Energiforsyningens Fellesorganisasjon (EnFo) var en norsk nærings- og interesseorganisasjon for kraft- og energiforsyningen. Organisasjonen ble stiftet 26. januar 1994 NTB-melding, lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk. og var ledd i en lang rekke bransjeorganisasjoner som går tilbake til Norske Elektricitetsværkers Forening fra 1901.Rosvold, Knut A. og Gisle, Jon: (2026). Den ble oppløst 1. januar 2001, da EnFo og Energiverkenes Landsforening (EVL) gikk sammen i Energibedriftenes landsforening (EBL).
I sin egen organisasjonspresentasjon fra 1995 oppgav EnFo at organisasjonen samlet om lag 250 private og offentlig eide medlemsbedrifter, at 99 prosent av all strøm som ble produsert og omsatt i Norge kom fra medlemmene, og at disse sysselsatte over 19 000 mennesker. Sekretariatet i Granfos Næringspark på Lysaker hadde vel 50 ansatte. Organisasjonens egen presentasjon, lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk.
Organisasjonen laget felles regler for en bransje myndighetene ennå ikke hadde regulert, førte statistikken over feil og avbrudd i nettet, og drev en omfattende kurs- og publikasjonsvirksomhet. Den var samtidig sentral motpart for NVE da effektiviseringskravene og KILE-ordningen ble utformet, og tallmaterialet EnFo fikk utarbeidet om kraftskatten kom inn i statens egne budsjettdokumenter og satte organisasjonen i strid med kraftkommunene.
Bakgrunn og dannelse Organisasjonshistorien går tilbake til Norske Elektricitetsværkers Forening (NEVF), stiftet i 1901. Foreningen skiftet senere navn til Norges Energiverkforbund. Sammen med Vassdragsregulantenes forening (VR) og informasjonsselskapet Energiforsyningens Informasjonstjeneste (ENI) ble forbundet avviklet i 1994, og virksomheten til alle tre gikk over i den nye fellesorganisasjonen.
Bakgrunnen var omveltningen i bransjen. En notis i Brønnøysunds Avis 2. februar 1994 knyttet dannelsen direkte til energiloven og overgangen til et fritt kraftmarked, som hadde gitt energiforsyningen store forandringer, og opplyste at organisasjonen bygget på en innstilling fra mars 1993 fra et organisasjonsutvalg de tidligere foreningene selv hadde satt ned. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk. Innstillingen fra 1993 er grunnen til at enkelte framstillinger daterer organisasjonen til det året; selve stiftelsen skjedde 26. januar 1994.
Forkortelsen ble først skrevet EnFO, senere Enfo. Formene ble likevel brukt om hverandre gjennom hele perioden, også i offentlige dokumenter fra samme år. Navnet forveksles ofte med Energibedriftenes Fellesorganisasjon, en sammenblanding av Energiforsyningens Fellesorganisasjon og etterfølgeren Energibedriftenes landsforening. Sistnevnte navn tilsvarer ingen egen organisasjon.
EnFo var en landsomfattende interesseorganisasjon for kraftnæringen. Arbeidsgiverspørsmål var ikke et eget virksomhetsområde i organisasjonen, det ble det først med EBL i 2001. Organisasjonen var frittstående, og medlemsbedriftene hadde arbeidsgivertilknytningen sin andre steder: mange i Kommunenes Sentralforbund, og de statseide Statkraft og Statnett i NAVO. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk. EnFo var dermed talerør for selskaper som var tilknyttet både KS og NHO. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk.
Organisasjon EnFo var bygget opp som en paraply over to bransjeforeninger, Energiforsyningens Distributørforening (ED) og Energiforsyningens Produsentforening (EP), som talte medlemmenes sak i spørsmål der de to gruppene sto ulikt. Delingen var en forutsetning for at sammenslåingen i 1994 lot seg gjennomføre, og de to foreningene hadde egne styrer og egen administrasjon. Ordningen ble ikke langvarig: i 1998 ble begge lagt ned og oppgavene overført til fellesorganisasjonen. Forfatteren satt selv i EVLs forhandlingsutvalg under fusjonen han beskriver, og boken er utgitt av etterfølgeren EBL. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk. At de to bransjeforeningene ble opprettet, ble allerede meldt da organisasjonen ble stiftet.
