Markebygdene brukes som betegnelse på bebygde områder i skog og dalstrøk mellom fjord og fjell i Nordland og Troms. Bosetningen i disse områdene ble til fra 1600-tallet og utover. Markebygdene ligger ikke ved sjøen, men er likevel orientert mot sjøen og næringslivet der.
Samenes veidekultur ble splittet opp fra slutten av middelalderen. Noen gjorde seg avhengige av reinhjordene og fulgte sine dyr som nomader mellom vinter- og sommerbeite. Men oppholdet i sommerområdene ved sjøen hadde gitt muligheter for fiske i havet. I tørket tilstand kunne fisken transporteres ved høstflyttingen og selges på svensk side. Noen ble bofaste og det vi seinere har kalt for sjøsamer. Langs kystene var det allerede norsk bosetning i de gamle samefjordene. Men på 1800-tallet var det ikke lenger plass til ny bebyggelse langs fjordene.
For de som nå ønsket å bli fastboende var «marka», eller «utmarka», like attraktivt. Der kunne de slå seg ned og bygge gammer. Livbergingen kunne være mangfoldig. De kunne drive jakt og fangst i skogen og på sjøen, båtbygging drev noen med, og de kunne drive produksjon av slike ting som årer og øsekar, skåler og trau. Noen deltok i fiskeriene og noen hadde reinsdyr. Tilnærmet alle hadde noen kuer og sauer, tilpasset hva de kunne skaffe av fôr.
Folk i markebygdene hadde sjelden egen båt; de hyrte seg som lottkarer eller tok arbeid på land i fiskeværa. Noen fisket om sommeren for å selge fisk til pomorene. Det var byttehandel mot mel og never. Folk fra markabygdene deltok mest regelmessig i lofotfiske og fiske på Finnmarka. Dikka Storm: Markebygder. Bosetning og ressursutnytting fra slutten av 1600-tallet til slutten av 1900-tallet. I Ottar 1982:4 Ottar
Gállogieddi friluftsmuseum i Evenes representerer denne type bosetning.
Referanser
Kategori:Nordlands bebyggelse Kategori:Troms' bebyggelse