Rikard I eller Rikard Løvehjerte (født 8. september 1157, død 6. april 1199) var konge av England fra 1189 til sin død.
Han var også hertug av Normandie, hertug av Aquitaine, hertug av Gascogne, lord av Kypros, greve av Anjou, greve av Nantes, og overherre av Bretagne ved ulike tider i den samme perioden. Han er mest kjent som «Rikard Løvehjerte», eller på fransk som «Cœur de Lion», selv fra før han ble konge, på grunn av sitt ry som en stor militær leder og kriger.Turner, Ralph & Heiser, Richard: Reign of Richard Lionheart, side 71
Han var sønn av Henrik II og Eleanora av Aquitaine, og han hadde fire brødre og tre søstre, og var i slekt med flere fyrstehus i Europa. Hans yngste bror Johan etterfulgte ham.
Rikard hadde allerede kommando over sin egen hær da han var 16 år, og nedkjempet et opprør i Poitou mot faren, kong Henrik II.Turner & Heiser, side 71 Han var en av de viktigste kristne lederne i det tredje korstog, og ledet i praksis felttoget etter at den franske kongen, Filip II August, hadde forlatt korstoget. Han vant flere viktige seire over sin muslimske motstander, Saladin.Addison, ss. 141-149
Til tross for at han snakket svært lite engelsk, tilbrakte lite tid i sitt kongedømme og hovedsakelig brukte det som en kilde for å finansiere sine soldaterHarvey, John: The Plantagenets, ble han sett på som en from helt av sine undersåtter. Han har forblitt en varig ikonisk figur i England og i populærkulturen, og er en av de få engelske konger som huskes mer for sitt tilnavn enn for sitt nummer i kongerekken.
Rikards liv Selv om Rikard ble født ved Beaumont Palace i Oxford i England, som andre fra Huset Plantagenet, var han egentlig fransk i sitt vesen. Da foreldrene skilte lag, ble han værende hos sin mor. Han fikk hennes hertugdømme Aquitaine i 1168 og grevskapet Poitiers i 1172. I 1170 ble, i henhold til fransk skikk og bruk, hans eldre bror Henrik kronet som Henrik III, konge av England, mens hans far ennå levde. Historikerne har siden navngitt denne Henrik «den unge konge» for å ikke forveksle ham med den senere Henrik III av England, som var hans nevø.
Rikard var velutdannet, diktet poesi, og skrev på fransk og den oksitanske dialekten limousinsk. Det ble sagt at han var meget tiltrekkende og flott som type; håret var lyst, en mellomting mellom rødt og blondt, og han var blåøyd og hadde blek hud. Han var tydeligvis over gjennomsnittlig høydeClifford Brewer skriver i The Death of Kings, side 41, at han var 6 fot og 5 tommer høy, det vil si 196 cm,, men hans levninger har vært tapt siden den franske revolusjonen, og hans nøyaktige høyde er derfor ukjent. Fra tidlig av viste han betydelig politisk og militær kunnskap, og ble kjent for sitt ridderskap og mot da han kjempet for å kontrollere den opprørske adelen i sitt eget område.
Opprør mot Henrik II thumb|Rikard I av England Som sine brødre utfordret Rikard hyppig sin fars autoritet. Våren 1174, da han var 16 år gammel, slo Rikard seg sammen med brødrene Henrik og Geoffrey i et opprør mot faren i et forsøk på å kaste ham fra tronen. Innledningsvis forble kun Normandie trofast til kong Henrik II, men ved august hadde kongen hovedsakelig knust opprøret i England. Etter å ha krysset Den engelske kanal, invaderte han Poitou og Aquitaine, rikene til Rikards mor Eleonora, tok henne til fange og lot henne sitte fengslet resten av året.Meade, Marion: Eleanor of Aquitaine Rikard var den siste av brødrene som fortsatte kampen mot faren, men til slutt ga han seg og ba ydmykt om benådning.
Henrik II synes uvillig til å betro noen av sine sønner ressurser som kunne bli brukt imot ham. Det var mistanke om at Henrik hadde tatt Rikards trolovede, prinsesse Alys, datter av Ludvig VII av Frankrike ved hans andre hustru, som sin elskerinne. Dette ekteskapet mellom Rikard og Alys var teknisk umulig i kirkens øyne, men Henrik var unnvikende: Alys’ medgift, de franske og normanniske delene av Vexin, var altfor verdifulle. Rikard selv var avskrekket fra å frasi seg forlovelsen med Alys, særlig ettersom hun var søster av kong Filip II August av Frankrike, en nær alliert av ham.
