlovsprinsippene i 1982. Denne avtalen skapte rammeverket for Namibias demokratiske grunnlov. Den amerikanske regjeringens rolle som mekler var både kritisk og omstridt i hele perioden. Et eksempel var de intense forsøkene i 1984 på å få trukket tilbake de sørafrikanske forsvarsstyrkene fra det sørlige Angola. Den såkalte konstruktive involveringen av amerikanske diplomatiske interesser ble sett negativt på av dem som støttet internasjonalt anerkjent uavhengighet. Andre så den amerikanske politikken som forsøk på å demme opp for sovjetisk-cubansk innflytelse i Angola og forbandt dette med spørsmålet om uavhengighet for Namibia. I tillegg virket det som om de amerikanske forsøkene oppmuntret sørafrikanerne til å utsette uavhengighet ved å ta initiativ som ville holde sovjet-cubanerne i Angola, som å dominere store trakter i det sørlige Angola militært mens de samtidig gav surrogatstyrker til den angolanske opposisjonsbevegelsen UNITA. Da utsiktene til namibisk uavhengighet så ut til å bli bedre i 1987, ble den syvende kommisjonæren Bernt Carlsson utnevnt. Da Sør-Afrika oppga sin kontroll over Namibia, var kommisjonærens rolle å administrere landet, formulere dens grunnlovsrammeverk og organisere frie og rettferdige valg basert på universell stemmerett.
I mai 1988 førte et amerikansk meglerteam ledet av Chester A. Crocker, amerikansk assisterende statssekretær for afrikanske saker, forhandlere fra Angola, Cuba og Sør-Afrika og observatører fra Sovjetunionen, sammen i London. Intens diplomatisk manøvrering karakteriserte de neste syv månedene mens partene utarbeidet en avtale som skulle skape fred i regionen og gjøre det mulig å gjennomføre sikkerhetsrådets resolusjon 435 (UNSCR 435). 13. desember 1988 gikk Cuba, Sør-Afrika og Folkerepublikken Angola med på en total cubansk tilbaketrekning fra Angola. Denne avtalen, kjent som Brazzaville-protokollen, etablerte en felles observasjonskommisjon (JMC) med USA og Sovjetunionen som observatører, som skulle overvåke gjennomføringen av avtalen. En bilateral avtale mellom Cuba og Angola ble underskrevet ved FNs hovedkvarter i New York 21. desember 1988. Samme dag ble en trepartsavtale mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika underskrevet der Sør-Afrika gikk med på å si fra seg kontrollen over Namibia i løpet av kort tid. Tragisk nok var ikke Bernt Carlsson til stede ved signeringsseremonien. Han ble drept på Pan Am 103 som eksploderte over Lockerbie i Skottland 21. desember 1988, på vei fra London Heathrow Airport til JFK Airport, New York. Den sørafrikanske utenriksministeren Pik Botha og en mindre delegasjon på 22 skulle ha reist med det samme flyet. Deres bestilling på Pan Am 103 ble imidlertid avbestilt i siste minutt, og Botha tok den tidligere Pan Am 101-avgangen til New York.
UN-styrt overgang Innføringen av UNSCR 435 startet offisielt 1. april 1989 da Louis Pienaar, generaladministratoren for Namibia utnevnt av Sør-Afrika, satte i gang prosessen som skulle gjøre territoriet uavhengig. Tidligere FN-kommisjonær og nå FNs spesialrepresentant Martti Ahtisaari ankom Windhoek for å lede observasjonstjenesten i FNs assisterende overgangsgruppe (UNTAG).