Styrene i de to bransjeforeningene utgjorde sammen med EnFos styreleder styret i fellesorganisasjonen. Sekretariatet hadde en fagavdeling, en informasjonsavdeling og en administrasjonsavdeling, med rådgivende komiteer knyttet til fagavdelingen. Fagarbeidet var delt i fire hovedområder som fulgte funksjonene i energiforsyningen: administrasjon og økonomi, nett og miljø, kraftverk og vassdrag, og marked.
Knut Herstad var administrerende direktør fra 1994, og gikk inn i samme stilling i EBL etter fusjonen. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk. Styreledere var Kolbjørn Almlid (1994–1997) og Siri Austeng (1997–2000). Austeng ble valgt 27. mai 1997 og var samtidig fylkesordfører i Hedmark. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk.
Medlemmene grep også inn i organisasjonens egen bemanning. Da styret i desember 1994 skulle ansette ny direktør i Produsentforeningen, ble det kjent på forhånd at Ole Sevaldrud i Kongsberg Energi var kandidat, og protestene fra energiverkene kom raskt nok til å stoppe ansettelsen. Herstad bekreftet at ingen søker var tilbudt stillingen, og sa at det ikke var gitt at Sevaldrud ville blitt ansatt om reaksjonene hadde uteblitt. Styret konstituerte i stedet Svein Myklebost i stillingen. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk.
Virksomhet Normer og statistikk En stor del av arbeidet gikk ut på å lage felles regler for en bransje myndighetene ennå ikke hadde regulert. Anbefalingen om beregning av anleggsbidrag fra september 1994 slår selv fast at det på det tidspunktet ikke fantes retningslinjer fra myndighetene, og oppfordrer medlemmene til å følge anbefalingen for å få en mer ensartet praksis. EnFO publikasjon 32-1994, revidert utgave av publikasjon 409-1993. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk. NVE bekreftet i ettertid at det var slik det gikk til: «Frem til 1998 har ikke NVE hatt bestemmelser om anleggsbidrag. Som følge av dette har mange nettselskaper fulgt NORENERGIs og senere EnFOs anbefalinger.» Standardvilkårene for husholdningskunder ble framforhandlet med Forbrukerombudet og Forbrukerrådet i 1995, og tvister etter dem ble behandlet i Elklagenemnda.
EnFo førte også bransjens statistikk over feil og avbrudd. Organisasjonen ga ut veiledningen for registreringssystemet FASIT, rapporteringsskjemaene everkene brukte, og den årlige landsstatistikken, som dekket rundt halvparten av fordelingsnettet og omkring seksti prosent av kundene. Lest som OCR-tekst via Nasjonalbibliotekets innholdssøk. Dermed satt organisasjonen på selve datagrunnlaget for KILE-ordningen den kjempet mot. Da NVE fra 1. januar 2000 innførte en standardisert måte å regne ut ikke levert energi på, var den bygget på FASIT-spesifikasjonen.
Kurs, publikasjoner og internasjonalt arbeid EnFo omtalte seg selv i 1995 som en av landets største kursarrangører, med kurs på alle fagområdene i energiforsyningen. Organisasjonen var observatør i den europeiske bransjeorganisasjonen EURELECTRIC, representerte norske energiverk i UNIPEDE og deltok i normeringsarbeid gjennom NEK og CENELEC.
Informasjonsarbeidet gikk begge veier. Innad i bransjen ga EnFo ut fagbladet Energi og en egen publikasjonsserie som dekket alle områder av energiforsyningen, og organisasjonen hadde store eierinteresser i Energiforsyningens Forskningsinstitutt i Trondheim. Utad var skoleinformasjon en uttalt satsing, begrunnet med at kunnskapen om energiforsyningen skulle heves hos morgendagens forbrukere. EnFo var medeier i Energiforsyningens Informasjonssenter på Hunderfossen nord for Lillehammer, som var bransjens felles senter mot skoleverket og allmennheten.