Etter hans nederlag i å velte sin far fra tronen, konsentrert Rikard seg om å slå ned indre opprør fra adelen i Aquitaine, særlig i distriktet Gascogne. Den økende grusomheten til hans styre førte til et betydelig opprør der i 1179. I et håp om å velte Rikard fra hans posisjon, søkte opprørerne hjelp fra hans brødre Henrik og Geoffrey. Vendepunktet kom i Charentedalen våren 1179. Festningen i Taillebourg var godt befestet, lett å forsvare og betraktet som uinntagelig. Festningen var omgitt av en klippe på tre kanter, en by på den fjerde siden og med tre ringmurer. Rikard lot herje og ødelegge gårdene og åkrene rundt festningen, slik at de ikke lenger kunne få forsyninger eller forsterkninger. I desperasjon forlot garnisonen sine sikre stillinger i festningen og angrep Rikards styrker, men han klarte å slå dem på flukt og forfølge dem innenfor portene. Slottet falt dermed etter bare to dager. Rikards seier ved Taillebourg avskrekket mange adelige fra å gjøre opprør og tvang dem til å erklære sin lojalitet. Seieren ga også Rikard ryktet at han var en dyktig militær leder.
I 1181–1182 sto Rikard overfor et nytt opprør grunnet overtagelsen av grevskapet Angoulême. Hans motstandere henvendte seg til Filip II av Frankrike for hjelp og krigen spredte seg i Limousin og Périgord. Rikard ble anklaget for tallrike grusomheter mot sine undersåtter, blant annet voldtekt: «Han tok med makt hustruene, døtrene og kvinnelige slektninger av sine frie menn, og gjorde dem til sine konkubiner, og etter at han hadde slukket gløden av sin lyst på dem, overlot han dem til sine soldater for horeri».Roger av Hoveden: Gesta Henrici II Benedicti Abbatis, bind. 1, side 292 Med støtte fra sin far og fra Henrik den unge konge klarte imidlertid Rikard å tvinge vicomte Aimar V av Limoges og greve Elie av Périgord til fred.
Etter at Rikard atter hadde underkastet sine opprørske baroner utfordret han igjen sin far om tronen. Fra 1180 til 1183 vokste striden mellom dem da kongen beordret Rikard å betale tributt og gi sin hyllest til Henrik den unge konge, men Rikard nektet. Til slutt, i 1183 invaderte både Henrik den unge konge og Geoffrey, hertug av Bretagne, Aquitaine i et forsøk på å tvinge Rikard på kne. Rikards baroner gikk inn på deres side og mot sin hertug. Rikard og hans hær klarte å holde invasjonen unna. Alle fangene de tok ble henrettet. Konflikten tok en kort pause i juni 1183 da Henrik den unge konge døde etter ha pådratt seg dysenteri. Henrik II ga deretter sin yngste sønn Johan tillatelse til å invadere Aquitaine. Med Henriks død var Rikard blitt den eldste sønnen og direkte arving til den engelske tronen. Striden mellom far og sønn fortsatte dog.
For å styrke sin posisjon gikk Rikard i 1187 i allianse med Filip II, som selv var sønn av Eleanoras tidligere ektemann Ludvig VII med dennes tredje hustru, Adele av Champagne. Roger av Hoveden skrev:
«Englands konge ble meget forbauset og undret seg hva (denne alliansen) kunne bety, og, for å ta forholdsregler for framtiden, sendte han hyppig sendebud inn i Frankrike med den hensikt å hendte tilbake sin sønn Rikard, som lot som han var innstilt på fred og villig til å komme til sin far og dro til Chinon, og, til tross for den person som hadde myndigheten der, fraktet med seg det meste av sin fars rikdommer, og befestet sine festninger i Poitou på samme tid, nektet (han) å komme til sin far».The Annals of Roger of Hoveden, bind. 2, overs. Henry T. Riley, London, 1853
thumb|Henrik II av EnglandDen engelske diplomaten og kronikøren Roger av Hoveden nevner at Rikard og kong Filip «spiste fra samme tallerken og sov om natten i samme seng» og at det var «stor kjærlighet mellom dem», noe som i ettertid (fra 1948) har fått enkelte til å se et homofilt forhold, men Roger er hovedsakelig opptatt av det politiske samholdet mellom de to herskerne. Historikeren John Gillingham mener at det overdrevne vennskapet var symbolsk for å uttrykke foreningen mellom de to land England og Frankrike og at dette var «en akseptert politisk handling, ikke seksuelt i det hele tatt... omtrent som dagens offisielle fotosesjoner».Martin, Nicole: «Richard I slept with French king 'but not gay'» . The Daily Telegraph. Side 11.
