Norske Elektricitetsværkers Forening (NEVF) var en norsk bransjeforening for elektrisitetsverkene, stiftet i 1901. Foreningen er det eldste leddet i rekken av bransjeorganisasjoner som etter flere navnebytter og sammenslåinger fører fram til dagens Fornybar Norge.Rosvold, Knut A. og Gisle, Jon: (2026). Foreningen skiftet senere navn til Norges Energiverkforbund, og i 1994 ble Energiforsyningens Fellesorganisasjon (EnFo) dannet. NTB-notis. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk.
Navnet ble over tid også skrevet Norske Elektrisitetsverkers Forening, etter dagens rettskrivning av elektrisitetsverk.Eksempler på foreningens utgivelser i Nasjonalbibliotekets katalog: , , og .
Stiftelse og tidlig virke Foreningen ble stiftet i 1901 som en felles interesseorganisasjon for elektrisitetsverkene, i en periode da elektrisitetsforsyningen i Norge vokste raskt. I 1901 var det rundt 614 elektriske anlegg i landet med generatorer på til sammen om lag 37 MW, og byelektrisitetsverkene disponerte rundt 11 MW.
Initiativet kom fra Thomas Norberg-Schulz, direktør ved Kristiania Elektrisitetsverk, og Fredrik Tharaldsen, direktør ved Kristiansands Elektrisitetsverk. De to ble enige om planen under en togreise mellom Fredrikstad og Kristiania 22. oktober 1901, og sendte dagen etter ut personlige innbydelser til en rekke everk. Det konstituerende møtet fant sted 29. november 1901. Norberg-Schulz ble foreningens første styreformann (1902–1915) og senere æresmedlem, det ble også Tharaldsen. Vedtektene anga formålet i én setning: foreningen skulle «drøfte og varetage fælles interesser af teknisk og økonomisk art». Doktoravhandling, Institutt for historiske studier, Doktoravhandlinger ved NTNU 2015:334. Vedtektsteksten er sitert fra foreningens eget 25-årsskrift, Norske Elektricitetsverkers Forening 1901–1926 (1926), s. 4. Den hadde hverken sekretariat eller lønnet sekretær før i 1913, og Norberg-Schulz drev den fra stillingen sin ved Kristiania Elektricitetsværk, med noe hjelp fra staben der.
Foreningen var tidlig opptatt av å fremme bruken av elektrisitet. I 1908 ga den ut heftet Elektricitetens praktiske anvendelse. Utbredelsen økte, men foreningen mente strømmen ble utnyttet for dårlig, og heftet skulle vise fram bruksområdene på jobb og hjemme.
Medlemmer I juli 1903 talte foreningen 24 medlemsverk, blant dem elektrisitetsverkene i Bergen, Kristiania, Trondhjem, Drammen, Hamar og Tromsø. Notisen er hentet fra Aftenposten. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk. Det første møtet var holdt i Bergen året før, og årsmøtet i 1903 ble lagt til Kristiania 3.–5. august. Til det møtet forelå en henstilling fra et dansk elektrisitetsverk: foreningen burde åpnes for verk i hele Skandinavia og bli nordisk framfor norsk, etter mønster av den tyske sammenslutningen Vereinigung der Elektrizitätswerke. Norberg-Schulz kjente den tyske organisasjonen godt: han hadde meldt Kristiania Elektricitetsverk inn der i 1893, som det første medlemmet utenfor Tyskland, og satt selv i styret der i to perioder, sist 1914–1916. Etter hvert samlet foreningen nesten alle de større, kommunale elektrisitetsverkene. Medlemstallet vokste raskt med utbyggingen: rundt 20 verk i starten, 48 i 1910 og 170 i 1921. Foreningen hadde da fått en administrativ leder på heltid og en stab på om lag fem, og en rekke komiteer der medlemsverkene stilte fagfolk til rådighet.
Standardisering og høringsarbeid Foreningen deltok i myndighetenes arbeid med tekniske forskrifter for elektriske anlegg. Da Elektrisitetskommisjonen reviderte forskriftsverket på begynnelsen av 1900-tallet, ble foreningen trukket inn i prosessen sammen med blant andre Den almindelige Brandforsikringsforening, og et endelig forslag ble sendt departementet i 1907 før forskriftene trådte i kraft i 1908. I september 1913 la kommisjonen fram et forskriftsforslag for høyspenningsanlegg, og hentet inn uttalelser fra foreningen og de tekniske foreningene sammen med flere statlige etater. Et endelig utkast gikk til Arbeidsdepartementet i november 1917, og forskriftene trådte i kraft fra 1. januar 1920. Foreningen la i 1917 også fram et eget utkast til ny lov om elektriske anlegg, bygget på Vandfaldkommisionens utkast fra 1913.
Gjennom de følgende tiårene utga foreningen tekniske anbefalinger, normer og statistikk for elektrisitetsverkene: forskrifter for installasjonsbrytere, normer for kraftlinjer, normer for husholdnings- og næringstariffer, og en egen tariffstatistikk som kom i flere utgaver på 1950- og 1960-tallet. Standardiseringsarbeidet var organisert i en rekke faste komiteer.
Foreningen fikk også oppgaver lagt til seg i selve regelverket, og ikke bare rollen som høringsinstans. Etter forskriften om fagprøve for elektrikere fra 1969 var det foreningen som administrerte prøven, med adresse på Blindern. Foreningen drev dessuten en abonnementsordning som Norges vassdrags- og energiverk brukte til å spre særtrykk av nytt regelverk til bransjen. At ordningen var den vanlige veien, går fram av at direktoratet i 1987 måtte opplyse særskilt om et tilfelle der den ikke ble brukt.