Stiftelsen av REN I 1993 hadde Norges Energiverkforbund bestilt en rapport fra Energiforsyningens Forskningsinstitutt om hva bransjen kunne spare på å standardisere distribusjonsnettet. EnFo tok saken videre året etter og vedtok å sette i gang et utviklingsprosjekt for å standardisere nettdriften. Da prosjektet trengte en fast organisasjon med ansatte, dannet EnFo 19. mai 1998 sammen med 67 nettselskap Rasjonell Elektrisk Nettvirksomhet AS (REN).
Rolle i kraftmarkedsreformen EnFo var en sentral motpart for myndighetene da reguleringen av kraftmarkedet ble utformet etter energiloven. Slik NVE selv har framstilt perioden i ettertid, skapte to spørsmål særlig strid.
Det første gjaldt effektivitetsreguleringen av nettselskapene. Etter NVEs framstilling mente EnFo at anslagene direktoratet bygget på lå altfor høyt, og viste til at nettdrift binder mye kapital, slik at raske innsparinger måtte tas ut på drift og vedlikehold. Det kunne igjen ramme forsyningssikkerheten og arbeidsplassene. Det andre var KILE-ordningen. Her var innvendingen rettslig, og EnFo brukte advokat: en ordning der nettselskapene måtte kompensere for avbrudd, ville etter organisasjonens syn gripe inn i avtaleforhold mellom private parter, og den måtte i det minste gjøre unntak når avbruddet lå utenfor selskapets kontroll. Foran forskriftsrevisjonen i 1998 sendte EnFo en juridisk utredning til Olje- og energidepartementet om hvor langt NVEs hjemmel rakk. Alle tre punktene stammer fra samme rapport, som NVE ga ut i 2007, altså lenge etter at organisasjonen var borte.
Organisasjonens eget språk er bevart i forarbeidene til energiloven. I høringen til lovendringene i 2000 etterlyste EnFo en tydeligere lovtekst om hvor grensen gikk mellom monopoldelen og den delen som var utsatt for konkurranse, og ville ha presisert at nye offentlige pålegg skulle slå ut i økte inntektsrammer for nettselskapene. Om forslaget til utvidet informasjonsplikt overfor kundene skrev organisasjonen: «I sum leser vi et varsel om ytterligere detaljregulering fremfor å overlate til aktørene å finne frem til de best egnede løsninger.» Motstanden var likevel ikke prinsipiell mot forskrifter som sådan; EnFo sa i samme høring at klare forskrifter var bedre enn retningslinjer og standardiserte konsesjonsvilkår med uklar status. Da departementet foreslo minstekrav til leveringskvalitet, mente organisasjonen at KILE-ordningen og de egne standardvilkårene alt ivaretok det viktigste, og at for strenge minstekrav ville bli dyrt for netteiere i distriktene.
Forholdet til NVE var heller ikke bare strid. Direktoratet omtalte i 2000 kontakten med EnFo som «et kontinuerlig og konstruktivt samarbeid» med jevnlige møter, og de samarbeidet om en utredning av hva ordningen ville koste energiverkene å administrere. Den ble utført av Oslo Energi Konsult. Direktoratet hadde dessuten tre observatører i EnFos egen arbeidsgruppe om avbruddskompensasjon, og gikk bort fra én felles kompensasjonssats til fordel for to etter signaler bransjen ga på EnFos seminarer om ikke levert energi.
Gjennomslaget hadde likevel grenser. Da forbrukerkjøpsloven ble forberedt, mente EnFo at bransjens egne standardavtaler var et bedre verktøy enn lovregulering. Forbrukerrådet svarte at vilkårene uansett bare ble fulgt av EnFo-medlemmer, at «stadig større og flere leverandører velger å stå utenfor Enfo», og at medlemmene dessuten kunne fravike vilkårene.
Kraftskatten Skattespørsmål var et eget arbeidsfelt, der organisasjonen fikk tallgrunnlaget sitt inn i statens egne dokumenter. I Nasjonalbudsjettet 2000 bygget Finansdepartementet beregningene av hva kraftskattereformen betydde for kraftkommunene på en spørreundersøkelse ECON hadde gjort «på oppdrag fra Energiforsyningens Fellesorganisasjon (EnFO)», og som organisasjonen stilte til rådighet for departementet. Materialet dekket ti selskaper med om lag halvparten av norsk kraftproduksjon i 1998, og departementet skilte Statkraft ut fra resten «i samråd med EnFO».