Som gjenytelse for kong Filips hjelp mot hans far lovte Rikard å avgi både Normandie og Anjou til ham. Rikard ga sin hyllest som vasall til Filip i november det samme året. Med nyhetene om muslimenes seier i slaget ved Hattin i Det hellige land som la veien åpen for Saladins erobring av kongedømmet Jerusalem, tok Rikard opp korset i Tours i selskap med en rekke andre franske adelige.
I 1188 planla Henrik II å gi Aquitaine til sin yngste sønn Johan. Det påfølgende året, i 1189, forsøkte Rikard på nytt å ta Englands trone fra sin far ved å gå sammen med den franske kongen og invaderte Anjou. Den 4. juli 1189 beseiret styrkene til Rikard og Filip hæren til Henrik II ved Ballans. Beseiret møtte Henrik II sine motstandere og gikk med på alle deres krav, inkludert å gi sin hyllest til Filip for alle hans franske besittelser. Henrik II aksepterte også, med prins Johans samtykke, å navngi Rikard som sin arving. Svak og syk, forlatt av alle, unntatt Geoffrey, erkebiskop av York, sin sønn utenfor ekteskap, døde Henrik II kun to dager senere i Chinon. Rikard ga sin far den siste respekt da den avdøde kongen ble fraktet til klosteret Fontevraud i Anjou, men Roger av Hoveden hevdet at Henrik IIs lik blødde fra nesen ved Rikards tilstedeværelse, noe som var et tegn på at Rikard hadde vært skyld i farens død. Rikard ble offisielt kronet som hertug den 20. juli 1189 og som konge i Westminster Abbey den 13. september samme år.Gillingham (1999) Side 107.
Antisemittisk vold thumb|left|Uhistorisk portrett av Rikard. Da Rikard I var blitt kronet som konge av England utelukket han alle kvinner og jøder fra seremonien – antagelig en markering av at hans kroning ikke bare var av konge, men også av en korsfarer. En del jødiske ledere kom likevel for å overrekke gaver til den nye kongen. I henhold til Ralph de Diceto skal kongens menn ha revet klærne av jødene og pisket dem før de ble kastet ut av hoffet. Da et rykte spredte seg at Rikard hadde beordret at alle jøder skulle bli drept startet folket i London en massakre. Mange jøder ble slått i hjel, bestjålet, og brent levende. Noen søkte beskyttelse i Tower of London og flere andre jøder forsøkte å flykte. Blant de som ble drept var Jacob av Orléans, en av de mest lærde i sin tid.Graetz (1902)
Roger av Hoveden hevdet i Gesta Regis Ricardi at opptøyene ble startet av sjalu og fordomsfulle borgere. Rikard skal ha straffet gjerningsmennene og tillatt tvangskonverterte jøder til å vende tilbake til sin opprinnelige religion. Erkebiskopen av Canterbury, Baldwin av Exeter, reagerte ved å bemerke: «Om kongen ikke er Guds mann, bør han heller bli djevelens», en referanse til det påståtte djevelske blodet i Angevins slektslinje.
Etter å ha innsett at angrepene på jødene truet stabiliteten i riket rett før han skulle reise på korstog ga Rikard ordre om å henrette de som var ansvarlige for de mest ekstreme mordene og forfølgelsene. De fleste av de som ble hengt var pøbler som også hadde brent ned kristne hjem. Kongen spredte en kongelig kunngjøring som krevde at jødene skulle bli latt i fred. Imidlertid var forordning tilfeldig påtvunget og den påfølgende måneden mars skjedde det ytterligere vold og overgrep, blant annet massakrene i York som er blitt stående som en av det verste eksemplene på brutal antisemittisme i middelalderens England. Det var dog ingen isolert hendelse, men kulminasjonen av en bølge av vold mot jøder i 1190.Clifford's Tower: Massacre at York (1190)
Planer om korstog thumb|Saladin, muslimenes leder, tegning fra et manuskript på 1400-tallet.