Bransjepolitisk rolle fra 1920 De første tiårene holdt foreningen seg i hovedsak til de tekniske og økonomiske spørsmålene vedtektene nevnte, og drev ikke påvirkningsarbeid overfor departement og storting. Det snudde da staten omkring 1920 begynte å arbeide for større enheter og tvungen samkjøring: motstanden fra de kommunale verkene ble i all hovedsak samordnet gjennom foreningen, som i 1921 opprettet en «felleskomité» for generelle bransjespørsmål og statlige reguleringsinitiativer. Foreningen var skeptisk til tvang som virkemiddel og kritisk til at den ikke var blitt hørt i saken, og satte samme år ned et eget utvalg ledet av Nils Traaholt, direktør i Skiensfjorden kommunale kraftselskap. Utvalget skulle både skaffe fram kunnskap om hva samkjøring faktisk krevde, og stille organisert motekspertise mot de statlige organene. Utredningene gikk til Arbeidsdepartementet og Elektricitetsforsyningskommisjonen, og utvalget hadde flere møter med elektrisitetsdirektøren i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, som var opprettet året før og der Norberg-Schulz nå satt.
Foreningen ble dominert av de kommunale verkene, men også private produsenter og leverandører var med i noe omfang. De hadde i tillegg sin egen Private Kraftverks Forening.
Materiellkontroll Prøving av elektrisk materiell var blant foreningens formål helt fra stiftelsen. I innbydelsen til å tegne medlemskap i 1901 var systematiske prøver med lamper, målere, ledninger og annet materiell nevnt som en av oppgavene, og på årsmøtet i 1904 ble det lagt fram et forslag om å opprette et eget elektrisk laboratorium. Prøvene kunne utføres ved laboratoriet til Kristiania Elektricitetsværk mot at det enkelte verket dekket de direkte utgiftene, og denne ordningen ble grunnlaget for foreningens egen materiellkontroll fra 1924.
Spørsmålet om en sentralisert kontroll ble reist allerede i 1911, og under første verdenskrig økte presset på grunn av dårlig materiell. Foreningen sendte i 1916 en henstilling til Arbeidsdepartementet om en mer effektiv offentlig kontroll, og fra 1922 ble saken drevet videre sammen med blant andre Elektrisitetstilsynet, Elektrotekniske Firmaers Landsforening og forsikringsbransjen. Etter at tilsynsloven av 1929 ga hjemmel for tvungen kontroll, ble det ved kongelig resolusjon i 1932 inngått en overenskomst der hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen overlot kontrollen med elektrisk materiell og apparater til foreningen. Materiellkontrollen ble en egen avdeling med eget laboratorium, ledet av overingeniør H. Grosch, og er opphavet til Norges elektriske materiellkontroll (NEMKO). Foreningens administrerende direktør Johannes Sandberg, som ledet foreningen fram til 1. juli 1948, var sentral i arbeidet med å få kontrollen i stand.
Navnebytter og videre slektslinje Foreningen skiftet navn til Norges Energiverkforbund, med forkortelsen NORENERGI. Statens nett daterer navneskiftet til 1985, mens en avismelding etter årsmøtet samme sommer skrev at det nye navnet skulle tas i bruk fra årsskiftet. Samme melding sto i minst fire aviser samme uke. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk. Jubileumsboken knytter navnebyttet til at medlemmene hadde erstattet «elektrisitetsverk» eller «elverk» med «energiverk». Kristin Sønnerheim ble valgt inn på samme årsmøte og var foreningens første kvinnelige styremedlem.
I 1994 ble Norges Energiverkforbund slått sammen med Vassdragsregulantenes forening (VR) og Energiforsyningens informasjonstjeneste til Energiforsyningens Fellesorganisasjon (EnFo). Grunnlaget var innstillingen fra et utvalg de to organisasjonene hadde satt ned året før, og bakteppet var det frie kraftmarkedet energiloven hadde åpnet for. Den videre slektslinjen er at EnFo fra 1. januar 2001 gikk sammen med Energiverkenes Landsforening (EVL) under navnet Energibedriftenes landsforening (EBL). EBL skiftet navn til Energi Norge i 2009 og til Fornybar Norge i 2023, ved fusjon med vindkraftorganisasjonen Norwea.Gisle, Jon: (2026).
Som Norges Energiverkforbund og senere EnFo lå foreningen bak arbeidet med å etablere et felles standardiseringssystem for nettdriften i Norge. I 1993 engasjerte Norges Energiverkforbund et forskningsinstitutt til å utrede gevinstene ved standardisering av distribusjonsnett, et arbeid som EnFo videreførte og som i 1998 ledet til opprettelsen av Rasjonell Elektrisk Nettvirksomhet AS (REN).
Se også Energiforsyningens Fellesorganisasjon Energibedriftenes landsforening Energi Norge Fornybar Norge Elektrisitetsverk Nettselskap
Referanser
Eksterne lenker Energi Norge i Store norske leksikon Elektrisitetens forvaltningshistorie 1877–1921 (NVE Rapport 12/2020)
Kategori:Norske interesseorganisasjoner Kategori:Tidligere norske organisasjoner Kategori:Elektrisk energiforsyning Kategori:Energi i Norge Kategori:Etableringer i 1901